Alle kan gjøre det!

Eller: Hvordan bli en populær og kritikerrost skuespiller i storslåtte, Oscar-nominerte filmer uten å bli født inn i den norske filmadelen, ha relevant utdanning eller være en method actende gærning

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 2013 Bestill nummeret

Relatert

Det er ingen som kommer til å savne meg

Av Victoria Fossum Kielland

Z #1 2013: Under revyfernissen er Rolv Wesenlunds Marve Fleksnes en figur med en imponerende dybde.

Bjørn Floberg – mer mann enn metode

Av Gaute Brochmann

Z #1 2013: Det suverene ligger i det Bjørn Floberg alltid tar med seg til rollen, og ikke klarer å skjule.

Anne Marit Jacobsen – skuespiller

Av Dag Johan Haugerud

Z #1 2013: På settet til Som du ser meg var det en i staben som syns det var vanskelig å adressere Anne Marit ved fornavn, fordi hun alltid hadde vært «Anne Marit Jacobsen» for ham – en person han hadde vokst opp med via film og tv, og som han derfor ikke klarte å henvende seg til uten å bruke hele navnet. | kun utdrag

Fra siste Z

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Av Gunnhild Øyehaug

Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Av Hans Petter Blad

Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag