Grimstadblogg juni 2012: Indisk kvinnesak og boliviansk kokain

Den norske kortfilmfestivalen ser ikke ut til å avstedkomme de helt store overskriftene i norske riksmedier i år og de lokale var mest opptatt av den filminteresserte kronprinsens nærvær under festivalåpningen. Festivaldeltakerne var også fornøyd med filmprinsen og med kulturminister Huitfeldts lovnad om bedre finansieringsordning for landets filmfestivaler. Over hundre filmfestivaler mente hun det var. Er det virkelig blitt så mange?

THE GULABI GANG
Ellers er det som vanlig de norske kortfilmene som stikker av med publikumsinteressen her. Ikke så rart fordi deltakerne jo i stor grad er filmskapernes selv og deres kolleger eller medstudenter. Selv har jeg foreløpig fattet mest interesse for noen av de utenlandske filmskaperne her i Grimstad og da er det hyggelig å se at flere av dem lager sine filmer med norske medprodusenter. En festivalhøydare har for eksempel vært Gulabi av indiske Nishtha Jain, produsert og fotografert av Stavangerbaserte Torstein Grude. Filmen forteller om en sterk kvinne,
Sampat Pal, tøff kvinne i en hard virkelighet.

Sampat Pal, som har startet en kampgruppe for undertrykte kvinner i den fattige Bundelkhand-regionen i India. Gruppen reiser rundt og krever rettferd for undertrykte og mishandlete kvinner. Pal var selv til stede under visningen i Grimstad, en verdenspremiere, og la publikums fullstendig for sine føtter. Fredspriskandidatur var et forslag som poppet opp under seansen med Sampat Pal, men kanskje ikke. Hennes kvinnebevegelse, the Gulabi gang – lett kjennelig på sine rosa sarier – nøyer seg ikke alltid med fredelig midler når rettferdigheten skal inndrives.  Uansett, med sitt vakre billedspråk og sterke følelser er dette en virkelig bollywood-dokumentar.

THE BOLIVIAN PROJECT
Et annet dokumentarfilmprosjekt som ble presentert i Grimstad er et ”work in progress”, iscenesatt av det boliviansk-australske paret Violeta Ayala og Dan Fallshaw. Ayala og Fallshaw gjestet Grimstad i 2010 med sin kontroversielle dokumentarfilm Stolen, som handlet om påstått menneskehandel i Vest-Afrika. Representanter for frigjøringsfronten Polisario har reist verden rundt for å protestere mot, og helst hindre, visninger av filmen på festivaler, tv-stasjoner og andre fóra. Til dels har de også lykkes med dette. Polisario mener filmen gir et uheldig bilde av deres frihetskamp og mange av deres tilhengere, også her i Norge, ønsker filmen stoppet. I Norge tilbyr filmklubbforbundet filmen til sine medlemsklubber, men norsk fjernsyn har ikke ønsket å vise den.

Besøket i Grimstad ga likevel paret gode kontakter i Norge. Og under planleggingen av en film om fengsler i Ayalas hjemland Bolivia, kom de over saken om de norske jentene som ble arrestert på flyplassen i Cochabamba i Bolivia. Den norske pressens voldsomme interesse for denne saken fikk dokumentarfilmskaperne til å fatte interesse for de norske jentene. – At utlendinger arresteres for kokainsmugling i Bolivia er helt dagligdags, forteller Ayala, men at de omfattes med så stor interesse som de norske jentene, er heller uvanlig. Filmskaperne fikk etter hvert god kontakt med de norske jentene, og tanken om å lage en egen dokumentar om saken deres slo rot. Ikke mindre interessant ble saken da de tre jentene, som i begynnelsen var venner og ganske samkjørte, etter hvert anla hver sin forsvarsstrategi. Alle ble åpenbart ansett som skyldige i Boliviansk rett, men den ene, Christina, klarte å rømme da hun var ute mot kausjon – og ble hjulpet av den norske staten med nytt pass. Hun er nå i Norge og ble akkurat frikjent etter det dokumentaristene ser på som en parodisk rettssak der forsvareren fullstendig manipulerte den norske juryen.  Den andre kvinnen, Stina, klarte også å rømme mens hun var ute mot kausjon. Denne gangen hjulpet av en journalist fra et norsk manneblad, som selvsagt sikret seg rettighetene til historien hennes. Den norske staten ville derimot ikke hjelpe henne med nytt pass. Tragisk nok ble Stinas advokat arrestert og dømt for medvirkning til rømmingen, nå er det han som må sone år i fengsel for at den norske antatte kokainsmugleren skal kunne gå fri.


 I Cochabamba rett etter arrestasjonen. Fra høyre: En syndebukk, en kanskje skyldig og en fullstendig uskyldig? (bildet er fra forarbeidet til filmen).

Den siste kvinnen, Madelaine, sitter fremdeles i fengsel i Cochabamba. – Hun er urettferdig nok blitt syndebukken, sier Ayala. Hun har norsk mor og er norsk, men hennes far er fra Uruguay og hun er dermed med blitt offer for norsk skepsis til ”utlendinger”.  I rettssaken mot Christina, som ble tiltalt for kokainsmugling her i Norge etter hjemkomsten, brukte forsvarsadvokaten ”naiv og uskyldig norsk jente” myten hemningsløst opp mot den ”kyniske Madelaine” og har oppnådd frifinnelse i to rettsinstanser.

-Tenk deg denne saken reversert sier Ayala. En boliviansk kokainsmugler som får hjelp fra den bolivianske staten til å rømme fra fengsel i Norge. I filmen vil dokumentaristene prøve å få fram nettopp denne vinklingen. – For, sier Ayala, dette er ”den første verdens” arroganse i forhold til resten av verden. – Kokain er jo ikke noe boliviansk problem. Bolivianere og inkaene har alltid brukt koka-blader som et lett stimulerende middel. Nyttig, ikke minst i høyfjellsområdene. Det var en tysker som fant på å lage kokain av kokabladene. Og det er europeiske og nord-amerikanske narkomane og vår narkotikapolitikk som er årsaken til de vanvittige prisene og den innbringende kriminaliteten rundt kokain. –  Koka er ikke noe problem for Bolivia, tvert i mot har koka brakt mange bolivianske familier, inkludert min egen bestefar, ut av fattigdom, sier Ayala.

Slike synspunkter er nok vanskelig for norske medier å svelge. Vi får likevel håpe at Fallshaw og Ayala får lage sin dokumentar slik de selv vil ha den. De har nå skaffet seg selskapet Mediamente som norsk medprodusent og visningsavtale med NRK Brennpunkt. Så får vi bare håpe at samarbeidet går veien og at saken med de norske jentene i Bolivia kan bli belyst fra andre synsvinkler enn dem den norske pressen så langt har klart å beskue den fra.



Relatert

Kortfilmblogg: Etter Grimstad 2012

Blogg: Hvorfor var folk så lite fornøyd med de norske kortfilmene i Grimstad i år? Skal vi skylde på festivalen, filmskaperne, produksjonsforholdene eller tar kritikerne feil?

Prisvinnere i Grimstad 2012

Z #3 2012: 1 | kun utdrag

Norsk dokumentarfilm anno 2012: Kamera som vitne og våpen

Z #3 2012: Årets dokumentarfilmer fortalte mange sterke historier, lot tilskuerne møte sterke og modige mennesker, og henvendte seg like mye til hjertet som til hodet. Samlet sett kan programmet imidlertid antyde at norsk dokumentar er litt for forsiktig og litt for lunken. | kun utdrag


Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.


Fra arkivet

Syndefall og syndebukker – tap av uskyld i Nils Malmros’ filmunivers

Z #2 2014: Nils Malmros’ skildringer av barn og ungdom utspiller seg i en verden som er utilgjengelig for de voksnes blikk. Her gjenskaper han sine egne erfaringer i levende bilder.

Filmens sanser

Z #4 2023: Alle våre sanser settes i bevegelse når vi ser en film. Men hva er det med film som gjør opplevelsen så sanselig? | kun utdrag

Del 1: Før premieren

Z #4 2012: Me møter fleire fleire filmarbeidarar og spør dei om korleis overgangen frå analog til digital filmproduksjon har vore. Øyvind Sandberg: - Det handler om å ha ambisjoner om å lage fine bilete | Dag Johan Haugerud: - Film og video er to ulike ting | Anna Myking: - Fotografen har mista litt av makta | Žaklina Stojcevska: - Bileta blir uansett digitaliserte før dei kjem til oss | Morten Skallerud: - Me har ein helt annan kontroll | Sveinung Golimo: - No kan me fortelje store historier.