I bakrus etter Sør-suksess

Filmfestivalene lykkes med visning av kvalitetsfilm, mens kinoene sliter. Hvorfor det da?

Som medlem av Sølvspeilet juryen under Film fra Sør festivalen hadde jeg nylig gleden av å se 20 spille- og animasjonsfilmer fra nesten like mange forskjellige land. På stort lerret. På kinoer som jevnt over hadde tipp topp teknisk utstyr, godt bilde og god lyd. Det var en flott opplevelse. En opplevelse jeg delte med et rekordhøyt antall festivalgjengere.

Filmene opplevdes nesten som en reise gjennom landene selv. Selvsagt komprimert, sett gjennom øynene til den eller de som har laget filmene. Likevel, eller kanskje derfor, gir film ofte et langt bedre inntrykk av land og kultur enn det man for eksempel får ved å reise som turist. Turismen er i ferd å bli global, i den forstand at turisten får det samme uansett hvor reisen går. Trenden går mot all-inclusive turer der turistene bures inne i hotell-ghettoer. Alle aktiviteter foregår inne på hotellområdet eller i luftkondisjonerte busser. Kontakten mellom turister og fastboende blir stadig mer begrenset.

Film fra Sør festivalen, og for så vidt også de andre større publikumsfestivalene i Norge: Bergen Internasjonale, Tromsø Internasjonale, Kosmorama i Trondheim og, i denne sammenheng lille, Oslo internasjonale filmfestival, åpner alle et vindu mot fremmede land og kulturer. De er viktige, noe som etter hvert også går opp for dem som driver norske kinoer. Men, Film fra Sør er spesiell. Gjennom å definere sitt område til film fra Sør og Øst, Afrika, Asia og Sør-Amerika, gir festivalen oss mulighet for å se film nettopp fra de deler av verden som både geografisk og kulturelt ligger lengst fra oss. Land som i globaliseringens tid likevel er nære, med mennesker som vi stadig oftere må forholde oss til. Hvordan er det å bo på landsbygda i Kazakhstan, hvordan er livet i en japansk familie, hvordan står det til i et Kina med rivende teknisk og økonomisk utvikling, hvordan har man det som enslig mor i Sør-Afrika, eller kvinnelig syklist i Saudi Arabia, gravid ungjente i Tyrkia, fabrikkarbeider i Mexico, gamlehjemsbeboer i Chile? Alt dette var blant temaene som dukket opp i filmene under årets Film fra Sør festival. Temaer som ble behandlet på en skikkelig måte, i filmer som var underholdende kunstopplevelser, og som tilførte publikum noe utover dette, som ga tilskueren ny innsikt.

Noe som slo meg veldig sterkt under årets Film fra Sør festival var kontrasten mellom kinoenes vanlige programmer og festivalens filmprogram. I likhet med andre filmfestivaler, kanskje spesielt den i Tromsø, klarer Film fra Sør å få fulle kinosaler på film som folk tilsynelatende ikke ønsker å se på vanlig kino. Enkelte av disse filmene får i ettertid kinopremiere over hele landet, men ofte opplever man at publikumstallet i løpet av to eller tre festivalvisninger overskrider tallet på dem som ser filmen i løpet av mangfoldige visninger på vanlig kino.

Hva er det som gjør filmene attraktive på festival, men ikke på kino? Selve festivalstemningen, rammene rundt visningene og besøk av regissører og skuespillere har selvsagt betydning, men filmene er tross alt de samme. Det er oftest gode filmer, internasjonale prisvinnere og publikum som går og ser dem, enten det er på festival eller kino, er fornøyd.

Er det da kinoene eller er det publikum det er noe i veien med? Begge deler antagelig. Nordmenns evne til å bli sittende hjemme i sofaen er legendarisk. Vi reiser oss kun når stua skal pusses opp. Hvilket for mange for så vidt er ganske ofte. I årevis har folk lidd seg gjennom film på dårlige TV-skjermer, bare fordi det er så utrolig slitsomt å komme seg ut. Nå som skjermene etter hvert har fått en ganske høy billedkvalitet og filmtilbudet i heimen er enormt, er det selvsagt enda lettere å bli sittende. Og nærmeste kino er kanskje uansett nedlagt? Å ta seg sammen en gang i året for å gå på filmfestival er muligvis lettere enn å dra på kino en vanlig kveld?

Men, kinoene da. Har de lagt optimalt til rette for å ta i mot et kresent publikum i en tid med mange konkurrerende tilbud? Det kan man vel knapt si. Det som har skjedd i løpet av de siste tiårene er at de kinoene som i det hele tatt har utviklet seg, har strømlinjeformet virksomheten og rettet seg inn mot de ungdommene som ennå ikke sitter hjemme foran TV’en med foreldrene eller bare gjør lekser hver eneste kveld. Kinoene er som et slusesystem, der man først kommer inn i en kiosk der popkorn og godteri lokker, billetter kjøpes i kiosken og det er lett å kjøpe med seg litt mer. Deretter fører slusen inn i salen, der man kan spise godteriet mens filmen vises og kaste fra seg papir og flasker. Så bærer det rett ut i en baktrapp når filmen er over.

Veldig rasjonell drift selvfølgelig, men i beste fall egnet for deler av det potensielle kinopublikummet. Folk i tjueårene og de som er eldre har helt andre krav til et opplevelsesrom. For dem må det tilrettelegges bedre både før og etter filmvisningen. Dette publikummet vil med en annen innretning på kinoen sannsynligvis både bli mer tallrikt og øke inntektsgrunnlaget for kinodriften vesentlig. Men, repertoaret på kinoen er likevel grunnlaget for alt og dermed mest viktig. Utfordringen er da at filmene som markedsføres mest internasjonalt, er de store antatte bestselgerne fra engelskspråklig land.  Dessverre er det ingenting som tyder på at de er de beste filmene. Snarere synes for eksempel de største hollywoodfilm-produsentene å gjennomgå en stadig dypere krise. Det kan være på tide at kinoene skifter fokus og ser videre enn sitt nåværende repertoar. I Norge, der kinoene er i ferd med å endres fra et kommunalt system til et privatisert marked, ligger det jo et visst håp om endring i luften, selv om endringen nok like gjerne kan bli til det verre som til det bedre. Jeg håper i hvert fall noen ser mulighetene til en endring i retning av et bredere repertoar, viktigere filmer og bedre totalopplevelser på kino og ikke bare på festival.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon