Utelatelsens kunst

(credits: Kelli Urabe, Colceru Ciprian, Luis Fernando Cruz)
Skinnet bedrar. Eller: Hvordan remiksede filmtrailere er en hyllest til klassisk sjangerforståelse.

YouTube har lenge vært en åpen digital arena der hvem som helst kan ta på seg flosshatten og presentere sine produkt i manesjen. Her kan publikum bokstavelig talt selv ta regien.

Man skal ikke tilbringe mye tid på YouTube før man snubler over en eller annen filmtrailer, remikset til det mer eller mindre ugjenkjennelige: Brokeback Twilight, Home Alone Horror, Toy Story Requiem, etc.

Innenfor populærkulturen er disse remiksene, såkalte recut trailers, en svært populær variant. Altså filmtrailere som har blitt redigert om for å skape et nytt narrativ, gjerne også med passende filmmusikk og nyskrevet voice-over. Alle de klassiske kjennetegnene ved en ordinær filmtrailer er representert, men selve innholdet struktureres på en ny måte. En trailer for en generisk komedie kan for eksempel, med de rette grepene, bli til en trailer for en grøsser.

På samme måte er movie mashups eller trailer mashups en sammenstilling av to eller flere ulike filmer som mikses sammen for å skape en ny forestilling. En mye brukt variant tar utgangspunkt i traileren til Ang Lees Brokeback Mountain (2005). Kombinert med utvalgte scener med samspill mellom mannlige karakterer, som for eksempel Edward og Jacob fra Twilight-universet, skaper det en ny homososial eller homoerotisk fortolkning. (Go, Team Jakeward!)

I den senere tid har recut trailers eller movie mashups hatt hovedrollen i flere runder av såkalte YouTube showdowns, hvor brukerne konkurrer om å finne de beste og villeste videoklippene på YouTube innen gitte kategorier.

Å remikse trailere er ikke en ny trend, men det er verdt å merke seg at den holder seg populær, i motsetning til en del andre internettfenomener (såkalte memes). Et brukerdrevet nettsted som nettopp YouTube står sentralt i utviklingen av en slik trend. Nettstedet fungerer som en sosial, åpen arena med lav terskel for å drive eksperimentering med videoformat og innhold, og hvor brukerne får umiddelbar respons på sine produksjoner.

The Shining som feel-good familiefilm?

Trenden med recut trailers og movie mashups vokser altså fram samtidig med YouTubes enorme framgang. De første eksemplene med mashups eller recuts starter så smått i 2003, men tar for alvor av i 2005, samme år som YouTube lanseres.

I april 2005 går YouTube på lufta. I september samme år leverer en ung klipper ved navn Robert Ryang inn et bidrag til en klippekonkurranse i New York: En recut av traileren til The Shining (Stanley Kubrick, 1980), som forvandler den ellers gysende psykologiske thrilleren til en bløthjertet familiefilm om en ensom mann og en ensom gutt og hans mor som finner trøst i hverandres selskap.

Ryangs nykonstruerte The Shining-trailer lastes først opp på nettstedet til produksjonsfirmaet hvor han jobber, men etter massiv pågang og servercrash blir traileren flyttet til YouTube i februar 2006.

Djevelen er i detaljene

Det enkle, men geniale med en slik recut er hvordan remikseren ofte kun stokker om på allerede gitte elementer for å skape et helt nytt uttrykk. I tilfellet The Shining er ingen replikker eller scener lagt til, kun utvalget og sammenstillingen er ny. Et sentralt grep her er musikken. Bruken av Peter Gabriels ”Solsbury Hill”, en låt som ofte er forbundet med lettere, romantiske komedier, gir Ryangs trailer en helt annen atmosfære, noe som igjen endrer publikums forventning. I tillegg legges en ny voice-over inn som formidler recutens endrede budskap.

For en person som aldri har sett The Shining vil ikke denne traileren gi noe mening. Kjennskap til den opprinnelige filmen og dens referanser er essensielt for at en recut skal kunne fungere etter hensikt.

Publikums sjangermessige forkunnskaper og forventninger er dermed sentrale elementer i tolkningsprosessen. En god recut fungerer kun dersom det er overensstemmelse med publikums etablerte sjangerforståelse og remikserens evne til å tilpasse sjangerens skrevne og uskrevne regler. Det er i bruddet med sjangerkonvensjonene at spenningen og humoren oppstår.

Vårt utbytte av disse remiksede trailerne fordrer altså både at vi sitter inne med en viss form for sjangerkunnskap og at vi evner å se disse filmatiske tekstene i forhold til hverandre.

På den måten kan en recut trailer sies å være en form for hypertekstualitet, en gjenspeiling av filmens intertekstualitet innenfor trailerformatets spesifikke rammer, satt i kontekst av brukere på en sosial medieplattform.

Mary Poppins – nannyen fra helvete?

Filmtraileren er på mange måter en konsentrert versjon av filmsjangeren, med all dens arketyper. De filmatiske virkemidlene blir forsterket for å posisjonere filmen i et gitt sjangerunivers, og på den måten gjøre det enklere for publikum å ta inn over seg og ta stilling til hva traileren representerer, og om dette er noe de vil bruke tid og penger på.

På samme måte som noen produsenter ser det nødvendig å tydelig flagge sjangertilhørighet for å knytte til seg en bestemt målgruppe, eller hva de tror denne målgruppen vil ha, vil andre produsenter bevisst unngå å binde seg opp til en fast sjanger. Slik kan de også nå flere målgrupper, og vekke nysgjerrigheten til publikum.

Flere sjangre deler samme sjangertrekk, og disse trekkene kan brukes til å endre meningsinnhold. De filmatiske elementene forbundet med visse sjangre framheves i den nye trailerens konstruksjon.

Flere av de mest populære recut trailers spinner ut fra skrekkfilmuniverset, kanskje fordi det er en sjanger med forholdsvis klare sjangerkoder. Et av de mest kjente eksemplene er Mary Poppins (Robert Stevenson, 1964).

Her ser vi hvordan atmosfæren totalt endres ved hjelp av utvalgte nærbilder og bevisst klipping. Valg av scener med en mørkere lyssetting gir et dystert preg, og de plutselige nærbildene understreker dramatikken. Som i eksempelet The Shining spiller musikkbruken også her en stor rolle, og styrer i stor grad vår oppfattelse av filmen.

Nostalgisk hyllest

Populariteten til recut trailers og trailer mashups viser også hvor stor lit vi legger i hvordan en filmtrailer presenteres, og hvordan våre forventninger til en film skapes, og i mange tilfeller sementeres, av hvordan trailerskaperne gjør sitt håndverk.

Å lage flere versjoner av trailere eller versjoner tilpasset flere ulike land eller verdensdeler er ikke uvanlig. Får en trailer massiv kritikk, kan den trekkes tilbake og lanseres i ny og mer målgruppevennlig versjon.

Avstanden mellom det viktige førsteinntrykket og filmens endelige uttrykk har ofte vært gjenstand for kritikk. For å nå en så stor målgruppe som mulig, er det viktig at traileren ikke er for ekskluderende. I sær når det gjelder filmer som retter seg mot et mer mainstream publikum.

Traileren har gjennom filmhistorien hatt en markant posisjon som markedsføringselement, men den har også fungert som en sniktitt inn i et, for mange, uoppnåelig univers. Filmtraileren var den primære kanalen for innsalg av en kommende film, og trailerne ble vist i en relativt stabil kontekst: Kinosalen og senere tv-skjermen. Nå kan trailere lastes ned i ulike formater og sees så ofte og når man selv måtte ønske, løsrevet fra kinosalen og løftet om ”coming attractions”.

Selv om rammene for filmopplevelsen har endret seg, og vårt konsum av filmkultur nå skjer på mange ulike plattformer, så forblir traileren en essensiell del av filmens iscenesettelse. Selv om filmskaperne og produsentene har en rekke måter å kommunisere med sitt potensielle publikum på, så beholder filmtraileren sin posisjon. På den måten kan man hevde at en recut trailer eller en trailer mashup er en slags pastisj; en hyllest til filmens nostalgi, og en anerkjennelse av filmtrailerens betydning som forventningsskaper og første møte med en framtidig filmopplevelse.

Flere eksempler på recuts og mashups

Amelie (horror)

Mean Disney Girls

Home Alone (horror)

Toy Story Requiem

Top Gun (romance)

10 Things I Hate About Commandments (high school comedy)

Taxi Driver (romantic comedy)

Harry Potter and the Brokeback Goblet

Brokeback to the Future

Mrs. Doubtfire (horror)

Willy Wonka: Drug Baron

Fotnote: Illustrasjonen øverst er hentet fra et annet internet meme: Minimalist Movie Posters
Mary Poppins, The Shining og Amelie



Relatert

Har du sett traileren til boka?

Blogg: Hvis du er en av dem som setter deg ned i kinosetet i god tid før filmen starter, har du kanskje lagt merke til at det fra tid til annen dukker opp en boktrailer mellom reklamen. Boktrailere som de forfatteren og filmskaperen Ransom Riggs lager, viser at bøker helt åpenbart kan markedsføres med stort hell av film. Dessuten kan de markedsføres på YouTube.


Fra siste Z

Filmens sanser

Alle våre sanser settes i bevegelse når vi ser en film. Men hva er det med film som gjør opplevelsen så sanselig? | kun utdrag

Om nærbilde i Ingmar Bergmans Smultronstallet

Kva skjer når Bergman let oss komme tett på skodespelarens blikk?

Noe sanseutvidende

Film henvender seg til publikums sanseapparat på en mer avansert og omsluttende måte enn noe annet kunstuttrykk. På sitt mest intense kan en kinoopplevelse gjøre at tilskueren får følelsen av å smelte sammen med bildene på lerretet og lydene fra høytalerne og bli i ett med filmen på en sanseutvidende, overskridende måte.


Fra arkivet

Har dansk film stagnert?

Z #4 2009: Jeg ønsker ikke å sette dansk film i et uflatterende lys – til det har den for mange gode [...] | kun utdrag

«Letting a Hundred Flowers Bloom …» en ny filmgenerasjon i et Kina mellom marked og ideologi

Z #4 2006: Året 1993 markerer i ettertid et skille i kinesisk filmhistorie. Tre filmer ble samtidig tilgjengelig for internasjonale filmfestivaler, som alle skildret en ny og pessimistisk hverdag og var laget med små midler utenfor det etablerte kinesiske filmsystemet. Filmer skapt av tre regissører som hver for seg skulle vise seg levedyktige og som bidro til å definere en ny kinesisk filmgenerasjon det kommende tiåret. Filmene var Beijing Bastards av Zhang Yuan, The Days av Wang Xiaoshuai og Red Beads av He Jianjun.

Bølger og demoner – naturkrefter i norsk film

Z #4 2020: De fleste vil enes om at den norske naturen har en sentral plass i den norske folkesjelen. Vi bor tett på den – selv urbane mennesker som bor midt i en av våre få storbyer, har kort vei til store naturområder. Men hvilken plass har den i norsk film? | kun utdrag