Roy Andersson satt på en gren og så utover byen

– Jeg er ingen naturromantiker, nei det er jeg ikke, forteller Roy Andersson. Den svenske regissøren står midt i innspillingen av En due satt på en en gren og funderte på tilværelsen, den siste filmen i trilogien som begynte med Sanger fra andre etasje (2000) og Du levande (2007) – og som i følge Andersson blir hans beste.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2012 Bestill nummeret

Relatert

Mennesket i tiden – den lange tagningen i Sanger fra andre etasje

Av Jon Inge Faldalen

Z #4 2014: Tid står sentralt i Roy Anderssons berømte film fra 2000 – både konkret og abstrakt tid. En nærstudie av den lange tagningen viser hvordan filmens mennesker er fanget i tagningen, og dermed tiden. | kun utdrag

Historier blant ruinene – et blikk på film fra Sørøst-Asia

Av May Adadol Ingawanij

Z #1 2010: Et våkent blikk for å skape fortellinger av historiens ruiner synes å være et fellestrekk hos det siste tiårets ledende sørøstasiatiske filmskapere.

Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv

Av Ingrid Rommetveit

Blogg: Apichatpongs Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv fikk Gullpalmen i Cannes i 2010 og har fått norsk distribusjon gjennom Arthaus. Filmen får norsk kinopremiere 4. mars. For filmelskere med et åpent sinn er dette en unik sjanse til å oppdage – eller gjenbesøke – en av vår tids mest poetiske og nyskapende regissører.

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.