Anne Marit Jacobsen – skuespiller

hovedbilde anne marit til nett

På settet til Som du ser meg var det en i staben som syns det var vanskelig å adressere Anne Marit ved fornavn, fordi hun alltid hadde vært «Anne Marit Jacobsen» for ham – en person han hadde vokst opp med via film og tv, og som han derfor ikke klarte å henvende seg til uten å bruke hele navnet.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 2013 Bestill nummeret



Relatert

Det er ingen som kommer til å savne meg

Z #1 2013: Under revyfernissen er Rolv Wesenlunds Marve Fleksnes en figur med en imponerende dybde.

Bjørn Floberg – mer mann enn metode

Z #1 2013: Det suverene ligger i det Bjørn Floberg alltid tar med seg til rollen, og ikke klarer å skjule.

En djevel på detaljer – Anders Baasmo Christiansen

Z #1 2013: Han har vist ar han behersker biroller som sosial kompis og hovedrollen som lavmælt spritdrikker med sosial angst. Men ser man nærmere på noen av Anders Baasmo Christiansens roller blir det klart at han er klar for mye mer. | kun utdrag


Fra siste Z

Z-enquete – fire kortfilmskapere om norsk film

Kortfilmskapere Rikke Gregersen, Bendik Kaltenborn, Johanna Pyykkö og Pjotr Sapegin om norsk film og kortfilm og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Film er en empatimaskin, sier Amanda Kernell

Fem omfavnelser og en desperat bortføring i Amanda Kernells kortfilmer. | kun utdrag

Akkurat det vi trengte: Mer bling og fengende musikk

Årets musikkvideoprogram var sterkere enn fjorårets, med høyere underholdningsverdi og en spennende hybridfilm som viser en ny måte å tenke musikkvideo. | kun utdrag


Fra arkivet

Om brødrene Aki og Mika Kaurismäkis filmer – Nordens fremste filmhåp

Z #1 1989: De finske brødrene Aki og Mika Kaurismäki er utvilsomt den nordiske filmens fremste filmhåp for [...] | kun utdrag

Joel & Ethan Coen

Z #1 2019: En tidslinje. | kun utdrag

Musikk for monstere – filmmusikalsk ekstranarrativitet i Alien

Z #1 2016: Det er lett å håne monsterfilmer. Underteksten i de mest vellagde sjangervariantene kan imidlertid være vel så kompleks som i et bergmansk psykodrama eller et antonionisk identitetseksperiment. Mye av denne kompleksiteten er plantet på lydsiden, gjennom en flora av filmmusikalske grep som ikke bare understøtter historien, men som også bidrar til emosjonell, stemningsmessig og symbolsk egenverdi. | kun utdrag