Rebell – barn og heks i krig

Barnesoldater er et tøft tema å forholde seg til, og kunne fort blitt for vondt å se på film. Kim Nguyens Oscar-nominerte Rebell er blitt en humanistisk og sterk magisk-realistisk fortelling som heldigvis ikke går over streken i å skildre disse uhyrlighetene.

I et ikke-spesifisert og borgekrigsrammet land i Afrika kidnappes 12 år gamle Komona av geriljaen. På et grusomt vis tvinges hun til å bli barnesoldat, og de neste to årene i livet hennes blir brutale. Da geriljaen finner ut at hun har overnaturlige evner, regnes hun som en heks – og får dermed en marginalt mer beskyttet stilling. Komona forfølges av syner som forteller henne utfallet av hver trefning. Så lenge disse stemmer, vil hun få lov til å leve. Et stort ansvar for et presset barn. Geriljaens justis er grusom, og å gå imot den betyr den sikre død. Flukt er uaktuelt, de som rømmer blir funnet og hentet tilbake eller drept.

Det sier seg selv at dette er en tøff film å se. Barn som soldater er ikke akkurat et trivelig tema, og det å lage en fiksjonsfilm om dette uten at den blir spekulativ underholdning må være vanskelig. Jeg innrømmer at jeg var bekymret for dette før jeg så filmen. Men i så måte har regissør Kim Nguyen behandlet temaet med stor respekt og følelse. Krigens ondskap blir aller best beskrevet i skildringen av de voksne geriljaoffiserene, ikke egentlig så mye gjennom at barn er soldater. Barna er tross alt kun ofre i denne sammenhengen. Hvordan de voksne både fysisk og psykisk utnytter forsvarsløse barn for å få dem til å drepe er hårreisende. Barna blir blant annet tvunget til å drepe sine egne foreldre før de får utlevert nye våpen som de skal lære seg å se på som sin nye mor og far. At barna får traumer, er åpenbart. Historien fortelles som tilbakeblikk av Komona da hun er 14 og gravid. Hun er nå traumatisert av alt hun har opplevd, og tviler på om hun er i stand til å ta hånd om sitt ufødte barn på en skikkelig måte.

I Rebell skildres svært få kampscener, noe jeg vil påstå er en av filmens store styrker. De vi får se er i hovedsak sett slik Komona opplever dem. Her er det minimalt med blodsprut og lik. Komonas opplevelse av sin gjerning som soldat og krigsheks er drømmeaktig, nesten surrealistisk. Nguyen har på en beundringsverdig måte klart å skildre en klaustrofobisk og trykkende følelse. Angsten til de unge soldatene i filmen er til å ta og føle på, og det er lett å forstå den aggressive psykosen de gjennomgår i kamphandlinger. Med tanke på tematikken er det mest interessant å se hva slags psykologiske konsekvenser en slik situasjon kan ha for et menneske, framfor hva som faktisk skjer av voldshandlinger. Når Komona er sammen med geriljaen ser hun stadig syner av gjenferd, særlig foreldrene, som gir henne råd og advarsler om hva hun må gjøre videre. Geriljaen tolker dette som overnaturlige tegn, men det er like lett å se dette som Komonas mentale flukt fra omgivelsene. Å åpent vise følelser er forbudt, og dette kan kanskje være Komonas eneste måte å få kanalisert sorgen over tapet av foreldrene på.

Den sosialrealistiske grunnen historien står på kommer mest frem i andre scener, utenfor kampscenene og soldatvirket – og skaper dermed en sterk kontrast. Relativ normalitet oppstår først når Komona og Magicien, en annen barnesoldat, rømmer for å kunne bli et par. Selv om de kommer til sivilisasjonen ligger borgerkrigen hele tiden i bakgrunnen. Magiciens onkel, som de flytter inn hos, har mistet familien på en så fæl måte at det ikke kan snakkes om. Men for en stakket stund angår ikke disse voldshandlingene de unge elskende. De ønsker bare å kunne være sammen. Fortellermessig er dette et smart og sterkt grep. Her skildres det Komona og Magicien ønsker seg, men mest sannsynlig ikke kan få fordi omgivelsene er imot dem og tragedien hele tiden lurer. I denne sekvensen kommer også noe av filmens mest humanistiske sider fram. For å bevise sine hederlige og seriøse intensjoner om ekteskap for Komona, drar Magicien land og strand rundt for å finne en svært sjelden helt hvit hane med en svært smigret Komona som tilskuer. Den hvite hanen fungerer som en fin allusjon på Magicien selv, som er albino og en sjeldent flott gutt sammenlignet med de svært sadistiske geriljalederne.

Tragedien føles også sterkere fordi nykommerne Rachel Mwanza og Serge Kanyinda, som spiller henholdsvis Komona og Magicien, gir rollene sine en god nerve. Sammen med regissør Nguyen skaper de en humanistisk tone gjennom hele filmen. Selv om temaet er tungt og tøft å takle, ligger det et håp om en bedre fremtid i filmen. Kim Nguyen skal ha kred for å ha turt å lage denne filmen, det kunne fort gått veldig galt. I stedet har det blitt et vellykket håndverk som gir et sterkt bilde av de psykologiske traumene krigens galskap medfører.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon