Baklengs inn i moderniteten – Storbyen i norsk 1920-tallsfilm

Når den kvinnelige skurken i filmen Madame besøker Oslo (1927) utbryter «Faa litt morfin!», er vi så langt fra det gode liv på landet som overhodet mulig. I norsk 1920-tallsfilm var storbyens fremste funksjon å framstå som bondelivets negative motpol.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2012 Bestill nummeret

Relatert

Fargesymfoni i blått – Norske animerte tobakksreklamefilmar frå 1920- og 1930-åra.

Av Gunnar Strøm

Z #1 1992: Med resepsjonsforskinga er reklamefilm blitt eit meir stuereint objekt for seriøs handsaming. Med [...] | kun utdrag

Filmmoro på norsk

Av Leif Ove Larsen

Z #1 2002: Norsk filmmoro, med filmer som Elling, Get Ready to be Boyzvoiced, Budbringeren og Eggs, feirer for [...] | kun utdrag

8 regissører om nedleggelsen av Norsk Film

Av Marius Lyngar

Z #1 2001: Z har spurt 8 norske regissører om deres syn på nedleggelsen. Blant de som reagerer sterkt og [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.

Fra arkivet

Inside Llewyn Davis: Djevelen ligger i detaljene

Av Helga Brekke Mathisen

Z #1 2019: Coen-brødrenes begeistring for diabolsk symbolikk åpner for en seeropplevelse på flere nivåer. Inside Llewyn Davis er dermed en film som kan skille den gudløse fra den gudfryktige, avhengig av hvor følsom man er for denne typen symbolikk. Mindre dramatisk kan man skille mellom seeren som gjenkjenner visse skikkelser fra russisk litteratur, og den som ikke gjør det. | kun utdrag