Broken
White is where I was to start
Broken by my open heart
Falling down and falling up again
Black is white the other way
Paradise is in the grey …
Blur «Colors»,
(sangteksten delvis omarbeidet av regissør Rufus Norris, til soundtracket til Broken)
Det er noe som heter «broken english». I Rufus Norris sin vakre, varme, såre og vonde spillefilmdebut Broken er det et knust England som står i fokus.
Et lite vesen i en kuvøse, med en far som stikker hånden inn og gir kjærlighet og trygghet. Glimt av en vilter ung jente, som vi senere skjønner er Skunk, filmens hovedperson. Bilder av henne i koma, med samme faren som er der og holder hånden hennes. I løpet av bare noen få minutter av anslaget har Broken røsket tak i meg: Et liv og hva det kan være og bli til, eller ikke bli til.
Før anslaget er over er vi presentert for hele settingen i filmen: Skunk overværer at nabogutten blir brutalt overfalt og banket opp. Så kommer politiet og henter nabogutten: Hvorfor er det han politiet henter?
Broken er historien om 11-årige Skunk, og noen uker av hennes liv, fra hun overværer at vennen hennes, den mentalt tilbakestående nabogutten, uforvarende og brutalt blir banket opp av en annen nabo, til hun selv ender opp i koma og respirator. Den er også historien om nabogutten, og hvordan hans liv forandres, etter å ha blitt falskt anklaget for voldtekt. (En nabojente er så redd for farens sinne at hun heller oppgir en falsk sexpartner for å stagge raseriet, enn å holde fast på sannheten, at hun faktisk aldri har hatt sex.) Og det er historien om hvordan en knust familie kan ødelegge alt den kommer i nærheten av, og hvordan den selv kan knuses ytterligere.
I løpet av de ukene i Skunks liv filmen omhandler skal hun takle mer enn et lite, åpent hjerte kan ta inn. Faren hennes (moren har stukket av for lenge siden), skal få seg ny kjæreste. Hun skal forelske seg i en jevnaldrende (hun er allerede forelsket i kjæresten til au pairen de har), hun skal begynne på ny skole, hun skal bli mobbet. Hun må prøve å bli voksen på alt for kort tid. Filmen er nesten overtung med katastrofer og kaosteorilignende ulykker. Men det funker. Den er også morsom og rørende. Og som det synges i tittellåten, ingenting – verken jævelskap eller godhet, eller paradis – er i rent svart eller hvitt.
Broken er en fin og varm og sterk oppvekstskildring, noe engelskmennene selvfølgelig er spesialister på (selv om det sterke far datter-forholdet her faktisk også kan gi assosiasjoner til en annen sterk oppvekstskildring, den amerikanske indie-hiten Beasts of the Southern Wild). 13 årige Eloise Laurence briljerer i rollen som Skunk, jeg har vel ikke sett en så nydelig jenteskildring, eller en så sterk skuespillerprestasjon, på lenge. Og man blir gjennomglad i både rollefiguren hennes, og at det finnes sånne jenteskildringer i filmverdenen.
På ettertekstene så jeg at filmen er dedikert til to av opphavsmennene sine fedre, og maken til kjærlighetserklæring til sine fedre, eller nydelig skildring av fedre som omsorgspersoner, tror jeg heller ikke jeg har sett (med Beasts som unntak). For Broken er også en historie om farskjærlighet, på godt og vondt. To av de viktigste personene i filmen er alenefedre. Det er ikke mangel på kjærlighet i noen av familiene som skildres, allikevel kan alt gå fryktelig galt.
Filmens historie er utrolig effektivt og godt fortalt, også på lydsiden. Det er sjelden jeg har opplevd en så effektiv bruk av filmmusikken, og ikke minst, bruk av stillhet. Eller lyden av pust, som lydsporet til … livet. Mye av filmen utspiller seg på en bilkirkegård, et sted biler vrakes, og det er også her både Skunk, broren hennes, og etter hvert den nye kjæresten hennes, finner skjønnhet og glede i livet. Jeg synes derfor ikke det er alt for søkt av meg å se denne bilkirkegården som et symbol på livsvilkårene hennes, en slags Rudolf Nilsens «På stengrunn», og trærne som kan blomstre og vokse på tross av harde vilkår.
Electric Wave Bureau (et av Damon Albarn – ex-Blur – sine prosjekter) står for musikken, og det er Eloise Laurence som har vokalen på «Colors», gjennomgangsmelodien, og en sang til. (Jeg satt igjen til rulletekstene fordi jeg hadde lyst til å høre hvilken sanger dette var. Hun kan definitivt slå gjennom som sanger også.)
Broken er en film som sitter som en hockeypuck i magen etter du har sett den. En film om skjørheten ved livet, og om skjøre livsvilkår, men også om kjærlighet og varme. Definitivt en av årets sterkeste filmer.
Tweet
Relatert
Anarchy in the stairway! Ben Wheatleys High-rise
Blogg: Det finnes en dyp menneskelig trang til å bygge i høyden: Skyskrapere har - fra Babels tårn til vår tids Lambda - stått som symboler for våre høyeste aspirasjoner, et ønske om å utligne forskjellen mellom mennesker og guder. En ambisjon som ofte blir, som historien om både babelsk forvirring og det fremtidige Munch-museet viser, kilde til både anarki, rot og forvirring.
Begjærets dunkle mål: Moonlight
Blogg: Forbudt kjærlighet i måneskinn. En ung, forvirret mann på identitetssøken, i møte med omsorgssvikt og banal ondskap. Glimt av havet, bølgenes pulserende kraft som kan oppsluke sorg eller frigjøre begjær. Slike inntrykk sitter man igjen med etter den skjellsettende filmatiske opplevelsen som er Moonlight.
Den arketypiske jentehelten
Blogg: Vi har lett for å kalle dem guttejenter. Disse modige, sårbare jentene som utsettes for ekstraordinære omstendigheter på film, gjerne i post-apokalyptiske scenarier. I vår nye bloggserie «Filmkultur i krisetider» ser filmkritiker Øyvor Dalan Vik i sin tekst på filmer som kinoaktuelle Light of my Life.
Fra siste Z
Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie
Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag
Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu
Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag
Fra arkivet
Norsk skrekkfilm og jakten på varemerket
Z #1 2016: Har norsk skrekkfilm en egen identitet? | kun utdrag
Festivalfiksjon – eller 52 korte
Z #3 1993: Av de 69 filmene som ble vist i det norske hovedprogrammet på Kortfilmfestivalen i Grimstad var 52 [...] | kun utdrag
Bør vi ta vare på amatørfilmopptak?
Z #4 1999: Minner står i fare for å forsvinne for alltid. | kun utdrag