5 filmer jeg gleder meg til i 2013

Verden har ikke gått under. Ennå. Og alt tegner til at 2013 blir et minst like bra filmår som 2012. Blant årets premiere finner vi to nyinnspillinger av ikoniske klassikere og en etterlengtet finale. Her er fem av mine favoritter som det er knyttet store forventninger til. Klikk på filmtittel for trailer.

Frankenweenie

Kombinasjonen Tim Burton og stop-motion gjør meg blank i blikket og mo i knærne. I Frankenweenie blåser Burton støv av en av sine tidlige kortfilmer om den unge Victor Frankenstein som gjør alt han kan for å bringe sin kjære hund Sparky tilbake fra dødsriket, med uante konsekvenser. I 1984 får Burton sparken av Disney for å ha laget kortfilmen Frankenweenie. I 2012 regisserer Burton spillefilmen Frankenweenie hos nettopp Disney, som ikke sparer på noe i verken produksjonen eller lanseringen. Skjebnens ironiske innertier. Regi: Tim Burton. Norsk premiere 25. januar.

Only God Forgives

Nicolas Winding Refns forrige film Drive traff publikum og kritikere midt i solar plexus med sin visuelt elegante brutalitet. Særlig Ryan Gosling overbeviste stort i sin rolle som den navnløse sjåføren. Nå er Refn og Gosling tilbake med Only God Forgives, en ikke mindre brutal film om den kriminelle underverdenen i Bangkok. Gosling spiller en brite på rømmen som må ta konsekvensene når familien hans kommer i skuddlinjen. Etter ryktene spiller Kristin Scott Thomas rollen som Goslings nådeløse mafiagudmor. Regi: Nicolas Winding Refn. Norsk premiere: 24. mai.

The Great Gatsby

Fallhøyden er stor når Baz Luhrmann gyver løs på den ikoniske romanen som for mange er selve symbolet på 1920-tallets Amerika. F. Scott Fitzgeralds mesterverk har vært filmatisert flere ganger, mest kjent er kanskje versjonen fra 1974 med Robert Redford. I 2013 er det Leonardo DiCaprio som skal fylle rollen som den enigmatiske Jay Gatsby. Med Luhrmanns særegne og boblende stil, som traileren er et strålende eksempel på, og et solid ensemble kunne rett og slett ikke forventningene vært høyere. Regi: Baz Luhrmann. Norsk premiere: 7. juni.

The World’s End

”Good food. Fine ales. Total Annihilation.” Den uslåelige trioen Simon Pegg, Nick Frost og Edgar Wright er endelig tilbake. The World’s End er siste del i hva Pegg, Frost og Wright omtaler som ”The Three Flavors Cornetto Trilogy”, også kjent som ”The Blood and Ice Cream Trilogy”. Snart ti år etter at den uhellige treenigheten kom på banen med Shaun of the Dead (2004) og Hot Fuzz (2007) settes nå punktum i form av et etterlengtet og apokalyptisk klimaks. Regi: Edgar Wright. Norsk premiere: 18. oktober.

Carrie

Kan Chlöe Grace Moretz klare å gjøre rollen som Carrie til sin egen, etter Sissy Spaceks legendariske tolkning? Brian De Palmas filmatisering i 1976 av Stephen Kings roman ved samme navn er en mesterlig stilstudie i intens ubehagelighet. Moretz har et imponerende antall filmer under beltet til å være knapt 16 år, ikke minst var hun svært overbevisende som Abby (Eli) i den amerikanske versjonen av La den rette komme inn. Med Julianne Moore i rollen som Carries strengt religiøse og kontrollerende mor, er det alle mulige grunner til å gruglede seg til november. Regi: Kimberly Pierce. Norsk premiere: 15. november.



Din kommentar


Relatert

Enda flere filmer jeg gleder meg til i 2013

Blogg: 2013 ser ut til å bli et sabla godt filmår, så godt at jeg ikke klarte å begrense meg til en liste på bare fem filmer jeg gleder meg til. Her er ytterligere fem filmer å se fram til i året som kommer.

It has nothing to do with Satan, Mama

Blogg: Denne ukas Z-blogg er en smugkikk på vårt kommende De Palma-nummer, ute i neste uke: Roskva Koritzinskys fine tekst om underkuede ungdommer og overnaturlige krefter i Brian De Palmas Carrie (1976) og Tomas Alfredsons La den rette komme inn (2008).

It has nothing to do with Satan, Mama

Z #4 2015: Om underkuede ungdommer og overnaturlige krefter i Brian De Palmas Carrie (1976) og Tomas Alfredsons La den rette komme inn (2008).


Fra siste Z

Z-enquete: Fire kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Aslak Danbolt, Ellen Ugelstad, Lilja Maria Ingolfsdottir og Mohamed Chakiri om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Samfunnets utsatte – internasjonal kort

Samfunnets utsatte er vår tids mangfold. I de internasjonale kortfilmene kan vi kjenne på den følelsesmessige urettferdigheten som rammer så mange mennesker som angripes av dem som besitter makten. | kun utdrag

Leken dans med bilder og musikk

Til tross for pandemien har artister og regissører ikke sluttet å leke med kombinasjonen bilder og musikk, og dans spiller en fremtredende rolle i årets musikkvideoer. | kun utdrag


Fra arkivet

Kunst og konsekvens – en samtale med Vibeke Løkkeberg

Z #2 2004: Nå skriver hun bøker som blir solgt til store deler av Europa. Det er over ti år siden Vibeke Løkkeberg sist lagde film, men fremdeles er hun trolig Norges mest kjente filmregissør. Og i folkedypet lever myten om den typiske Vibeke Løkkeberg-filmen: Den mørke, dystre filmen som sakte siger fremover; myten om Hud.

Det konkrete, det vakre og det ubeskrivelige – notater om brødrene Tavianis «Kaos»

Z #2 1986: Kaos er mer enn bare et essay om den sicilianske landarbeiderklassen før århundreskiftet, mer enn [...] | kun utdrag

Jeg er nyfiken, blå. Blue Velvet

Z #2 2011: I dag, 7. februar 2011, er det over ti år siden mitt forrige møte med Blue Velvet. Hadde den på VHS og så den på Cinemateket. Når jeg ser den igjen i kveld blir det for fjerde eller femte gang, tipper jeg. Men før jeg kommer så langt, tenkte jeg å dele det jeg husker, formidle hvilke minner som knytter seg til den blå fløyelen, hva som sitter igjen snaue tjue år siden vi satt i stua til mora til Arne, en alt for lys vårdag i 1992.