Skjulte skatter fra Japans filmarkiv

Mengden av filmer som produseres i Japan tilsier at landet er en av verdens største filmnasjoner. Få av filmene finner vei utenfor landets grenser, en forsvinnende liten del finner veien til et norsk publikum. Zs blogger gir en intro til noen samtidige japanske filmperler som fortjener oppmerksomhet, og som er tilgjengelige gjennom online-portaler for dvd-kjøp.

På bunnen av det japanske filmarkivs skattekiste ligger det et utall av filmer som er ekstremt vanskelig tilgjengelige, og sannsynligvis aldri er utgitt med engelsk tekst. Filmene som omtales her er imidlertid utelukkende kontemporære filmer som bare ligger og venter på å bli oppdaget av dere som digger japansk film, gravd fram fra et sted midtveis nedi den utømmelige japanske filmskattekisten.

Samuraifilmer

Listen av anbefalinger startes med den eneste animefilmen som har funnet vei til dette innlegget, Ninja Scroll (Kawajiri/Seymor,1993). Dette er nok den mest kjente av filmene jeg tar for meg her, men denne perlen har aldri har fått særlig anerkjennelse utenfor anime kultkretser. Jeg har sett filmen i Platekompaniets hyller, men færre er nok klar over hvilken regelrett bauta innen retro animesjangeren den er. Filmen blir hyllet av sine etterfølgere men blir sjeldent nevnt i samme åndedrag som de mer velkjente anime klassikerne.

Ninja Scroll er tegnet med en klassisk minimalistisk anime-strek, typisk for åtti og nittitallets animefilmer. Historien er tatt fra japansk klassisk ninjamytologi og er proppet med monstre, femme fatals og brutal sverdslinger action. Filmens protagonist, Jubei Kibagami, er en hyllest til en av Japans mange romantiserte samurailegender (Yagyū Jūbei Mitsuyoshi). På sin vei som vandrende arbeidsledig samurai vikles han inn i en maktkamp mellom lokale styresmakter og en klan overnaturlige ninjarebeller. Filmens narrativ er relativt rett frem. Det som gir filmen sin upåklagelige sjarme er den eventyraktige oppbygningen og Jubeis karismatiske holdning. Filmen er som en blanding av Brødrene Grimm og Rambo, satt i japansk føydal tid. Om denne filmen har gått deg forbi er det på tide å anskaffe seg en undervurdert anime-klassiker.

For å holde oss i samuraifilmenes verden beveger vi oss nå over til en regissør som stort sett har blitt neglisjert i europeisk presse. Ryuhei Kitamura opplevde tidlig på totusentallet å få en liten stjernestatus i kultmiljøer over hele verden. Hans samurai/sci-fi/zombie/b-film Versus (2000) herjet nemlig undergrunnsmiljøer som en farsott. Deretter ble det relativt stilt rundt regissøren, rent bortsett fra hans «kommersielle» gjennombrudd med anime-remaken Azumi (2003).

Regissørens beste film (min subjektivt beskjedne mening), Aragami (2003), nådde derimot aldri langt utenfor Japans grenser. Filmen er unik ved at den ble lagd som en del av et filmprosjekt der visse kriterier ble satt opp for produksjonsprosessen regissørene måtte forholde seg til. Disse tre kriteriene var som følger: (1) Filmen skulle maks ha tre rollefigurer med dialog, (2) filmen skulle kun være lagt til et innspillingssted, og hele produksjonen med innspilling og etterproduksjon skulle gjøres ferdig i løper av syv dager. Med disse kriteriene i mente er resultatet til Kitamura intet mindre enn frapperende. Filmen er også knyttet til historien om en legendarisk japansk samurai med overnaturlige krefter.

Da en kriger går seg vill under en storm i et japansk fjellandskap, søker han tilflukt i et avsidesliggende kloster. Her treffer han en enslig samurai og hans kvinnelige medhjelper. Etter hvert som fortellingen utvikles gjennom en kreativ dialog, utfoldes vrier og uventede hendelser seg raskt. Skuespillet er bærende i filmen, og Kitamuras faste rollebesetning skuffer ikke. Med tanke på den begrensede produksjonstiden har Kitamura virkelig gjort en imponerende jobb. Få moderne samuraieventyr overgår denne ukesproduksjonen.

Siste samuraiinnslag i denne teksten er Hiroyuki Nakanos Samurai Fiction (1999), undertegnedes favoritt når det kommer til moderne japanske samuraifilmer. Samurai Fiction er både en komedie og en hyllest til klassisk japansk samuraifilm. Det som gjør Samurai Fiction så fengende er hvordan klassisk japansk samuraifilms produksjonsverdier blandes med innslag fra kontemporær japansk film. Tittelen spiller på Tarantinos Pulp Fiction, og på mange måter har nok filmen et lignende postmoderne slør over seg.

Samurai Fiction har for øvrig lite til felles med Tarantinos virke. Kvaliteten i filming, skuespill og narrativ er upåklagelig, og kunne lett vært en samuraiklassiker verdig. Innslagene av parodi virker derfor mer som en hommage enn en latterliggjøring av sjangeren. Spesielt filmens antihelt-protagonist Kazamatsuri gir Samurai Fiction et unikt tilsnitt. Karakteren spilles av den japanske rockegitaristen Tomoyasu Hotei. Han var forøvrig kun innleid for å spille inn soundtracket til filmen, men da regissør Nakano fikk øye på den uvanlig høye og spesielt utseende gitaristen ville han umiddelbart gi ham en av filmens hovedroller.

Samurai Fiction er en film der bitene bare faller på plass på uforklarlig vis med et unikt, fengslende og hysterisk morsomt resultat. Den er pur japansk filmmagi. Om du skal få med deg en ny japansk samuraifilm er Samurai Fiction mitt heteste tips.

Dramakomedier

Dramakomedier har alltid vært en populær sjanger i Japan. Selv om rene dramafilmer nok er hakket mer populært, synes de fleste av disse også å ha et snev av komedie her og der. Når det kommer til dramakomedier er det dog vanskeligere å peke ut kvalitetsfilmer fordi markedet bokstavelig talt bugner av middelmådighet. Den største hiten i manns minne på dette plan er Waterboys (Yaguchi, 2001). Denne filmen fikk stor internasjonal oppmerksomhet og satte standarden for en rekke lignende japanske «dramedy» produksjoner utover totusentallet.

En av de bedre filmene denne bølgen resulterte i var Oppai Volleyball (Hasumi, 2009). Filmen handler om en ung lærerinne som får i oppdrag og trene en ungdomskoles udugelige volleyballag, bestående av en gjeng hormonbefengte tenåringer. Da hun gang på gang mislykkes i å motivere elevene går hun i et siste desperat forsøk med på å love at om laget vinner serien skal hun vise seg toppløs for guttene. Til tross for tematikkens konsept, og i motsetning til Waterboys, spiller ikke Oppai Volleyball på billig kroppslig komikk. Dette er en dramafilm som baserer sin humor på pinlige situasjoner og sjarmerende karakterer. Spesielt hovedrolleinnehaver Haruka Ayase gjør en karismatisk tolkning av lærerinnen. Kanskje ikke noen klassiker, men en koselig affære om man føler for en feel good japansk komedie.

Adrift in Tokyo (Satoshi Miki, 2007) blir også ofte stemplet som en dramakomedie, men i større grad enn Oppai Volleyball spiller den på fenomenet kjent som «japansk quirkiness». Dette er et fenomen som finnes i all japansk popkultur, og referer til små merkelige idiosynkrasier ved japansk folk og samfunn. På norsk vil muligens oversettelsen «japansk eksentrisitet» kunne brukes.

Adrift in Tokyo handler om en sløv japansk ung mann som blir oppsøkt av en torpedo på grunn av en ubetalt gjeld. Han har ikke har mulighet til å betale, men torpedoen tilbyr seg å betale gjelden for han, på en betingelse: Mannen må spasere rundt i Tokyo sammen med torpedoen, på ubestemt tid. Således setter paret ut på en tredagers spasertur gjennom mange av metropolens mer eller mindre kjente landemerker. Merkelige situasjoner oppstår som perler på en snor gjennom filmen, og til tider virker disse noe konstruert og påtatt. Filmen klarer uansett å ro seg ut av dette ved å spille på en god dose sjarm og en bra oppnøstende avslutning.

Filmen er proppet med kjente japanske skuespillere ledet an av Jô Odagiri. Settingen, skuespillet og spesielt soundtracket er med på å gjøre Adrift In Tokyo minneverdig. En film som definitivt ikke bør gå i glemmeboka.

I likhet med Adrift in Tokyo er One Million Yen Girl (Tanada, 2008) i bunn og grunn en dramafilm som avløses med humringsverdige innslag av japansk «quirkiness».  Filmen starter med at den kvinnelige protagonisten Suzuko blir arrestert fordi hun kaster sin samboers ting ut av leiligheten de bor i. Etter å ha måttet sone en mindre straff for dette opplever hun å bli utstøtt av sitt lokale nabolag. Hun bestemmer seg for å spare opp en million yen (ca 70.000 norske kroner) som hun vil bruke for å komme seg vekk fra området. Således starter en ferd der Suzuko opplever små frittstående fortellinger fra hvert sted hun kommer til. Hver gang hun flytter sparer hun på nytt opp en million yen, for så å flytte til nok et nytt sted.

Filmen er lavmælt men vakkert produsert. Den er spesielt interessant fordi Suzukos reise avbilder mange varierte innspillingssteder i det japanske samfunnet. Alt fra forsteder til, havnebyer, fjellandskap til bondeliv farger bakgrunnen for One Million Yen Girl. Selv om det utvilsomt var risikabelt å satse en slik produksjon i så stor grad på en relativt ukjent skuespillerinnes prestasjoner, synes jeg One Million Yen Girl kommer fra det med æren i behold og vel så det.

Også i Midnight Sun (Koizumi, 2007) satses det friskt på en ukjent skuespillerinne, som allikevel kan regnes som kjendis.. Protagonisten Kaoru spilles nemlig av J-pop stjernen Yui, og dette utnyttes også for hva det er verdt. Yui spiller en jente som lider av en alvorlig sykdom:Hun er allergisk mot sollys. Døgnrytmen hennes blir derfor motsatt av alle andres. Hun står opp når lokalsamfunnet rundt henne sovner inn. Hun vandrer trøstesløst i Kamakuras gater, som er settingen for filmen, og bruker det meste av sin tid til å perfeksjonere sin hobby som en gitarspillende gateartist.

Er man allergisk for sukkersøt J-pop blir det nok vanskelig å svelge denne filmen. Om man tar den for hva den er, så er filmen derimot det nærmeste man kommer en japansk tearjerker. Kaoru utvikler etter hvert et forhold til surferen Koji, og deres gryende kjærlighet vokser etter hvert som fortellingen går sin gang. Problemet oppstår når Kaoru forsøker å holde sin sykdom skjult for Koji.

Filmen hviler til dels på Yuis evne til å sjarmere med sin stereotype J-pop kassegitar fremføring, og det funker som bare det. Når Koji tar henne med til Yokohama får Kaoru for første gang se en storbys natteliv og en ny verden åpenbarer seg for henne. Scenen munner ut i en gatesangfremførelse med en hel gjeng gatemusikanter i et tilnærmet musikkvideoinnslag. Om man setter pris på asiatisk sentimentalitet, som Korea ellers stort sett er størst på, er Midnight Sun et sikkert stikk.

Sist, men langt fra minst, vil jeg nevne en personlig favoritt, Hanging Garden (Toyoda, 2005). Dette er en «dramedy» som spiller på pinlige situasjoner i en japansk kjernefamilie. Filmens premiss er en familie som ikke vil ha noen hemmeligheter for hverandre. Full åpenhet om alle diskusjonsemner er deres vei til familielykke. Ganske snart viser det seg dog at de fleste i familien har sine svin på skogen.

Hanging Garden er stilistisk noe av det mest originale undertegnede noen sinne har sett på film. Tematikken spinner, bokstavlig talt, rundt ideen om at alt i livet går i sirkel. Man blir født, stifter familie, blir gammel og dør, kan være ett eksempel der livets syklus sees som en sirkulær bevegelse. Hanging Garden er proppet med symbolikk som understreker det sirkulære. Tapet, putevar og klær er mønstret med sirkler. I tilegg føres kameraet flere ganger, med ekstremt lange tagninger, i sirkulære bevegelser, både vertikalt og horisontalt. Filmen er blottet for en del sperrer som regissører flest kvier seg for å utfordre. Eksempelvis er det to scener der kameraet plutselig beveger seg over på siden, for så å sakte trille over til bildet på skjermen er opp ned.

I tillegg til sitt uhyre originale stilspråk er Hanging Garden også velsignet med en gjeng meget habile skuespillere. Spesielt familiens mor Eriko viser hvilket ubestridt talent den etablerte skuespillerinnen Kyôko Koyzumi er. Noen husker henne kanskje som reklameprodusent fra Survive Style 5+, men i denne filmen får hun virkelig vise hva hun er god for. Om det er kun en film du skal få med deg fra denne teksten, er det Hanging Garden som gjelder. Nærmere en moderne klassiker kommer du ikke, for ikke å snakke om å være en skjult skatt av dimensjoner.

Nettbutikker for japansk film

Til slutt skal jeg bare nevne tre asiatiske nettbutikker der man finner det som ikke er på Amazon, Ebay og Play.com.

Cdjapan.co.jp er den beste japanske siden for kjøp av film. Her vil du finne de originale japanske utgavene av stort sett alle nye filmer, men pass på å sjekke teksting. Prisen er ofte over 200kr, men utvalget er bra både på japansk film og musikk.

Den asiatiske utgaven av Play er play-asia.com. Her finner du mange japanske filmer, musikk og spill som er vanskelig tilgjengelig på europeiske sider. Også dette stedet kan være dyrt, men her finner du flere filmer med engelsk tekst.

Yesasia.com er siden med best utvalg og tydeligst merking av forskjellige tekstede utgaver av samme film. På denne siden kan man fort finne filmer til en meget rimelig penge. I tilegg har de et meget oversiktlig søkesystem som gjør det lett å finne nye utgivelser på bluray, dvd og cd. Her er det ofte kinesiske, taiwanske og indonesiske utgaver av japanske filmer, men de fleste av disse er i god kvalitet og med engelsk tekst.



Relatert

Ryûhei Kitamura – Japans fremste action-estetiker

Blogg: År 2000 seilte Ryûhei Kitamura inn som Japans heteste navn i diverse kultmiljøer med Versus, en film som vakte furore blant horror-fantaster og sci-fi-nerder verden rundt.

Anime – Japans hemmelige våpen

Z #4 2011: Japansk animasjon og tegneserier (manga) er tett tilknyttet japansk historie og kultur, inkludert politikk, familie, religion og kjønn, og for å kunne begynne å forstå hva som gjør japansk animasjon spesiell, er det derfor nødvendig med en viss kjennskap til og forståelse av Japans moderne historie og kultur.

SEX MACHINEGUNS – KONGENE AV JAPANSK GALSKAP

Blogg: De selvutnevnte statsgjøglerne i Sex Machineguns representerer musikkvideoens fremtoning på den japanske heavyrockscenen.


Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag


Fra arkivet

Sint, prinsippfast, men formmessig sprikende: Da den nye filmen kom til forbundsrepublikken

Z #4 2019: Unge tyske filmskapere på 60-tallet ville vekk fra konvensjoner og kommersielle krav. | kun utdrag

Har kontroll – intervju med Vigdis Lian

Z #2 2006: | kun utdrag

Hustruer 10 år etter: Fra film om kvinner til film om mennesker

Z #2 1986: Hustruer ti år etter er Anja Breiens oppfølger av filmen Hustruer fra 1975. Til tross for mange [...] | kun utdrag