5 filmer jeg gleder meg til i 2014

Coen-brødrenes Inside Llewyn Davis er en av filmene Zs blogger ser fram til i det nye året.

Inside Llewyn Davis

Regi: Joel & Ethan Coen
Norsk premiere: 28.02.2014

Jeg hadde opprinnelig Coen-brødrenes Inside Llweyn Davis som en film å glede seg til i 2013, men den har brukt sin salige tid på å komme seg hele veien til Norge. Nå har filmen endelig norgespremiere i slutten av februar, og jeg gleder meg ikke noe mindre nå.

Oscar Isaac (Drive) spiller tittelkarakteren Llewyn Davis som sies å være inspirert av musikeren Dave van Ronk, en sentral figur i folkemusikkmiljøet i 60-tallets New York og en mentor for blant andre Bob Dylan. Som alltid i Coen-universet er zeitgeist-faktoren eksepsjonelt treffsikker. Her bugner det av brun cordfløyel og menn med skjegg og kassegitar, satt til et nostalgisk bakteppe av Greenwich Village.

The Grand Budapest Hotel

Regi: Wes Anderson
Norsk premiere: 21.03.2014

Noen ganger gleder man seg så mye at det nesten blir skummelt. Ikke bare sånn klemme på pakker før julaften-glede seg, men sånn at man nesten ikke kan vente. Sånn at du nesten hviner når du kommer over nok et stillbilde fra filmen eller gud hjelpe meg en ny trailer. Omtrent sånn har jeg det med Wes Anderson-filmer. Og selv om det bare er to år siden Moonrise Kingdom, så føles det altfor lenge siden vår tids kanskje fremste auteur har vært å se i en kinosal nær oss.

The Grand Budapest Hotel ser ut til å bli en Wes Anderson-film tvers igjennom. Og noe bedre kvalitetsstempel enn det er det vanskelig å gi. Alle varemerkene er der: Gjengangerne Bill Murray, Owen Wilson og Jason Schwartzman er med. Musikk av Alexandre Desplat. Utstudert scenografi med en fantastisk detaljrikdom. Uvanlig setting med en buffet av underfundige karakterer. Åh, som jeg gleder meg!

Noah

Regi: Darren Aronofsky
Norsk premiere: 04.04.2014

Hva blir resultatet når Darren Aronofsky lager film om Noah og syndefloden? Skal man tro traileren blir dette enten fantastisk pompøst eller bare fantastisk. Russel Crowe gjør sin beste versjon av «innbitt mann mot naturen, samfunnet og alle som tilfeldigvis kommer i veien». Etter dette kommer alle små trollunger til å ønske seg Noah som action-figur, bare vent. Men det er kanskje på tide at noen løfter Bibelen vekk fra flanellografens myke pastellverden, og begynner å se på all jævelskapen som egentlig ligger til grunn?

Dere kjenner alle historien: Gud. Jorden. Mennesker. Alle slags nyanser av synd. Noah. Gigantisk ark. To av alle verdens dyr. Syndeflod. Aronofsky har jobbet med å realisere filmen siden 2007. Som en del av utviklingen ble det utgitt en tegneserieroman kalt Noah: For the Cruelty of Men i 2011, og det er her Aronofksy etter sigende har hentet visuell inspirasjon fra. Clint Mansell står igjen for musikken. Betegnelsen episk er skapt for fortellinger som dette.

The Fault in Our Stars

Regi: Josh Boone
Norsk premiere: 13.06.2014

Filmatiseringen av John Greens kritikerroste roman har fått den noe underlige tittelen Faen ta skjebnen på norsk, men ikke la det stoppe deg. John Green har gjort stor suksess med sine bøker i det såkalte «young adult fiction»-segmentet, men la heller ikke det stoppe deg. Med bøker som The Fault in Our Stars og Looking for Alaska viser Green at det er mulig å skildre unge menneskers intrikate følelsesliv og voksne utfordringer med humor og varme – uten at det bikker over i moralisme og blodfattig vampyrdrama.

I The Fault in Our Stars møter vi Hazel: 16 år, kreftpasient og med en galgenhumor og kynisme få kan toppe. Hun deltar i gruppemøter for unge kreftpasienter, mest for å blidgjøre sine bekymrede foreldre, og det er der hun finner sin match i Augustus. Hazel spilles av Shailene Woodley (The Descendants), som definitivt er et navn å merke seg. Blant hennes kommende filmer er de vidt forskjellige Divergent-trilogien og Gregg Arakis White Bird in a Blizzard.

The Hobbit: There and Back Again

The Hobbit: There and Back Again (foto: Warner Brothers)

Regi: Peter Jackson
Norsk kinopremiere: 17.12.2014

Tradisjonen tro så må vi runde av jeg gleder meg til-listen med siste del i Hobbit-trilogien. Første del satte standarden, andre del overrasket positivt og tredje del skal etter alle solemerker sy alt sammen til en filmopplevelse av den utsøkte kvaliteten vi har blitt vant til å forvente av Peter Jackson. Fanskaren er stor og fallhøyden tilsvarende, men Martin Freeman står i spissen for et ensemble som gjør mytologien levende. The Hobbit: There and Back Again byr på mer drage, mer gull og forhåpentligvis flere syngende dverger.

Men uansett hvor mange behind the scenes-klipp eller fristende små smakebiter vi ser, så er det bare med på å sukre stien til det uunngåelige. Alt har sin slutt, og etter dette har vi bare dvd-ene med timevis av ekstramateriale å se fram til. Med mindre Peter Jackson er gal nok til å gyve løs på Silmarillion. Du skal aldri si aldri.



Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Filmens sanser

Alle våre sanser settes i bevegelse når vi ser en film. Men hva er det med film som gjør opplevelsen så sanselig? | kun utdrag

Om nærbilde i Ingmar Bergmans Smultronstallet

Kva skjer når Bergman let oss komme tett på skodespelarens blikk?

Noe sanseutvidende

Film henvender seg til publikums sanseapparat på en mer avansert og omsluttende måte enn noe annet kunstuttrykk. På sitt mest intense kan en kinoopplevelse gjøre at tilskueren får følelsen av å smelte sammen med bildene på lerretet og lydene fra høytalerne og bli i ett med filmen på en sanseutvidende, overskridende måte.


Fra arkivet

Film i grenseland – en ny realisme?

Z #4 2004: I dagens filmbilde presser det seg fram en rekke filmer som provoserer gjennom sin framstilling av sex og vold. Disse filmene som ligger i et grenseland har flere fellestrekk. Svein Viggo Jacobsen argumenterer for at det er snakk om en ny form for realism i kombinasjon med en forflytning av pornografiske uttrykk over i kinofilmen. | kun utdrag

Kjærlighetsforbindelsene – om lesbisk kjærlighet fremstilt på film

Z #4 2021: I dette essayet vil gjøre et sveip gjennom filmens historie, kanskje snu opp ned på noen gjengse forestillinger og flette inn en oversikt over titler som er relevante for det temaet jeg omhandler. Mitt spesifikke formål er å vise hvordan kjærlighet mellom kvinner, mer eller mindre eksplisitt eller fordekt, er fremstilt. | kun utdrag

Mad Men og gale (nord)menn

Blogg: av Gry Rustad

Det virker som om Norge er bitt av en Mad Men-basill. Hvorfor? Kan svaret ligge i seriens demokratiserte og polyfoniske – flerstemte - struktur?