Svimlende gjensyn – forbigått eller feiret ved fylte femti

Mens noen – antatte – mesterverk blir restaurert og relansert på kino ved fylte femti år, blir andre forvist til visninger på tv, dvd og alternative visningsarenaer. Zs skribent Marius Lyngar setter fokus på noen forbigåtte jubileumsklassikere.

Noen få filmer blir restaurert og relansert på kino ved fylte femti år. Selvsagt av forståelige grunner, men er det nettopp disse antatte mesterverkene som ene og alene fortjener et gjensyn på lerretet i bred distribusjon?I perioden fra 2008 til i år, 2012, er det eksempelvis vel femti år siden en del mesterlige filmklassikere ble ferdigstilt og sluppet på kinomarkedet. Disse sistnevnte filmene har hatt en betydelig påvirkning på filmutviklingen som sådan. Det synes derimot ikke de angivelige klassikerne som ble relansert ved jubileene å ha hatt.

Da Gone with the Wind (Tatt av vinden, Victor Fleming, 1939) feiret fantastiske femti år i 1989, hadde filmen visstnok spilt inn fjorten milliarder kroner i årenes løp. Ted Turner ved United International Pictures ledet det som skulle bli en banebrytende filmrestaurering. Filmverket ble frisket opp, og ble like fargesprakende som de opprinnelige kopiene hadde vært. Samtidig var det femte gang filmen ble nyutsendt på norske kinoer. I 1967 kom eksempelvis en såkalt 70 mm versjon med konstruert stereofonisk lydbilde. Med andre ord har denne filmen et såpass kommersialisert kvalitetsstempel, at filmselskapene har visst å utnytte dens appell ved gjentatte nyutsendelser. Ved femtiårsjubileet kostet oppussingen hele $250.000 dollar, mens prosessen foregikk over to år. I Norge kom filmen da på festivalen i Haugesund, og i Oslo ble den satt opp på Colosseum.

Michael Curtiz’ Casablanca er en annen film som har gjort det skarpt på bransjesiden i filmverdenen, så vel som i folks filmhistoriske bevissthet – slik tilfellet også er med Gone with the Wind. Filmen kom i 1942, og femti år senere i 1992 ble den vist i Haugesund med påfølgende relansering på kino. Utgaven som ble vist var nyoppusset og støvfri, basert på de originale negativene. Enkelte filmanmeldere har hevdet at dette er «tidenes beste film», mens Per Haddal har uttalt at den er «en film som er så dårlig at den blir god. »

Gone with the Wind
Ingen av de to nevnte filmene har egentlig satt dype kunstneriske spor i filmhistorien. De synes først og fremst å være store kommersielle suksesser, foruten å fungere fortellermessig. Casablanca avstedkom en fjernsynsserie i sin tid, mens Gone with the Wind fikk sin såkalte autoriserte fortsettelse i fjernsynsproduksjonen og miniføljetongen Scarlett fra 1994 med John Erman som regissør. Denne fortsettelsen hadde en mise-én-scene i stil med originalverket, men var ikke særlig spennende ellers.

Den opprinnelige filmen var noe helt eget. Den var et klassisk mesterverk, samt relativt usentimental for sin tid og i forhold til Hollywood generelt. Da filmprodusenten David O. Selznick, ildsjelen bak Gone with the Wind, forsøkte å skape et verk i tråd med det han hadde fått til i 1939, gikk det ikke slik han ville: King Vidors Duel in the Sun fra 1946 skuffet i sin samtid. Denne filmen begynner med en lignende fortekst som Gone with the Wind med solnedgangen i bakgrunnsbildet, noe som for øvrig gjentar seg i løpet av filmen. Flotte massescener med ryttere har den også, men figurene er temmelig endimensjonale, og det hele topper seg. Se bare på klippet som dessuten går igjen i scenen i kinosalen  i Pedro Almodóvars Matador fra 1986.

Et annet forsøk på å gjenskape stemningen og miljøet fra Gone with the Wind, inntraff med Edward Dmytryks Raintree County (Regntreets land) fra1957. Selv om handlingen hadde borgerkrigen som bakteppe, var dette i sær et drama om en manns valg mellom to kvinner, og med den ene kvinnens psykiske forstyrrelser eller traumer på dagsorden. Dette tidvis psykologiske dramaet ble i enda mindre grad enn Duel in the Sun en fulltreffer for folkene på filmproduksjonssiden. Til en viss grad virker det som om denne type filmfortelling mer har påvirket enkelte fjernsynsproduksjoner, eksempelvis Daryl Dukes The Thorn Birds (Tornefuglene) fra 1983.  Kanskje var det Richard T. Heffrons fjernsynsføljetong North and South (Nord og Sør), med begynnelse i 1985, som i størst grad klarte å hylle Victor Flemings filmverk fra 1939 på en overbevisende måte. Igjen bød denne produksjonen likevel på særdeles ensidige og flate figurer. Denne noe såpete miniserien hadde også til en viss grad et bredere mannsperspektiv enn filmen det er tale om fra 1939.

Casablanca
Casablanca synes i seg selv å være et sammensurium av sitater og genreblandinger, et synspunkt som ikke akkurat svekkes etter en lesning av Umberto Ecos kjente analyse av filmen. Dens påvirkning på filmer i ettertiden gjør seg ikke spesielt gjeldende, selv om den tidvis dukker opp som en referanse det er umulig å overse. Michael Curtiz’ Passage to Marseille fra 1944, var kanskje et forsøk på å følge opp tråden fra Casablanca, der Humphrey Bogart gjentar helterollen, med fortellingen bygget opp lagvis av flerfoldige flashbacks. Fortellingene er uansett ulike. Eksempler på referanser til Casablanca finnes ellers i Herbert Ross’ Play it Again, Sam fra 1972 samt Steven Soderberghs The Good German fra 2006. Kanskje er det nettopp disse to som huskes best, og som er lettest å trekke frem, nettopp fordi de vrir på historien og tematikken, avdekker noe helt nytt og overraskende som sluttresultat. Play it Again, Sam tar opp skilsmisse, adskillelse og brudd, hvilket får et nytt poeng i lys av Casablanca og dens moralkodeks. Ved siden av lusker Bogarts skikkelse som en imaginær mentor for hovedpersonen spilt av Woody Allen. The Good German begynner med filmavisopptak som i Casablanca og Orson Welles’ Citizen Kane fra 1941. Utover det minner den estetisk sett om Curtiz’ film fra 1942, og flyscenen mot slutten peker også klart tilbake på Casablanca. Også her er det handlingen, konstellasjonene og relasjonene som har fått ny vri. Bildet av mennesker som står på den riktige eller gale siden i krigen blir komplisert og satt på spissen i lys av inspirasjonskilden.

Gone with the Wind vant åtte Oscar-priser, foruten to spesialpriser tildelt av samme instans. Den fikk en massiv publikumsappell som bransjen igjen visste å utnytte økonomisk – senest med investeringen ved en endelig restaurering. Casablanca vant på sin side tre Oscar-statuetter – for beste film, regi og manus. Manuset var for øvrig ikke ferdig før det nærmet seg innspilling av sluttscenen. To solide suksesser med andre ord. Slik er det ikke nødvendigvis med tilfellet av de filmene som fester seg i filmkritikernes og filmkjennernes bevissthet.

Touch of Evil
Nettopp i de senere år, fra 2008 til i år ved utgangen av 2012 er det flere særegne klassikere som har fylt femti år. Touch of Evil (Med alle midler) regissert av Orson Welles i 1958 er en av dem. Akkurat denne filmen ble restaurert i 1998. Den ble da lansert i Norge året etter, og først tatt inn av Norsk filmklubbforbund og deretter av Arthaus. I arbeidet med nyutsendelsen ble filmen redigert etter et notat på 58 sider nedtegnet av regissøren selv. Resultatet ble at filmen ble seksten minutter lengre enn den produsentene klippet ferdig før filmens urpremiere. Jonathan Rosenbaum bidrog i prosessen med restaureringen. Teoretikeren, manusforfatteren og regissøren Paul Schrader, kalte denne filmen for den siste egentlige film noir. Det siste er det uenighet om, men like fullt er filmen en milepæl innen denne retningen og filmepoken. Touch of Evil kunne også vært trukket frem og vist da den nådde en alder av femti år. Det samme gjelder flere filmer.

Vertigo
Kun enkeltvis er det filmer som både oppnådde full kritiker- og publikumssuksess da de så dagens lys. Likevel har fagpersoner innen film, så vel som tilskuere, sett filmene om igjen og trukket dem til sitt bryst. En slik film er Alfred Hitchcocks Vertigo fra 1958. Bygget på en fransk roman fra 1954 av Boileau-Narcejac kalt D’entre les morts, er filmen noe mer lyrisk og dvelende enn regissørens andre verker, med mindre humor og suspens enn tidligere. Til sin kollega François Truffaut innrømmet regissøren på sett og vis at filmen opprinnelig var å regne for en flop – etter hans egen standard. Dette da filmen brukte særdeles lang tid på å spille inn penger. I ettertid derimot, har den som regel blitt regnet for Alfred Hitchcocks beste film, samtidig som den har raget høyt på filmkritikernes lister over «verdens beste film». I år skjedde det altså at den gikk helt til topps på Sight & Sounds og British Film Institute’s kritikerkåring over nettopp tidenes beste filmverk. En utmerkelse som ikke akkurat gikk ubemerket.

Vertigo ble på alle områder frisket opp på midten av nittitallet. Jim Katz og Robert Harris stod da for en digital restaurering av lyd og bilde. Selve prosessen tok to år, og kostet $1.000.000 dollar. Filmverket var på den tiden nummer fire i rekken blant verdens beste filmer, som kåret av Sight & Sound. Den restaurerte versjonen ble sluppet på markedet og fikk full relansering, godt promotert av blant andre cineasten Martin Scorsese. I Oslo ble verket satt opp på det da eksisterende Filmteatret. Samtidig markerte ikke denne nyutsendelsen noe jubileum. Det var mer den til en viss grad omstridte, men like fullt plettfrie restaureringen som var temaet. Selv om Scorsese er en sterk beundrer av verket Vertigo, er det bare til dels at påvirkningen fra Hitchcock gjør seg gjeldende i hans egne filmer. Valget av filmkomponisten Bernard Herrmann til Taxi Driver fra 1976, er det mest åpenbare.  Derimot har Alfred Hitchcock med Vertigo øvd en vesentlig innflytelse på en lang rekke andre regissører og deres filmer, både tematisk, visuelt så vel som narrativt. Eksemplene som følger strekker seg fra 1960- til 2000-tallet.

Det seneste eksemplet er Richard Kellys Donnie Darko fra 2001. Dette når en velger å se på Vertigo som en film om det å overvinne eller kjempe mot døden, slik Walter Poznar langt på vei beskriver filmen i et essay der han sammenligner Hitchcocks nevnte film med den gammelgreske myten om Orfeus og Eurydike.

Donnie Darko omhandler tidsreiser, og har en hovedperson som redder sin kjære kvinne fra de døde til slutt. Øyet på veggen samt spiralen i flymoteren minner om spiralmønstrene og øyet i tittelsekvensen ved designeren Saul Bass til Vertigo. I tillegg vender øyet som motiv tilbake også mot slutten av Donnie Darko. Av andre forholdsvis nyere filmer som viser til Hitchcocks verk, finner vi Gilles Mimounis L’appartement (Leiligheten) fra 1996, Terry Gilliams Twelve Monkeys fra 1995, samt Paul Verhoevens Basic Instinct fra 1992.

L’appartement har trekk som kunne vært hentet fra Brødrene Grimms Askepott og William Shakespeares A Midsummer Night’s Dream.  Likefullt handler den igjen om den tapte kjærligheten som hos Hitchcock, med den fortvilte sørgende, mannlige hovedpersonen på stadig søken etter kvinnen som forsvant fra ham. Musikken som ledsager bildene i filmen, minner om tonene till Hitchcocks komponist Bernard Herrmann. Noen av forfølgelsesscenene ligner også. For ikke å glemme at den franske regissøren også kort siterer Hitchcocks filmer Rebecca (1940) og Strangers on a Train (1951) med henholdsvis dusjscenen med telefonoppringningen som ikke blir hørt, foruten de tapte nøklene i risten. Til en viss grad byr L’appartement på et dobbeltgjengermotiv – eller i hvert fall, et forvekslingsmotiv og spill med identiteter. Dette på mange måter slik det fremtrer hos Hitchcock. Filmen ble sett og vis nyinnspilt som Wicker Park av Paul McGuigan i 2004, men denne versjonen fjernet seg i vesentlig grad fra den første, og fra referansene til Vertigo.

Twelve Monkeys er løselig basert på Chris Markers novellefilm, nærmest en fotofortelling, kalt La jetée fra 1962. Begge disse fortellingene er dystopier, mens tematikken med tidsreiser er tilbakevendende og symbolsk. I Twelve Monkeys dukker klipp fra Vertigo opp som film i filmen, særlig scenen fra skogen – rullet opp på lerretet i en kinosal der de to uskyldige hovedfigurene på flukt befinner seg. Disse menneskene, dette paret reiser så å si i tid flere ganger, om ikke i selve tiden så i livet. Det er verdt å nevne at Chris Marker selv synes å ha vært besatt av Vertigo, og at han hentet inspirasjon fra denne da han skapte La jetée.

Basic Instinct er blitt sammenlignet med Vertigo som en slags arvtager i form av den visuelle stilen til den kvinnelige hovedfigurens spilt av Sharon Stone, samt miljøet, settingen, ikke minst representert ved San Francisco og dens Golden Gate. Kostymet med den hvite kjolen og jakken, og frisyren med det oppsatte håret, til kvinnen det dreier seg om, leder tankene mot den kvinnelige hovedpersonen spilt av Kim Novak i Vertigo. I denne nye utgaven blir hun direkte farlig gjennom sin attraktivitet. Dessuten, filmen Basic Instinct byr på en del forfølgelsesscener med bil som i Vertigo. For ikke å glemme at en del av komponisten Jerry Goldsmiths musikk klinger likt partier av verk fra Bernard Herrmann. Det må nevnes at regissøren studerte Hitchcocks aktuelle verk nøye, og at han selv har vedgått at Vertigo er hans favorittfilm blant Alfred Hitchcocks filmer.

Litt lenger tilbake til 1970- og 1980-tallet finner vi en annen Hitchcock-entusiast som flittig siterte Vertigo. Navnet er selvfølgelig Brian De Palma, og gjenskinnet av Vertigo er særlig å finne i De Palmas filmer som Body Double fra 1984, Obsession fra 1976, samt Sisters fra 1973 – samtidig som de nevnte filmene også refererer til andre filmfortellinger av Hitchcock. Pino Donaggio står for den romantisk klingende musikken i Body Double, og den påminner om tonene til Hitchcocks komponister Bernard Herrmann og Franz Waxman. Filmen er full av forfølgelsesscener, blant annet i et varemagasin akkurat som noe lignende inntreffer i Vertigo. Akkurat som i Vertigo bruker filmskaper og fotograf kombinasjonen kjøring og zoom i hver sin retning, her i tunnelen mens i Vertigo skjer det i tårnet og fra hustaket. I denne filmen lider den mannlige hovedpersonen av klaustrofobi mens mannen i Vertigo lider av akrofobi, høydeskrekk. Den samme metoden går også igjen i Mathieu Kassovitz’ La haine (Hatet) fra 1995, i en scene som utspiller seg på et hustak, og ellers på stranden i Steven Spielbergs Jaws (Haisommer) fra 1975. Kjærlighetsscenen i Body Double med 360 graders dreiningen av kameraet rundt det kyssende og omfavnende paret, er som  skapt etter scenen i stallen i Vertigo.  Dessuten siterer De Palma også i denne filmen Hitchcocks Rear Window (Vindu mot bakgården, 1954). Paul Schrader skrev manuset til De Palmas Obsession etter en historie han fant på sammen med regissøren. Bernard Herrmann stod for sin gjenkjennelige musikk i denne filmen så vel som i Sisters, og komponisten skal ha vært rørt av resultatet. Som i Vertigo fyller kirker og tårn filmbildet i Obsession. Portretter av forsvunne eller døde mennesker er også til stede. Originaltittelen lød Déjà vu, og filmskaperen har selvfølgelig innrømmet at verket var intendendert hitchcockiansk. Filmen fikk litt hard medfart grunnet at den dels testet grenser i forhold til temaet incest, men er i det store og det hele en smakfull film. Sisters har noen likhetstrekk med Vertigo som spaning samt identitetsbytte med forviklinger, og som nevnt musikken. Ikke minst er denne filmen et psykologisk drama, noe som gjør seg gjeldende ved subjektivt kamera som hos Hitchcock.

I det samme tidsrommet var det også flere andre filmer som viste likhetstrekk med Vertigo. Lawrence Kasdans Body Heat (Het puls) fra 1981 peker kort tilbake på Vertigo gjennom et identitetsbytte og forveksling mellom to kvinner, men minner likevel mest om Billy Wilders film noir Double Indemnity fra 1944, og resten av film noir-tradisjonen.

Titlene som utmerker seg er imidlertid Nicolas Roegs Bad Timing fra 1980 og Don’t Look Now (Avdøde advarer) fra 1973, Jonathan Demmes Last Embrace fra 1979 samt Billy Wilders Fedora fra 1978. Den førstnevnte filmen, Bad Timing, har utpreget subjektivt kamera ved åpningen i et galleri. Filmen kan om mulig også ha hentet impulser fra den franske nybølgen. En trappescene virker ikke så rent lite hitchcockiansk. Hovedpersonens bånd til sin tapte kjærlighet antar i denne utgaven mildt sagt groteske tilstander. Don’t Look Now tar også opp tap av en kjær person, i dette tilfellet en liten datter. Fortellingen bygger på en novelle av Daphne du Maurier som for øvrig stod bak historiene i tre av Hitchcocks filmer, den seneste var The Birds (Fuglene) fra 1963. Høydespennet i kirken kan spille på Vertigo, og den mannlige hovedpersonen holder dessuten på å falle ned som mannen i begynnelsen av Hitchcocks film.  Drøm og virkelighet og fortid og fremtid blander seg sammen, ikke helt ulikt Vertigo. I jakten på den avdøde, opplever den mannlige hovedfiguren synsbedrag.

Last Embrace siterer Vertigo delvis ved settingen i form av klokketårn, men også ved den kvinnelige hovedpersonens besettelse av sitt bestemoderlige opphav. Dramaturgisk sett er derimot ikke filmen lik Vertigo. Miklos Rosza komponerte musikken både til denne filmen samt Fedora, og gir en feeling av lyrisk uhygge slik stemningen blir til i Vertigo. Denne filmen begynner som et mysterium, med en kvinne i nød, men det som følger overgår selv handlingen i Vertigo, verket Fedora klart spiller på og viser til. Til en viss grad utvikler dette seg også til et melodrama med identitetsforviklinger, og forespeiler dessuten Robert Zemeckis Death Becomes Her (Døden kler henne) fra 1992. Dertil siterer regissør Billy Wilder seg selv, med klare hentydninger til sin egen film fra 1950, Sunset Boulevard. William Holden har endog hovedrollen i begge de nevnte filmene av Wilder.

Ellers er det særlig François Truffaut som på sitt særegne vis, har latt seg rive med av innflytelsen fra Hitchcock, og tilegnet seg stil og tematikk fra sitt forbilde: Det gjelder filmer som Fahrenheit 451 fra 1966, La mariée était en noir (Brud i sort) fra 1968, L’histoire d’Adèle H. (Historien om Adele H.) fra 1975, samt La chambre verte fra 1978. I førstnevnte, Fahrenheit 451, inntrer igjen dobbeltgjengermotivet, med et bakteppe av marerittscener og musikken er ved Bernard Herrmann som også stod for komposisjonen til filmen La mariée était en noir. Den kvinnelige tittelfiguren innehar mange roller, og gir seg ut for å ha flere identiteter, slik figurer blir viklet sammen i Vertigo. L’histoire d’Adèle H.omhandler mer det urolige, romantiske aspektet ved Vertigo, og i nevnte film har den kvinnelige hovedfiguren dessuten en skremmende tilknytning til sin døde søster, noe som igjen minner om Hitchcocks film fra 1958. Truffaut tegner også et portrett av en manns besettelse av sin avdøde, store kjærlighet i La chambre verte.

Robert Bentons Still of the Night fra 1982, byr på et møte med en kjølig blondine av den hitchcockianske typen. I Meryl Streeps skikkelse er hun både nervøs og sjenert, men også mystisk nok til å kunne være fortellingens morder. Typen er gjenkjennelig gjennom Kim Novaks rolle i Vertigo, men også gjennom figuren til Eva Marie Saint i Hitchcocks North by Northwest fra 1959.

North by Northwest
North by Northwest (Med hjertet i halsen) ble nominert til hele fem Oscarpriser, men vant ingen. Den ble vist på kino på 1970- og 80-tallet, sist i 1981. Den ble forespeilet av Hitchcocks filmer The 39 Steps fra 1938 og Notorious fra 1946, og har også enkelte likhetstrekk med Saboteur fra 1942.  The 39 Steps byr på en litt langsommere «karakterstudie» enn North by Northwest. Vi beveger oss over færre steder, men den etterlyste mannens møte med kvinnen på toget, går igjen i nevnte film fra 1959.

I Notorious blir deler av intrigen i North by Northwest fortalt i omvendt rekkefølge, samtidig som historien med trekantdramaet og spionasje ligner. Forfatteren bak originalmanuset til North by Northwest var Ernest Lehman som også skrev manuset til Mark Robsons The Prize fra 1963, etter en roman av Irving Wallace. Denne filmen har mange paralleller til Hitchcocks verk fra 1959 selv om den rent dramaturgisk ikke er like vellykket eller spennende som North by Northwest. Enkelte av typene går igjen, som den forkledde kelneren og drapsmannen som minner om Martin Landaus rollefigur i Hitchcock-filmen, og scenen i nudistklubben virker som en pastisj til auksjonsscenen i North by Northwest. Det samme gjør scenen med forsvinningen av den døende mannen i en leilighet. For ikke å glemme Paul Newmans lekne stil og morsomme, freidige replikker. Det siste litt i tråd med Cary Grants væremåte i Hitchcocks film. Mark Robsons film vekker også til live minner om Hitchcocks film Foreign Correspondent fra 1940. Dertil er ikke dialogen i kjærlighetsscenen mellom Paul Newman og Elke Sommer helt ulik den som inntreffer mellom Cary Grant og Eva Marie Saint hos Hitchcock. I en rolle opptrer også Leo G. Carroll fra North by Northwest. Det er til dels uenighet om hvorvidt påvirkningen fra Hitchcock skyldes Lehman selv eller regissøren av nevnte film fra 1959. Det skyldes trolig begge deler, men det er nok ikke uten grunn at nettopp Hitchcock virkeliggjorde North by Northwest til det verket det ble, og Lehman må ha bragt med seg noe av erfaringen ved samarbeidet videre. Et mindre muntert tilsvar på North by Northwest er å finne i Michelangelo Antonionis The Passenger (Yrke: Reporter) fra 1975.

The Passenger handler om en journalist som bytter over til rollen som en slags lykkejeger ved å skifte identitet med en avdød mann på et hotell. Ørkenlandskapet i åpningen leder for øvrig tankene til flyscenen og skytescenen i ødemarken i North by Northwest. Videre er denne beretningen en reise som hos Hitchcock, men en utsøkt, rolig versjon. Etter hvert dukker det opp to menn som spaner på hovedpersonen i München. I denne utgaven er den mannlige forgrunnsfiguren blitt til en halvkriminell ved å aktivt bytte identitet. Hos Hitchcock er dette rollebyttet derimot høyst ufrivillig. En annen europeer som tydelig har latt seg influere av Hitchcock er Roman Polanski.

I Roman Polanskis Frantic (Desperat) fra 1988, blir to kofferter forbyttet etter en reise noe som får katastrofale følger. Filmen bringer tankene til North by Northwest og den uskyldige helten i forvekslingsdramaet, og har en del nervepirrende scener som den på hustaket av en bygård. Det er bare å tenke på åpningsscenen av Vertigo eller scenen på Mount Rushmore i North by Northwest. Frantic er i vesentlig grad mørkere enn stilen til Hitchcock, men har dessuten likhetstrekk til Hitchcocks The Man who Knew too Much (Mannen som visste for meget) fra 1956.

Some Like it Hot
I 1959 kom også Billy Wilders prisvinnende komedie og kassasuksess, Some Like it Hot (Noen har det hett). Heller ikke denne filmen fikk spesiell oppmerksomhet da den rundet femti år, selv om den sannsynligvis er en av de mest vellykkede komedier noensinne. Den vant ellers en Oscar for Orry-Kellys kostymer, og var dessuten nominert i ytterligere fem kategorier. Dertil havnet den på førsteplass over The American Film Institutes, AFIs, liste over USAs morsomste filmer. Filmen er også fortsatt kåret til en av verdens beste filmer på listen til Sight & Sound og BFI, The British Film Institute, der komedier for øvrig ikke gjør seg gjeldende i utstrakt grad.

Det kan være på sin plass å påstå at filmen har påvirket mange andre komediefilmer hva angår tempo, forviklinger og billed- og lydsammensetning. I en film som Sydney Pollacks Tootsie fra 1982 går dessuten forkledningsforviklingene igjen fra Billy Wilder. Samtidig oppviser Charles Chrichtons A Fish Called Wanda fra 1988, intriger og forviklinger på en ny frisk måte slik Some Like it Hot gjorde det i 1959. Denne nevnte filmen byr også på et spill i spillet, med forviklinger i forviklingene. Filmen er velkoreografert med et høyt tempo. Slik Billy Wilder fikk det til med Some Like it Hot.

Psycho
Alfred Hitchcocks psykologiske skrekkfilm Psycho fra 1960 fikk heller ingen kinematografisk relansering da den passerte fylte femti år. Filmen er dyster, med et spennende skifte av synsvinkler i det vi følger en litt forvirret småkriminell kvinne med psykiske kvaler, på flukt til et skjebnesvangert møte med en motelleier, da synsvinkelen blir byttet om og den mannlige motelleieren får en viktigere rolle. Filmen ble en stor suksess, samtidig som utgiftene til produksjonen var forholdsvis lave. Det er utvilsomt at filmen har øvd en innflytelse på den psykologiske grøsseren som genrefilm. Eksempelvis har Brian De Palma igjen latt seg inspirere av Hitchcock med filmen Dressed to Kill fra 1980. Det kjønnsoverskridende forkledningstemaet fra Psycho går igjen i De Palmas nevnte film, likeså temaet splittet personlighet. Derfor ligner filmen også Hitchcocks filmverk fra 1960.

Psychos innflytelse stopper imidlertid ikke der. Jonathan Demmes Silence of the Lambs fra 1990, har også blitt satt i sammenheng med Hitchcocks Psycho. På den annen side skifter fortellersynsvinkelen i omvendt rekkefølge i Jonathan Demmes thriller fra 1990, sett i forhold til Hitchcocks grøsser. I Silence of the Lambs er det etterforskeren, agenten, som er fokus i begynnelsen, mens det hele på en måte er omvendt hos Hitchcock som i tillegg kompliserer det ytterligere gjennom sjokkeffekter og overraskelsesmomenter. Identitetsproblemet og et spill med kjønnstilhørighet, blir tematisert på en ny og ikke så rent lite opprivende måte i denne sistnevnte filmen.

Et mer øyensynlig forsøk på å nærme seg Hitchcock fant sted da regissør Gus Van Sant nesten mer eller mindre tråkket i Hitchcocks fotspor ved å følge Hitchcocks storyboard, manus, redigeringsplan, samt la på en lett modernisert versjon av Bernard Herrmanns originalmusikk til verket ved Danny Elfman. Resultatet ble likevel annerledes, kanskje ikke suverent, men ikke desto mindre interessant. For tiden hadde forandret seg mellom de to innspillingene. Skuespilleruttrykket var litt annerledes i 1998. Representasjonene av kjønn og roller likeså. Fremstillingen av motelleieren gav her kanskje et sterkere inntrykk av en mer heslig, herjet og flirete type.

Alt i alt har likevel originalen overlevd den senere oppdaterte filmen etter Hitchcocks egen oppskrift. Psycho fra 1960 står sterkt den dag i dag, selv med tre oppfølgere hvorav to også siterer Vertigo med henholdvis kameraarbeid og setting: Psycho II ved Richard Franklin i 1982, samt Psycho III med tårnscenen ved Anthony Perkins i 1986.  I 1962, to år senere kom Orson Welles’ The Trial basert på Franz Kafkas roman, med hovedrolleinnehaveren i Psycho i den ledende mannlige rollen.

The Trial
Den mer absurde The Trial fra 1962 er femti år gammel i år, og er på mange måter en mer interessant film enn Welles’ spillefilmdebut, Citizen Kane, fra 1941. Med The Trial fikk eksempelvis Anthony Perkins en rolle han fortjente, i en filmfortelling preget av en stemning av mareritt. På en måte beveger vi oss som i en labyrint. Dessuten byr filmen på gode skuespillere i mindre roller, og Welles viser sine handlende personer i originalt spennende vinklede nærbilder og med dybdefokus på lange avstander.

Martin Scorsese kan ha latt seg inspirere av den samme fortellingen da han skapte After Hours (Natt på Manhattan) i 1985. Dette fordi enkelte kritikere har trukket denne parallellen. Denne filmen er også absurd, delvis surrealistisk og marerittlignende, men virker likevel litt lystigere enn Kafkas roman eller Welles’ verk. Også Steven Soderbergh kan ha latt seg inspirere da han tok for seg forfatterfiguren bak romanen i Kafka fra 1991. David Jones virkeliggjorde en ny versjon av Kafkas fortelling The Trial med BBC i ryggen i 1993. Denne er selvfølgelig mer fjernsynsteateraktig enn den første filmen fra 1962, men har mange talenter både foran og bak kamera. Denne filmatiseringen ble også noe mer enn et drama for TV. Harold Pinter bearbeidet denne gangen beretningen om Josef K, hovedpersonen. Mens Welles’ film ble skutt på locations forskjellige steder på det europeiske kontinent, ble denne sistnevnte utgaven filmet først og fremst i Praha. Samme år som Welles’ The Trial ble sluppet på kinomarkedet, kom også Stanley Kubricks Lolita.

Lolita
Lolita bør bli nevnt i denne sammenhengen fordi den står i en særstilling ved at filmen kombinerer dystert drama med fortellingen om fortapelse og ulykkelig kjærlighet, med ingredienser som satire og sort humor. Kanskje er det bare Stanley Kubricks Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb fra 1964, som kan måle seg med hans film fra 1962 i så måte. Imidlertid ble Lolita nyinnspilt av Adrian Lyne i 1997, men da uten de nevnte nyansene. Likevel, gjett om filmen vekket oppmerksomhet da den kom. I likhet med de fleste av Kubricks andre filmer er den en liten klassiker i seg selv.

Ingen av filmene som er nevnt er glemt, men de har særlig status i den sekundærtekstlige filmverdenen, som filmkjennernes eller filmkritikernes filmer. De er ikke filmer som blir blåst opp på nytt, som en feiring av sin levetid, med tilbakeblikk på tiden som er gått. Touch of Evil, Vertigo, North by Northwest, Some Like it Hot, Psycho, The Trial, og Lolita, er forvist til fjernsynet, DVD, filmklubber og cinematek. Samtidig har de tålt tidens tann i vel så sterk grad som de filmene som har fått full relansering ved sine jubileer. Det er enda godt det finnes en alternativ filmkultur til kinotilbudet.

 

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon