Filmfestivaler i Oslo: Filmfestivaler + filmentusiaster= sant!
Har ikke filmkulturen bruk for kunstnere, idealister og amatører som jobber ut fra andre motiver enn økonomiske? Jo, faktisk tror jeg filmkulturen vil degenerere til tanketom underholdning uten dem.
Filmfest Oslo, som ble arrangert for første gang sist vinter, har avfødt en langvarig debatt i aviser og bransjepublikasjoner. Utgangspunktet var en indre splid i festivalledelsen, et publikumsbesøk langt under det man håpet på og en økonomisk situasjon som lenge var uavklart. I løpet av debatten har både entusiastiske unge festivalgründere og erfarne ringrever i bransjen fått sine pass påskrevet. Inntrykket man sitter igjen med er at filmfestival-Norge styres av unge filmentusiaster uten økonomisk bakkekontakt, eventuelt anført av sleipe bransjeveteraner som opererer med tvilsomme selskapskonstruksjoner og beriker egne selskaper med midler fra offentlig kulturstøtte og private sponsorer.
Selv om Filmfest Oslo i sitt første år støtte på en del problemer som absolutt burde vært unngått er det, etter min mening, liten grunn til å generalisere ut fra disse erfaringene. For norske filmfestivaler er generelt drevet, og drevet godt, av entusiaster som ofte var uten bransjeerfaring på forhånd. Festivalmedarbeiderne landet rundt har nok alt i alt lagt inn langt mer i frivillig og gratis arbeid enn det som er tatt ut i offentlig og privat støtte.
Et nærliggende eksempel på en veldrevet festival er Film fra Sør, som går av stabelen i Oslo nå i oktober. Den ble startet av filmentusiaster fra Blindern filmklubb i 1991. Festivalen er organisert som en ideell stiftelse, staben har vokst med oppgavene og resultatet er Nordens største festival i sitt slag. En festival med et imponerende program og et godt besøk. En festival der det meste synes å være på stell, selv om en ambisiøs filmfestival alltid vil ha en økonomi på randen av det umulige.
Oslos våkne filmpublikum har også i en årrekke kunnet glede seg over Oslo Internasjonale filmfestival der filmentusiast og festivalsjef Tommy Lørdahl, med minimale budsjetter, har tryllet fram et festivalprogram som hadde vært et langt større publikum verdig. Oslos internasjonale filmfestival trenger seg ikke på folk med høyt informasjonsbudsjett og svære markedskampanjer, men er et tilbud til alle som liker god film. Så utrolig sympatisk i en tid da alt skal pushes med stadig sterkere midler på alle kanaler. Silence is the new loud.
”Skeive filmer” er nok et eksempel på en filmfestival drevet av ubetalte entusiaster på skolissebudsjett. Også har vi Bollywood-festivalen, som riktignok har flyttet ut i en av hovedstadens forsteder, men som likevel har et stort publikum fra mange av Oslos bydeler. Og stadig dukker det opp nye, mindre filmfestivaler basert på spesielle temaer eller beregnet på større eller mindre grupper av interesserte. De sørger til sammen for en unik bredde i filmkulturen.
Jeg ser derfor for meg at filmfestival-Norge fortsatt må drives fram av entusiaster med hjerte for god film. Selv på verdensbasis finner vi neppe så mye som en eneste filmfestival som ikke understøttes av offentlige og private sponsorer og sysselsetter en hær av frivillige. Filmfestival er ikke i seg selv noe økonomisk bærekraftig prosjekt, men for utvikling av film, både som kunst og næring er filmfestivalene helt essensielle kulturspredere, idébanker og markedsplasser. Rart at ikke Oslo kino, som kommunalt foretak og kulturinstitusjon, men også som Norges største kinoselskap, ikke i større grad har vist omsorg for byens festivalgründere. De fleste i kinobransjen har jo ellers sett verdien av festivaler, enten man i bunnen har en ideell eller økonomisk målsetting.
Tweet
Relatert

Digitalt på Oslo filmfestival
Blogg: I filmen Side by Side forsøker skuespilleren Keanu Reeves og regissør Christopher Kenneally å finne ut hva den amerikanske filmbransjen mener om fordeler og ulemper ved analoge og digitale filmformater.

Rotterdams internasjonale filmfestival 2012
Blogg: Filmåret begynner med flere store festivaler, og mediene har hovedsakelig fokus på de prestisjetunge filmmønstringene i Göteborg og Berlin. Den kule lillesøsteren i Rotterdam hører vi derimot mindre om.

Film fra Sør 2016 – Korea og Japan under lupen
Blogg: Film fra Sør-festivalen er årets høydepunkt for alle med sans for indiefilm, asiatisk film, latinamerikansk og afrikansk film. For oss med øst-asiatisk – og særlig japansk film – som hovedinteresse virket kanskje ikke årets program umiddelbart like spennende som fjorårets.
Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter
Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken
Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud
Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.
Fra arkivet

Mysterious Skin
Z #4 2008: .. er etter min smak en av årets beste filmer. Jeg gikk og så den etter å ha lest anmeldelsen til Ellen M. Sand i VG, ikke med skyhøye forventninger, men med en vag forestilling om en historie som rommet en hemmelighet.

Fem kortfilmskapere om norsk kortfilm
Z #3 2014: Z har snakket med fem av årets mest spennende kortfilmskapere fra Kortfilmfestivalen i Grimstad. Les hva Emil Trier, Emilie Blichfeldt, Sara Eliassen, FALCK og Marius Myrmel tenker om norsk kortfilm av i dag. | kun utdrag

Nittitallets gaver til rebellen
Z #1 2024: – Out there, the nineteen nineties. Tony Soprano peker insisterende på kjøkkenvinduet, for så å rette fingeren inn mot rommet: – In here, nineteen fifty two. Tenåringsdatteren hans, Meadow, himler med øynene. | kun utdrag