Diana Saqeb – en afghansk filmskaper

Diana Saqeb er en av flere kvinnelige filmskapere i Afghanistan. Etter 14 år som flyktning i Iran er hun vendt tilbake til mødrelandet. Kampen for kvinnenes rettigheter står sentralt for den modige Diana.

I Afghanistan har krig vært normaltilstanden siden slutten av 1970- tallet. Før det var landet et vaklende kongedømme preget av stammeledere som hadde stor makt innenfor sitt område. Tross en svak sentraladministrasjon har landet likevel beholdt uavhengigheten gjennom mesteparten av sin historie. Afghanerne kan med stolthet se tilbake på en seierrik kamp mot alle slags forsøk på erobring fra fremmede makter. Ikke minst europeiske kolonister på 18- og 19-hundretallet. Afghanistan har med sin strategiske beliggenhet alltid vært, og er fortsatt, en fristelse for både naboland og allverdens supermakter. Delvis gjennom krig, men også på mer fredelig vis, gjennom konkurranser om hvem som kunne hjelpe afghanerne med å bygge veier, modernisere statsadministrasjonen eller hva det måtte være, har utlendinger søkt innflytelse i Afghanistan. Hos afghanerne er det blitt en refleks å være skeptisk til alt som kommer utenfra.

Det siste tiårets krig har ikke maktet å endre afghanernes syn på utenlandsk innblanding, selv om en del av innblandingen har hatt som målsetting å hjelpe landet fram mot å bli en moderne demokratisk og uavhengig stat med omsorg for sin egen befolkning. De fremmede troppene har da vel også denne gangen hatt sine egne begrunnelser for å «hjelpe» afghanerne.

I den kaotiske tilstanden som nå råder i Afghanistan skjer det likevel en del positive ting, ikke minst på det kulturelle området. Filmregissøren Diana Saqeb er en del av et kreativt kunstnermiljø som holder til i hovedstaden Kabul. Hennes første film var 25 prosent (2007), en dokumentarfilm om kvinnelige politikere i det afghanske parlamentet. Filmen er blant annet blitt vist for norske parlamentarikere og gir et annerledes innblikk i et land fylt av kontraster der også kvinner, i dobbelt forstand, er med på å kjempe for sin frihet. Hennes andre film var Run Roobina Run (2009), om Roobina Moqimyar, den første afghanske kvinnelige idrettsutøveren som deltok i en olympiade.

I år er Saqeb aktuell med en ny dokumentar, Mohtarama (2012) denne gang i samarbeid med filmregissøren og menneskerettighetsaktivisten Malek Shafi, som vi intervjuet her i Z i 2006. Den 50 minutter lange filmen er holdt i svart/hvitt og er delvis en tradisjonell dokumentar der kvinner og noen menn intervjues om kvinnenes stilling og synet på kvinner i Afghanistan. Filmen viser også opptak av kvinner som demonstrerer for sine rettigheter i Kabuls gater og mer enn antyder de farene disse kvinnene utsetter seg for ved åpent å tilkjennegi sine synspunkter. Mens de daglige presseoppslagene viser et mer og mer negativt bilde av situasjonen i Afghanistan får filmen oss til å se at det også er andre sider ved utviklingen i landet. Det finnes mange understrømmer som på sikt kan gi uventet positive resultater.

Filmen har, i tillegg til det dokumentariske, også en mer poetisk side. Svart/hvitt bildene fra Kabul er ofte tatt ut av hus- eller bilvinduer, og viser slik afghanske kvinners begrensede livsforhold og bevegelsesmuligheter i samfunnet: Selv velutdannede, kunnskapsrike, handlekraftige kvinner må store deler av tiden leve livene sine innenfor huset fire leirvegger. Når de beveger seg ut må det ofte bli i en bil om man ikke har med seg et følge av mannlige slektninger. Samtidig har filmen en poetisk dialog som knytter sammen dagens og fortidens sterke afghanske kvinner og som skaper et framtidshåp løsrevet fra hverdagens stengsler. Mohtarama er ingen finslepen film, men heller et filmuttrykk på vei, i det filmskaperens eget møysommelige filmarbeid også er en del av fortellingen. En film om det å lage film, om å lage kunst i dagens kaotiske Afghanistan.

Z traff Saqeb på en konferanse for filmklubbfolk i Hammamet i Tunisia. Hun forteller at det er stor aktivitet i kunstner- og filmmiljøet i Kabul, tross den vanskelige situasjonen i landet. Selv er hun vokst opp som flyktning i Iran og kom først tilbake til hjemlandet i 2006 etter at Taliban-styret var fordrevet. I mellomtiden hadde hun rukket å få regissørutdannelse fra Kunsthøyskolen i Teheran. Tanken var å være med på å bygge opp et nytt moderne Afghanistan, men det er en lang vei å gå. I likhet med sin kollega Shafí var også Saqeb i utgangspunktet positiv til at fremmede soldater hjalp afhanerne med å kaste Taliban-regimet. Nå må hun konstatere at intervensjonen har vært med på å skape en kontinuerlig krigstilstand.

Filmbransjen i Afghanistan er liten, men sterk. Inspirert av Siddiq Barmaks suksess Osama (2003), som blant annet vant Camera D’Or i Cannes, har utenlandske produsenter jevnlig produsert film med afghanske regissører. Noen vil sikkert huske den poetiske Aske og Jord (Atiq Rahimi, 2004) som ble vist på norske kinoer. For å produsere sine filmer har også Saqeb måttet ty til hjelp fra utlandet. Svensker, kanadiere og amerikanere har vært blant bidragsyterne, men det har ikke alltid vært like greit å komme til enighet med investorene. – Av og til har jeg bare måttet takke nei, forteller Saqeb til Z. Nå er hun i gang med manuset til sin første spillefilm og har nesten ikke tid til å ta hendene fra tastaturet på laptop’en.

I tillegg til regissørjobben er Saqeb også aktivt med i filmnettverket Afghan Cinema Club (BASA) i Kabul, dette er ikke bare en filmklubb i vanlig forstand, men også et møtested og et verksted for filmproduksjon. Her utgis også et månedlig filmtidsskrift der Saqeb er redaktør. – Til høsten skal vi igjen arrangere Afghanistan Human Rights filmfestival, forteller hun. Festivalen tar sikte på å vise film fra hele verden med menneskerettigheter, sensur og krig som gjennomgående tema. Det er andre gang festivalen arrangeres og arrangørene har store forhåpninger til den. Folkene i BASA har dessuten planer om å starte et Cinematek i Kabul. Også her er man nok avhengig av utenlandsk hjelp for å komme i gang, men en slik institusjon vil utvilsomt kunne inspirere den framvoksende filmkulturen i et hjemsøkt land.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon