Hobbiten – Smaugs ødemark

Zs blogger elsker Tolkien og finner, tross noen mindre innvendinger, at Peter Jackson nok en gang innfrir som regissør og tilrettelegger av den engelske fantasy-forfatterens verker

Den andre delen av Peter Jackson Hobbiten-trilogi har for min del vært årets mest etterlengtede film. Første film, Hobbiten – en uventet reise var en av fjorårets favoritter, og det var derfor spennende å se om Smaugs ødemark klarte å følge opp.

Det er ingen hemmelighet at jeg er fan av J.R.R. Tolkien. En ganske stor del av livet mitt har gått med til bøkene hans og til Jacksons filmatisering av mesterverket Ringenes Herre. At det skulle komme en trilogi basert på Hobbiten var derfor en stor glede for meg. Tolkien skrev Hobbiten lenge før Ringenes Herre, og handlingen er lagt til 60 år tidligere – men med flere av de samme karakterene. I motsetning til Ringenes Herre-trilogien, er Hobbiten kun en enkelt bok. Å lage en stor, episk filmtrilogi av dette materialet kan derfor virke underlig. Det er åpenbart at mange ekstra scener må legges inn i filmene, for å klare å fylle dem.

Regissør Jackson imponerte meg også i den første filmen. Her var lagt ned mye arbeid for å knytte Hobbiten til Ringenes Herre, og tydeligere forklare hvorfor disse to verkene hører sammen for de som ikke har lest Tolkiens bøker. En grundig studie av Tolkiens tekster er gjort, og minimalt var lagt til som ikke Tolkien selv hadde hintet om i tekstene sine. Dette bidro til å gjøre En uventet reise til en solid adapsjon.

I all hovedsak vil jeg også si at Smaugs ødemark er en svært god film. Som vi får vite i første filmen, drar hobbiten Bilbo sammen med 13 dverger og trollmannen Gandalv til dvergenes gamle hjemsted i Ensomfjellet for å kreve det tilbake fra den grusomme dragen Smaug. På veien møter de en god del farer og Bilbo finner en viss ring som ikke er helt uten betydning for det som senere skjer i Ringenes Herre. Når Smaugs ødemark starter, blir Bilbo og hans følge forfulgt av de heslige orkene, og må derfor ganske raskt forsøke å unnslippe dem i den dystre Myrkskogen. Denne sekvensen er en av de flotteste i filmen. Skogen er full av uventede overraskelser. Ikke bare må de vri seg unna noen ganske vemmelige edderkopper, alvene som bor der er heller ikke de mest dvergevennlige. Her blir det et ganske fornøyelig gjensyn med alven Legolas, en av de mest populære karakterene fra Ringenes Herre-universet. Oppholdet i skogen ender også i en av de mest severdige action-scenene jeg har sett på lenge. Her var det et godt driv og mye spenning kombinert med en akkurat passe dose humor.

Filmens store klimaks er likevel når reisefølget kommer frem til Ensomfjellet. Dragen Smaug er slu og morderisk, og har ingen ønsker om å gi tilbake de enorme skattene han har tatt fra dvergene. Samtidig har følget en potensiell konflikt med innbyggerne i den nærliggende Langsjøbyen, som ikke er alle ser like blidt på de potensielle farene ved å vekke en stor drages vrede.

For meg var dette også den delen det knyttet seg størst forventninger til. Smaug er en av de mest spennende antagonistene jeg vet om. Han er intelligent, svært slu og lar ingenting være uprøvd i sine forsøk på å skremme fiendene sine til taushet. Jeg håpet også at alt det fryktinngytende en slik drage har å by på kom til sin rett. Jeg ble ikke skuffet. Spesialeffektene som er brukt for å skape ormen er fantastiske. Han var så ekte laget at jeg glemte at jeg så på en film. Den første filmen brukte mye tid på å bygge opp Smaug som karakter uten å vise ham fram for mye. Et spennende valg, som fort kunne slått begge veier. Heldigvis ble alle forventninger innfridd. Bare dette er grunn god nok til å se filmen med glede.

Hvis det likevel er noe jeg vil kritisere filmen for, er det enkelte endringer Peter Jackson og co har gjort med historien. Endringer jeg ikke helt forstår eller klarer å forsvare. Særlig gjelder dette karakteren Tauriel, en kvinnelig alv som ikke eksisterer i Tolkiens bok. Hun ble skapt for filmen, visstnok for å gi et kvinnelig alibi til en ellers «mannsdominert» historie. Dette hadde vært helt ok, så lenge karakteren hadde holdt seg til Myrkskog, sammen med de andre alvene. Men i tillegg har de valgt å la henne følge etter våre helter til Langsjøby for å fyre opp noen ekstra, unødvendige actionscener og en fryktelig malplassert kjærlighetshistorie. Karakteren bidrar med svært lite til historien, og føles tidvis litt slitsom. Action-scenene hun var med i mot slutten kunne med fordel vært kuttet og isteden kunne det vært lagt inn ekstra tid i filmens første halvdel, som periodevis var preget av hastverksarbeid.

Likevel trakk ikke dette filmen altfor mye ned. Intensiteten ligger hele tiden høyt. Universet er gjennomført og flott laget. Ettersom dette er den midterste delen av en filmtrilogi er det selvfølgelig ikke helt rettferdig å vurdere filmen på separat, men denne episoden er likevel utrolig spennende. Slutten av filmen er plassert på det mest spennende i boka. Forventningene til siste del er derfor skyhøye.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon