Opprinnelseshistorien til en nerd

Var det mer stas å være nerd før internett kom? Mens man fortsatt måtte streve for interessen sin, streve for å få tak i obskure filmer på VHS og streve for å finne noen andre som likte det samme som deg? Internett har det gjort det både enklere å finne filmene, seriene og meningsfellene. Men kanskje noe av sjarmen har forsvunnet?
I bygda Klæbu, to mil utenfor Trondheim, ble jeg midt i barndommen en science fiction-nerd. Mitt gateway drug var de tidlige filmene til samtidas største trollmenn på sølvduken, George Lucas og Steven Spielberg.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2013 Bestill nummeret

Relatert

«This never happened to the other fellow» – Mitt møte med James Bond

Av Morten Steingrimsen

Z #4 2013: Er man fortsatt nerd om man er opptatt av en actionhelt? Jeg må ha vært rundt 6 år gammel da jeg så On Her Majesty's Secret Service for første gang. Opplevelsen gjorde et ufattelig stort inntrykk. Jeg vil anslå at jeg har sett hver eneste Bond-film omtrent 25 ganger. Men Bond-interessen min stopper ikke der. | kun utdrag

Nerdkontakt av tredje grad – nerdekulturens utvikling

Av Robin Syversen

Z #4 2013: The Bing Bang Theory og Game of Thrones er størst på TV, Star Trek og Iron Man er størst på kino, og manga og tegneserier selger snart på høyde med litteraturens største biografi- og krimsuksesser. For ikke å snakke om data- og TV-spill, som er på nippet til å dominere utsalget hos Norges største underholdningskjeder. Akkurat nå virker det som nerdene er det populærkulturelle markedets største målgruppe. | kun utdrag

Grunnen til at jeg elsker Doctor Who

Av Dave King

Z #4 2013: Doctor Who er en essensiell del av britisk populærkultur, den lengstlevende sci-fi-serien i verden, og feirer i år sitt femtiårsjubileum. Hvem er bedre til å forklare det forunderlige fenomenet enn en vaskekte brite?

Fra siste Z

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Av Gunnhild Øyehaug

Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Av Hans Petter Blad

Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag