Årets filmskolefilmer revisited

Jeg synes årets eksamensfilmer fra den norske filmskolen ganske klart viser at filmhåndverk kan læres og talent utvikles. Bloggen er filtrert gjennom et par måneder med norsk sommer, men ennå fremstår filmskolefilmene som et lyst minne fra Grimstad i juni.

Mens norske kortfilmer, i følge Zs anmeldere, holdt en variabel kvalitet i år, ser det litt lysere ut når man også tar med novellefilmene som ble laget av årets avgangselever ved filmskolen på Lillehammer.  Seks eksamensfilmer, hver på ca. 25 minutter ble vist under kortfilmfestivalen i Grimstad i juni og alle holdt en høy kvalitet. Det synes godt at filmene er laget med et budsjett som sikrer et minimum av teknisk kvalitet og at de viktigste fagfunksjonene er tatt hånd om av folk som tross alt har gått noen år på høyskolen for å lære sitt fag.

Visningene i Grimstad var delt i tre program med to filmer i hver. En ganske passende lengde for et slikt program som tillot den enkelte film å stå fram uten å bli forstyrret av de øvrige.

Første program bestod av Elsker deg også regissert av Dino Murselovic med Jadranko Mehic som manusforfatter og Framand fisk av Mikal Hovland med Helena Nielsen på manus.

Elsker deg også forteller om en mann som deler sin tilværelse mellom hjembyen Mostar i Bosnia Herzegovina og Lillehammer. Han har kone og barn i begge land. Da han blir skadet i et slagsmål går det ikke bedre enn at de to familiene oppdager hverandre og slikt blir det jo problemer av.  Filmen setter seg nok fore å beskrive menneskers splittelse når de tvinges til eller velger å flytte til et land langt fra der de vokste opp. Jeg ser for meg at dette var en filmpitch som man lett kunne tro på. Langt på vei følger filmen også opp, men når vel ikke de helt store dybder i forhold til identitet. Det kan man kanskje ikke heller vente i en 25 minutters film. Likevel, her spiller fagfunksjonene på lag og rollefigurene framstår jevnt over som troverdige.

Framand fisk er en helt annen type film. Gammelt møter nytt på Vindøy, langt ute i havgapet. Den tradisjonelle norske  kaféen har hatt sine trofaste kunder så lenge noen kan huske og så kommer plutselig et ungt par og skal lage sushi bar. Kulturklæsj. Igjen en helt ok film, om enn med noe lavere ambisjonsnivå enn Elsker deg også. Mer av en folkelig komedie, men profesjonelt gjort. Noe annet ville sannsynligvis blitt pinlig, historien tatt i betraktning.

Andre program viste Roaming av Faisal Mohammed Osman og Jackie av Liv Karin Dahlstrøm med manus av Rune Furelid.

Roaming handler om sønnen i en innvandrerfamilie som bryter opp fra Norge og skal flytte til London. En familie som nesten har slått rot i Norge, men som så skal flytte videre til London. Rotløsheten blir kanskje mest problematisk for barna, som har levd mesteparten av sitt liv i Norge. Filmen har en god idé, men fremstår etter hvert som litt retningsløs og ville nok tjent på å bruke mer erfarne skuespillere i rollene, slik mange av de andre filmskolefilmene gjør.

Jackie er en tradisjonell komedie og har lite annet enn underholdingsaspektet å by på, men den fungerer absolutt innenfor sine egne premisser. Enkelt fortalt, spill som fungerer. Vi trenger nok denne typen filmer også.

Tredje program presenterte Til den det måtte angå av Aasne Vaa Greibrokk med manus av Tomas Solli og Å vokte fjellet regissert av Izer Aliu med manus av Tor Hubro Stene.

Til den det måtte angå handler om et elskende par som møtes i hemmelighet i en leilighet. De har tre regler: De skal ikke vite noe om hverandre. De skal møtes hver første fredag i måneden i ett år. Når det er slutt, er det slutt for alltid – de skal aldri ses igjen.  Et interessant konsept å utforske på film, med strenge begrensninger. Selv klarte jeg ikke helt å mobilisere interessen for historien og filmen gikk skremmende fort i glemmeboka uten at jeg vil påstå at den var dårlig. Tror jeg må se den igjen før jeg kan bedømme den rettferdig.

Da var den siste filmen, Å vokte fjellet, langt mer uforglemmelig. Selv om flere av årets kortfilmer speilte andre kulturer enn den tradisjonelt norske, var dette en film som både så og føltes fremmed ut. I motsetning til de øvrige filmene utspiller denne filmen seg helt og holdent utenfor Norge. Handlingen er lagt til Makedonia, regissørens hjemland, og forteller om to brødre i en fattig familie. Da den eldste broren mister et lam sender faren de to brødrene ut på leting, noe som byr på problemer det ikke uten videre er lett å forsere. Filmen viser på en fin måte de dilemmaer eldstesønnen står overfor i rivningen mellom egne tanker om rett og galt og familiens tradisjoner i en tid da alt er i forandring. Landskap og hendelser skildres i stemningsfulle bilder og filmen utstråler en slags medrivende autentisitet. Det blir rett og slett ganske rørende og en flott avslutning på årets filmskoleprogram i Grimstad.



Relatert

Årets kortfilmer

Z #3 1993: Z anmelder også i år samtlige nye norske kortfilmer fra hoveprogrammet til Kortfilmfestivalen i [...] | kun utdrag

Årets norske kortfilmer anmeldt

Z #3 1992: Siden kortfilmfestivalen i Trondheim i 1984 har Z hvert eneste år anmeldt samtlige norske [...] | kun utdrag

Årets norske kortfilmer anmeldt

Z #3 1989: I juni ble den norske kortfilmfestivalen avholdt på godt sommerføre i idylliske Grimstad, og [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Filmens sanser

Alle våre sanser settes i bevegelse når vi ser en film. Men hva er det med film som gjør opplevelsen så sanselig? | kun utdrag

Om nærbilde i Ingmar Bergmans Smultronstallet

Kva skjer når Bergman let oss komme tett på skodespelarens blikk?

Noe sanseutvidende

Film henvender seg til publikums sanseapparat på en mer avansert og omsluttende måte enn noe annet kunstuttrykk. På sitt mest intense kan en kinoopplevelse gjøre at tilskueren får følelsen av å smelte sammen med bildene på lerretet og lydene fra høytalerne og bli i ett med filmen på en sanseutvidende, overskridende måte.


Fra arkivet

Dina i ettertankens lys

Z #4 2003: Hvis en roman hadde vært like velskrevet som ‘Jeg er Dina’ er filmet, ville det skapt [...] | kun utdrag

Kristos siste fristelse – en samtale fra Undergrunnen til Miraklet

Z #2 2004: Arild Kristo, mannen som er det nærmeste man kommer en myte i norsk film, snakker i dette intervjuet om sitt liv og levnet i det norske filmproduksjonsmiljøet. Ikke så mye å skrive om skulle man kanskje tro; mannen har bare laget to kortfilmer og én langfilm. Tro om igjen: Historien strekker seg fra 60-tallet og helt frem til i dag. | kun utdrag

Komedie i svart/hvitt om et grått Norge

Z #4 1986: Fred Sassebo intervjuet av Jon Iversen | kun utdrag