TRAGEDIE + TID

I den populærkulturelle ordlista etterfølges ’Anschluss’ og ’Auschwitz’ altfor ofte av ’Awesome’.

Den finske fan-finansierte spillefilmen Iron Sky er et fascinerende fenomen, en høyst middelmådig film, og et eksempel på en utvikling som fortoner seg som stadig mer problematisk. Da undertegnede så filmen i et fullstappet Folketeatret under Filmfest Oslo, fikk jeg bekreftet det som lenge hadde plaget meg i forhold til denne filmen. Jeg fikk riktignok aldri sett mennene i naziuniformer som var hyret inn til å skape stemningen før filmen, og jeg skal ærlig innrømme at flere av vitsene gikk meg hus forbi. Hadde jeg sett filmen alene, hadde jeg nok ikke engang oppfattet mer enn halvparten av dem som vitser. Men i Folketeatret var det umulig å ikke få med seg at det foregikk ting på lerretet som var ment å være morsomt; publikum var så opprømte og klare for å ha det moro, at de rett som det var begynte å le og klappe før vitsene strømmet ut av høyttalerne. Og etter hvert føltes det hele riktig så ubehagelig.

Altså: Mann går på filmfestival og ser film han ikke liker.
Ikke noe uvanlig med dét.
Mann har presseakkreditering og behøver derfor ikke betale for å se filmene; lar seg likevel provosere over at andre – betalende – gjester har det gøy.
Det skjer hele tiden her i gården.
Så hva er problemet? For én gangs skyld handler det om noe annet enn at undertegnede ikke liker at folk har det moro.

Problemet med Iron Sky er at det er en film som ikke har noen eksistensberettigelse utover sitt high concept – et high concept som begrenser seg til ideen ”hadde det ikke vært dritkult med en film om en naziinvasjon fra månen og noe greier?”. Det dreier seg altså om en film i den ubestemmelige, men stendig populære sjangeren, hvis fremste kjennetegn er at dens intenderte publikum bryter ut i et entusiastisk ”awesome!” når de leser plottet.

Vitsene er platte, skuespillet er klisjépreget og endimensjonalt, og historien er så uinteressant at det i praksis ikke spiller noen rolle hvorvidt den er forutsigbar eller ikke. Spesialeffektene er riktignok gode – faktisk ekstremt gode, når man tar i betraktning hvordan filmen er finansiert og produsert – men de er ikke originale eller spektakulære nok til i seg selv å bære filmen på samme måte som i for eksempel The Matrix. Det bærende elementet i filmen blir dermed publikums lyst til å se karikerte nazister fly rundt i flyvende tallerkener i jakt på herredømme over jorda. I den grad denne filmen fungerer – og for en viss andel av publikum gjør den unektelig det – er det ene og alene på grunn av nazistene.

Disse fiksjonene handler om hemmelige UFO-baser; om ekspedisjoner på jakt etter den hellige gral og mystiske underjordiske byer i Tibet; om Himmlers forsøk på å skape SS om til en okkult ridderorden, og alt hva de gærne germanerne hadde for seg av merkelige fantasy- og sci-fifantasier. Det de imidlertid handler lite om, er den fullstendig sinnssyke og uendelig skamfulle nedslaktingen av millioner på millioner av mennesker som tross alt – fortsatt – er nazismens viktigste og mest sentrale bedrift.

Nå er riktignok dette på ingen måte noe Iron Sky er alene om. Kontrafaktisk fiksjon om nazismen er som en egen sjanger å regne, og gjennom årenes løp har det blitt produsert anselige mengder av film, litteratur og tegneserier over samme lest. Uten at det er opphavsmennenes hensikt tegner disse filmene, tegneseriene og romanene et bilde av Det tredje rikets bedrifter som er til forveksling likt det holocaustfornekterne liker å presentere: Det handler om sturm und drang stormannsgalskap og et forsøk på å gjenreise en tapt europeisk kombinasjon av ridderlighet og kobling til naturen, i møte med kommunismen og kapitalismen. Det handler om kompromissløshet i design og moral, og det handler om svart magi og tusenårsperspektiver. Det handler om nazistene som en gruppe som er så karikert og bisarr at den mest av alt ser ut som noe som har sneket seg ut av en tegneserie og inn i historiebøkene.

Selv har jeg i langt større grad enn gjennomsnittsmennesket bidratt til denne sjangerens vekst. Jeg har med stor glede lest Mike Mignolas Hellboy og B.P.R.D-tegneserier, jeg har lest de fleste av Nicholas Goodrick-Clarkes bøker om okkult nazisme, jeg har både kjøpt og gitt bort en bok om- og av den obskure ariosofen Karl Maria Wiligut, og jeg har ved flere anledninger brukt et fotografi av den svarte solen som finnes innlagt i steingulvet i Wewelsburg slott –– av Himmler utpekt til den okkulte SS-ordenens åndelige hovedkvarter – på min Underskog-side. Så hvis noen har lyst til å påpeke at det finnes et snev av dobbeltmoral her, er de i sin fulle rett.

Denne teksten er strengt tatt heller ikke en kritikk av Iron Sky som sådan. Denne artikkelen kunne vært skrevet om Død snø og Ilsa: She Wolf of the SS, og den kunne vært skrevet om de neste femten middelmådige filmene som utvilsomt vil bli laget i samme sjanger. Årsaken til at den kommer nå, er så enkel som at jeg i folketeaterpublikummet så en begeistring for nazismen som populærkulturell klisjé som gjorde meg utilpass. Formodentlig hadde det mye å gjøre med at filmen ble vist en fredag kveld, i en kino med ølservering, men det var noe med publikums entusiastiske omfavnelse av filmen som slo meg som bekymringsverdig.

Det har tatt meg flere tiår å innse at den undervisningen jeg fikk om andre verdenskrig på barne- og ungdomsskolen i Fredrikstad var den mest fornuftige jeg kunne fått. Disse endeløse timene med nødtørftig terping på barkebrød og deportasjon av jøder, var alltid uendelig kjedelige og deprimerende, og det at det var så mange av dem forsterket bare dette inntrykket. Men undervisningen gjorde jobben den var ment å gjøre: I dag assosierer jeg andre verdenskrig med nettopp denne frustrerende følelsen av å pent måtte sitte og høre på mens lærerne om og om igjen gjentok de samme deprimerende detaljene om jødeutryddelse, rasjoneringskort og kløktige manøvre rundt Maginotlinjen. Andre verdenskrig er konsentrasjonsleire, istykkerbombede byer, matmangel, sensur og paranoia. Det er ikke okkulte ritualer i hemmelige slott eller UFO-konstruksjon i høyteknologiske baser på Sydpolen. Andre verdenskrig er deprimerende og utmattende, ikke spennende og underholdende.

Mange vil utvilsomt hevde at jeg undervurderer publikum når jeg tenker at de ikke vet hva de gjør når de sitter i en kinosal og ler og klapper av nazister fra månen. Men selv om det å avfeie enhver medierelatert bekymringsmelding ved å si at publikum er fullt klar over hva de til en hver tid gjør, er et av samtidens mest gangbare og effektive retoriske grep, betyr det ikke at det er en klok måte å møte disse spørsmålene på. Er vi virkelig tjent med å vitse og estetisere på denne måten? I og med at både vi og filmens produsenter lever i Vest-Europa er ikke dette et spørsmål om å forby eller sensurere; det er et spørsmål om hva som er mest hensiktsmessige måten å forholde oss til historiens største masseslakt.

Hitlers favorittarkitekt og senere rustningsminister Albert Speer beskriver i sine erindringsbøker hvordan Hitler omfavnet hans teorier om bygningers ’ruinverdi’. Når man skulle anlegge et tusenårsrike av det format som nazistene var i ferd med å bygge, skulle man ikke bare konstruere bygg som var imponerende å se på i samtiden, man skulle også skape bygninger som i de tusenvis av år etter at byggherrene hadde forsvunnet, også som ruiner ville kunne minne fremtidige generasjoner om deres storhet. Derfor planla Speer og Hitler ikke bare at deres ombygning av Berlin til ”welthaupstadt Germania” skulle bli spektakulær for dens innbyggere – i likhet med de egyptiske pyramidene og det antikke Hellas’ templer, skulle ruinene deres for alltid bli liggende som ugjendrivelige beviser på nazistenes fortreffelighet.

Få av Hitler og Speers stormannsgale planer for den planlagte verdenshovedstaden ble virkeliggjort. Det som ble oppført, ble stort sett bygget i billig materiale, og russerne forsynte seg også godt av de verdifulle byggematerialene da de inntok byen. I dag er det lite imponerende ved ruinene av arkitektduoens visjoner for deres tolv år lange tusenårsrike. Det vil si, det er få fysiske ruiner av betydning. I populærkulturen finnes andre, mer gjenstridige ruiner etter nazismen; immaterielle ruiner av bilder, design, aksenter og retorikk. Og selv om det for øyeblikket ikke er problematisk mange som valfarter til Albert Speers zeppelinertribune i Nürnberg, viser filmer som Iron Sky at Hitler og gjengen tross alt lykkes i å etterlate seg noe som selv deres bitreste motstandere til slutt endte opp med å omfavne.