SEX MACHINEGUNS – KONGENE AV JAPANSK GALSKAP

Som et tillegg til Zs temanummer om musikkvideo kommer her et innlegg om musikkvideoens fremtoning på den japanske heavyrockscenen, med hovedfokus på de selvutnevnte statsgjøglerne i Sex Machineguns.

Sex Machineguns er Japans desidert største band per dags dato. Denne trioen selger ut Japans største arenaer samme dagen som billetter legges ut. Bandet er kjent for sin skarpt ironiske tone som blandes med en instrumental fremførelse i verdensklasse. De er superstjerner i sitt eget land, men er knapt nok hørt om utenfor Japan. Helt siden bandets unnfangelse har Sex Machineguns tatt ivrig tak i musikkvideo som medium. De har lagd kortfilmer, livevideoer og den mer stereotype rockevideoen med bandet i studio. De har kledd seg ut som alt fra zombier og vampyrer til bygningsarbeidere og japanske uniformerte skolejenter. De er kledd i lakk og lær det ene øyeblikket, i pannebånd og grilldress det neste. I sentrum av denne virvelvinden av galskap, står et band som ikke skyr innovativ bruk og kreativ utvikling av mediet det her snakkes om, musikkvideoen.

På tidlig åttitall var det et annet band som virkelig tok Japan med storm, nemlig X Japan. Selv den dag i dag står X Japan støtt som den japanske historiens største band. Det var på mange måter disse som banet vei for Sex Machineguns dundrende karriere utover totusentallet. Også på musikkvideofronten er paralleller mellom disse to bandene klare, selv om X Japan bare snuste på den innovative nyskapingen av mediet som senere ble videreutviklet av Sex Machineguns. De mest nevneverdige videoene til X Japan er i så måte Celebration (1989) og Silent Jealousy (1991). Først nevnte er en anti-foreldre-og-autoritets-video, ikke ulik Twisted Sisters’ I Wanna Rock. Sistnevnte er en mer drømmende affære der det avbildes surreale landskap som mest ligner en billig utgave av scener fra Jennifer Lopez thrilleren The Cell.

I motsetning til Sex Machineguns lystige virke, var X Japans videoer preget av en mye dystrere tone der depresjoner og suicidale tendenser gikk igjen. Da bandets forgrunnsfigur og gitarist begikk selvmord i 1998 var det også slutten for bandet som på den tiden sto på gjennombruddets rand internasjonalt. I disse dager ryktes bandet å ha en reunion på trappene, med en ny video og singel ute. Men om de kan gjenvinne sin gunst fra åtti- og nittitallet er et annet spørsmål.

X Japan – Silent Jealousy

Samme år som livsgnisten til X Japan ettertrykkelig blåste ut, entret altså Sex Machineguns den japanske metalscenen med storm. Debutalbumet Sex Machinegun gikk rett inn på de japanske hitlistene, og bandet viste allerede her en utforskende tendens med to musikkvideoer, henholdsvis Burn og Hanabi-la Daikaten. Bandet tok alle de hardeste elementene fra X Japan og gjorde dem mer ekstreme. X Japan har blitt sammenlignet med Guns n’ Roses, Sex Machineguns kan sammenlignes med tidlig Metallica. Også videoene er mer ekstreme.

Burn er en kornete og dus produksjon der hyperraske riff og dundrende doble basstrommer bildelegges med zombie-lignende beist som brenner i helvetets forgård. Videoen starter rett så dystert, det vil si, før tre trikotkledde skikkelser dukker opp med hysteriske synkrone aktiviteter i takt med musikkens høye tempo. Se for deg tre menn i trikot som pumper opp badeballer synkront i et forrykende tempo. Zombier og trikotkledde bavianer spilles så klart av bandmedlemmene selv. Hanabi-la Daikaten har en mer kortfilmaktig oppbygning og er den første videoen der bandet introduserer sine vampyrparodier. Med bandet utkledd som en drøss komiske karakterer får vi servert en video med inspirasjoner fra Evil Dead, Dracula og diverse slasherfilmer.

Sex Machineguns – Burn

Året etter, på sitt andre album Made in Japan, fortsatte bandet tematikken fra Burn i to nye musikkvideoer; Tekken II og Onigunsow:kornete og dystre produksjoner der demoner plager syndere som har blitt trukket ned i underverdenen. Til det tredje albumet, Barbe-Q Michael, trår bandet til med hele fem musikkvideoer. Disse forsetter stort sett trenden med kornete produksjoner, japanske demoner og trikotkledd galskap. Det er først med albumet Heavy Metal Thunder (2005) at Sex Machineguns stjernestatus spikres, og dette komplementeres med to klassiske musikkvideoer. I sangen Demaedo Itchokusen synger bandet om den hektiske dagen til en fast food leverandør på skuter i japansk rushtid. Tidligere var demoner og underverdenens mørke gjennomgangstemaet for bandet, men fra 2005 er det mat. I ovenfor nevnte sang står nudler i fokus, men senere dukker det også opp sanger om epler, hamburgere og proteinpulver. En trend som understreker bandets utvikling mot det mer absurde og selvironiske.

På dette albumet omfavner også bandet i høyere grad stilen til X Japan. X Japan er jo gudfedrene til visual k stilen (se tekst om dette fenomenet i papirutgaven av Z nr 1 2012)  og Sex Machineguns stiller også i fargesprakende lateks med hårhøyde i verdensklasse. Den andre videoen fra Heavy Metal Thunder er Suspense Gekijou. Her stiller bandet med nok en vampyrparodi, men denne gangen er produksjonsverdien en respektabel b-film verdig. Bandet spiller selv en del karakterer, blant annet en vampyr-Don Juan, en hysterisk golfcaddie og en vettskremt middelaldrende dame.

Sex Machineguns – Suspense Gekijou

Det er altså i siste halvdel av totusentallet at Sex Machineguns befester sin posisjon som Japans største band. Fra 2005 og fremover kommer de med en stadig strøm av innovative og komiske musikkvideoer. De tar et steg vekk fra zombie/demon-videoene og vender nesen mot nye utforskende territorier. I videoen til deres største hit, Aijin 28 (2005), stiller vokalist og frontfigur Anchang i grilldress med bestefars colabunn-briller mens han synger om sin tjueåttende elsker. I neste øyeblikk er han en overarbeidet kontorrotte, for deretter å stille i lakk og lær sekunder etter det igjen. Videoen Shigotonin (2008) bør også nevnes. Her blander bandet amerikanske og japanske stereotyper i en smeltedigel av vill komikk. Først fremstår bandet som svette bygningsarbeidere i flanellskjorter, med verneutstyr og trykkluftbor som hamrer i takt med musikkens tempo. Som bygningsarbeidere kommer de over en skattekiste i sin boring, inneholdende deres neste antrekk. I siste halvdel av sangen stiller bandet i lårkorte japanske skolejenteuniformer mens de svinger sverd i beste Kill Bill-stil.

Sex Machineguns – Aijin 28

De siste to årene har Sex Machineguns henfalt til en del musikkvideoer av mer generisk natur. I deres tre seneste videoer Hitozuma Killer (2008), Anaconda (2009) og 37564 (2011) har de valgt bodybuilding som tema og har blant annet med seg en japansk fribryter i rollebesetningen. Nå er det vel heller manus og tematikk som er det originale i Sex Machineguns’ videoer, fremfor teknisk nyvinning og original filmteknikk, men det er liten tvil om at bandet er blant de fremste utviklerne når det kommer til japanske musikkvideoer.

Av andre japanske heavyrock-band er det fint lite musikkvideoer som bryter ut av mediets generiske rammeverk. Et par band kan nevnes da de stiller i høyst iøynefallende originale antrekk. Bandet Versailles stiller i grandiose barokkantrekk med blonder og brokade. Deres sukkersøte stil er så overdreven at den kan sende selv den sinteste surpomp rett in i anafylaktisk sukkersjokk. Bandet Onmyo-za er også en kuriositet verdt ett par linjers oppmerksomhet. Deres gimmik er rettet mot japansk tradisjonell musikk og stil. Bandet stiller alltid i kimono og har en del visuelt spennende musikkvideoer på samvittigheten. Selv om de to ovenfor nevnte band er originale på det visuelle plan, er de allikevel ikke spesielt innovative i sin bruk av musikkvideomediet. Utseendemessig er de originale, men selve produksjonene er av en høyst generisk natur innenfor heavyrock-musikkvideoen sitt rammeverk. Også blackmetalerne i Sigh har prøvd seg på musikkvideoproduksjon med mer eller mindre vellykket resultat. Best ut av det kommer de med sin video til sangen Midnight Sun (2006). Denne videoen er den eneste interessante rent produksjonsmessig da den er en hyllest til amerikansk syttitalls roadmovies. Den minner til tider både om Fear and Loathing in Las Vegas og Natural Born Killers. Som utvikling av musikkvideo som medium har nok heller ikke Sigh bidratt stort. Innen japansk heavyrock er det kongene av galskap som drar lasset når det kommer til innovasjon på musikkvideofronten. Dette er muligens også en påvirkende faktor til hvordan Sex Machineguns per 2012 har beholdt sin stjernestatus i godt over ett tiår

Onmyo-za – Aoki Dokugan

Sigh – Midnight Sun

.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon