Theo Angelopoulos 1935-2012

Den greske regissøren Theo Angelopoulos var i ferd med å avslutte opptakene til filmen I Alli Thalassa – Det andre havet da han døde den 24. januar i år i en motorsykkelulykke. Filmen skulle bli den siste i en trilogi som ble innledet med Den gråtende engen i 2006.

Med Theo Angelopoulos er en av verdens største og mest markante regissører gått bort. Hans karakteristiske filmstil med lange tagninger og en langsom klipperytme har ikke gjort han til noen favoritt blant de store massene, men blant filminteresserte ranker han der oppe med navn som Mizoguchi, Antonioni, Godard, Tarkovskij og Bergman. Nettopp filmregissører Angelopoulos selv satte høyt, noe han fortalte til Z i et intervju før premieren på filmen Odyssevs’ blikk i 1996.

I Norge ble Angelopoulos først kjent for sine 70-tallsfilmer Skuespillernes reise og Jegerne, disse fikk aldri kinodistribusjon, men ble importert av filmklubbforbundet og vist i en rekke av landets filmklubber. Med sin langsomme stil var filmene godt egnet nettopp for de som elsket filmbildet aller mest.

Angelopoulos skulle egentlig bli advokat, men droppet studiene etter militærtjenesten og reiste til Frankrike der han først studerte litteratur, for så å flytte over til filmskolen IDHEC, der han blant annet var medstudent med norske Anja Breien. Angelopoulos fullførte aldri filmutdanningen, men vendte tilbake til Hellas der han livnærte seg som journalist, filmkritiker og forfatter. Etter hvert ble det mer og mer filmskaping. Nasjonalt fikk han gjennombrudd med Dagene i ’36, en film der handlingen utspilte seg under Metaxa-diktaturet i Hellas på 1930-tallet. Filmen ble laget i en tid da grekerne igjen levde under militærdiktatur og kunne selvsagt leses som en kritikk av dette.

Det internasjonale gjennombruddet kom med Skuespillernes reise i 1975. Filmen utspiller seg i årene 1939-1952 og forteller om en skuespillertrupp som reiser gjennom Hellas. Dette var kaotiske år i Hellas, med diktatur, tysk okkupasjon og borgerkrig. Alt dette avspeiles i den langsomme roadmovie-stilen som skulle bli så karakteristisk for regissøren.

Etter hvert som Angelopoulos internasjonale ry spredde seg, fikk han anledning til å samarbeide med noen av tidens største skuespillere. Først med Marcello Mastroianni i Birøkteren, siden med Harvey Keitel i Odyssevs’ blikk og Bruno Ganz i Evigheten og en dag. Angelopoulos bodde en kort tid sammen med den russiske regissøren Andrej Tarkovskij og kom gjennom han i kontakt med den italienske manusforfatteren Tonino Guerra. Guerra hadde tidligere arbeidet med både Fellini, Antonioni, Rosi og Tarkovskij og ble Angelopoulos’ faste samarbeidspartner på alle filmene fra Reisen til Kythera til Odyssevs’ blikk.

Den første Angelopoulos-filmen vi fikk se på kino i Norge var Landskap i tåke. Filmen er typisk Angelopoulos, en langsom roadmovie om to barn i drift, men klarer, kanskje på grunn av temaet, likevel å nå fram til et større publikum på en helt annen måte enn regissørens øvrige filmer.  Landskap i tåke viste at det var rom for slik film på norske kinoer, men det skulle gå helt til 1996 før noen igjen tok sjansen på å kjøpe en Angelopoulos-film for det norske kinomarkedet. Denne filmen var Odyssevs’ blikk der vi møter den amerikanske kult-skuespilleren Harvey Keitel i rollen som en gresk-amerikansk filmregissør på jakt etter sine røtter. Filmen gir et storslått bilde av Balkan og var skremmende aktuell i og med 1990-tallets uroligheter i dette området. Filmen er sterkt preget av sin stemningsfulle musikk, skrevet av Eleni Karaindrou, en komponist Angelopoulos hadde samarbeidet med siden 80-tallet.  Angelopoulos neste film, Evigheten og en dag, med Bruno Ganz i hovedrollen, ble nok hans største kinosuksess noensinne. Filmen når fram til noe dypt allmennmenneskelig og med den vant Angelopoulos også endelig Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes.

Den gråtende engen er den foreløpig siste Angelopoulos-filmen vi har fått se på norske kinoer. Her er regissøren igjen tilbake med hardcore lange tagninger, få klipp og dyp symbolikk. Filmen er utrolig vakker og trist og kan være et passende gjensyn nå når regissøren har gått ut av tiden.

I sin aller siste film, Det andre havet, forteller Angelopoulos, utypisk nok, en historie fra dagens Hellas med økonomisk krise og problemer rundt ulovlig innvandring. Om den blir gjort ferdig er usikkert, men opptakene skal være på det nærmeste fullført.

I Z-intervjuet fra 1996 sier Angelopoulos: «Jeg kommer fra litteraturen. Jeg har en utdannelse i litteratur. Før jeg begynte med film skrev jeg. Skrev i litterære tidsskrifter. Fortellinger. Dikt. Det er min vei. Jeg setter meg ned som forfatter. Når jeg slutter å lage film skal jeg sette meg ned og skrive. Det har jeg virkelig lyst til.» Slik ble det altså ikke. Passende nok sluttet Theo Angelopoulos aldri å lage film.

Filmografi, Theo Angelopoulos (27.4.1935-24.1.2012)

1965: Formix story (ikke ferdigstilt)
1968: L’emission (kortfilm)
1970: Anaparastassi (Rekonstruksjonen)
1972: I meres tou 36 (Dagene i ’36)
1975 O thiassos (Skuespillernes reise)
1977: I kynighi (Jegerne)
1980: O Megalexandros (Aleksander den store)
1982: Athine (dokumentar)
1984: Taxithi sta Kithera (Reisen til Kythera)
1986: O Melissokomos (Birøkteren)
1988: Topio stin omichli (Landskap i tåke)
1991: To meteoro vima tou pelagou (Storkens nølende steg)
1995: To vlemma tou Odyssea (Odyssevs’ blikk)
1995: Lumiere et compagnie (kort sekvens i multiregissør film tatt opp med brødrene Lumieres originale kamera)
1998: Mia aioniotita kai mia mera (Evigheten og en dag)
2003:Trilogia I: To livadi pou dakrizei  (Den gråtende engen)
2008: Trilogia II: I skoni tou kronou (Tidens støv)
2011: Mundo Invisivel (del av multiregissørfilm)
2012: Trilogia III: Alli thalassa (Det andre havet, filmen er ikke ferdigstilt))

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon