Mildred Pierce – Damer og dilemmaer i drivende, dvelende drama.

James M. Cain er trolig en av de tre store kriminalforfatterne innen hardboiled-genren. De to andre navnene er Dashiell Hammett og Raymond Chandler. Disse forfatterne ble vesentlige for utviklingen av den dystre film noir-stilen innenfor amerikansk spenningsfilm, i og med at de forsynte filmindustrien med sine fortellinger i bokform. Alle av Cains fire store, kjente verk er filmatisert fra før. Nå er Todd Haynes aktuell med en nyinnspilling av en av dem. Mildred Pierce.

The Postman Always Rings Twice (1934) ble til Pierre Chenals Le dernier tournant (1939) og Luchino Viscontis Ossessione (1942), samt Tay Garnetts (1946) og Bob Rafelsons (1981) filmer med foreleggets opprinnelige tittel. Serenade (1937) ble filmet i 1956 i regi av Anthony Mann, Mildred Pierce (1941) ble bragt til lerretet av Michael Curtiz i 1945, og Double Indemnity (1943) ble overført til filmduken av Billy Wilder i 1944. Filmversjonene avviker på forskjellig vis fra romanene de bygger på, ikke minst gjelder det førtitallsversjonen av Mildred Pierce med Joan Crawford i tittelrollen. I denne filmutgaven ble det skrevet inn et mord som ikke fantes i boken, der mysteriet rundt drapet fungerer som en noirsk rammefortelling. Melodramaet i filmen som utgjorde rammefortellingens flashbacks hadde imidlertid tydeligere likhetstrekk med Cains originalfortelling enn resten av filmen. Det var denne filmen regissør Todd Haynes forholdt seg til når han for første gang vurderte å gi seg i kast med en ny filmatisering av Cains bok. Det handler om en kvinne. En forretningskvinne, elskerinne og mor. I Kate Winslets skikkelse.

Medmanusforfatteren på fjensynsføljetongen, Jon Raymond, hadde imidlertid et nærere forhold til Cains roman, og anbefalte den for videre lesning til Haynes. Dette med en TV-film i fem deler i tankene. Det er første gang Todd Haynes skaper en lengre film for fjernsyn. Han fortalte publikum på Cinemateket i Oslo at han hadde de beste menneskene rundt seg under prosessen, ikke minst gjaldt dette skuespillerinnen Kate Winslet i hovedrollen. Teamet bestod av folk med bakgrunn fra filmbransjen, og filmen var som ”meant for the big screen”, slik regissøren og hans produsent uttrykte det. Produsent Christine Vachon slo fast at alt går så raskt i TV i motsetning til i filmbransjen ellers. Haynes sa seg enig, og hevdet det går for raskt også. I tillegg mente filmskaperen at fjernsynet har begynt å utfordre og konkurrere mot independent-filmen. Dette gjelder i sær HBO som står bak serien. Haynes la til at et kvinneorientert drama eksempelvis var mer mulig på TV enn i filmmediet som sådan. Romanen mente han hadde en sterkere mor/datter-problematikk enn den første filmadaptasjonen. Dette ville han ta fatt i. Mildred er ikke nødvendigvis en sterkt heroisk kvinne, forklarte Haynes, men hun innehar hele spekteret. På mange måter har Haynes beveget seg tilbake til råmaterialet, James M. Cains roman. Han går mer i dybden enn det som var mulig for Michael Curtiz med spillefilmen i 1945. Hele beretningen om Mildred og hennes nære fra boken, rulles opp i et periodedrama i flere deler. Dramaet er dvelende, nesten detaljert i sine miljøbeskrivelser og portrettegninger. Samtidig sparer ikke regissøren på det kunstneriske kruttet. Av regissørens tidligere spillefilmer, står denne føljetongen øyensynlig Far from Heaven (2002) nærmest.

Vi befinner oss på begynnelsen av tredvetallet og musikken på lydsporet setter tonen for perioden i fiksjonen. Musikkvalget i føljetongen er upåklagelig. Lydbruken er ellers tidvis gjennomtenkt og spennende, som når lyden blir borte mens hovedpersonen forsvinner inn i sine egne tanker. Jordfargene som fyller billedruten, særlig i klær og kostymer, virker utrolig betegnende for tiden. Fargene leder tankene til sepiatonede sort/hvitt bilder. På førtitallet er fargene en anelse mer sprakende, vist ved en drakt i lavendelfarge. Ellers har skribenter i Sight & Sound merket seg bruken av glassflater som filtrerer bildene. Vi ser et utsnitt av en kafé gjennom ruglete glassvinduer, mens rennende vann bidrar til å gjøre flatene desto mer uklare. Bølgete glassflater i en restaurant skaper en ikke klart gjennomtrengelig åpning. Vi opplever uklarheter i synsbildet, som hindringer for det klare og oppnåelige. Det er som om vi er i en dyssende drømmetilstand. Samtidig filmer Haynes personene i handlingen gjennom bilvinduer, med blafrende blader på utsiden. Overgangen til datteren Vedas første scene som voksen er flott. Hun er ute av fokus sett bakfra, mens kameraet gradvis tydeliggjør henne i ny gestaltning. Evan Rachel Wood i nevnte rolle, tilfører den – ved første øyekast – usympatiske figuren hun spiller en ekstra tragisk dimensjon. Den korte føljetongen er tettere knyttet til James M. Cains opprinnelige verk, men er langt mer sensuell enn både denne og den første filmatiseringen med Joan Crawford. Det siste hadde heller ikke vært mulig den gang Michael Curtiz stod for opptakene av fortellingen. Det noe dvelende fjernynsdramaet har kanskje fortellermessige svakheter, men byr på mesterlige tegninger av mennesker og beskrivelser av et miljø, en tid, og en utvikling som kanskje ingen annen kunne grepet tak i på samme måte. Kate Winslet gir alt hele veien, helt mot den konkluderende og bombastiske sluttscenen.

Mildred Pierce ble lansert på DVD i Storbritannia den 28. november, og slippes i norske butikker den 7. desember.

 

 

 

 



Din kommentar


Relatert

Om Mildred Pierce som filmkunst og industriprodukt

Z #4 1993: Mildred Pierce fremheves ofte som en typisk Hollywoodproduksjon i lys av 2. verdenskrig med sin [...] | kun utdrag

Den nye, gamle komiserien

Blogg: Community, den nye komiserien fra NBC, er verdt å få med seg.

5 nye tv-serier jeg gleder meg til i 2011:

Blogg: Z blogger Anniken Kjeserud sine tv-tips for 2011


Fra siste Z

Slitesterke skjelett – har den romantiske komedien fortsatt en ryggrad?

Noen foreløpige tanker om den romantiske komedien. | kun utdrag

Romantiske nevroser på kjempers skuldre

Da Woody Allen lagde Annie Hall i 1977 startet han ikke bare et nytt kapittel i sin egen karriere. Han revitaliserte også den romantiske komedien med nevrotiske rollefigurer, eksistensialisme og hyllest til byen og filmskaperne i hans hjerte. | kun utdrag

Det er mer i livet enn døden – Harold and Maude

Hal Ashbys klassiske svarte komedie Harold and Maude (1971) kan kanskje kategoriseres som en romantisk komedie, i ytterste forstand. Men den er like mye et samfunnskritisk dokument som ikke har gått ut på dato. | kun utdrag


Fra arkivet

Skandinavisk filmforskning – en oversikt

Z #2 1987: Tytti Soila er lærer og forsker i filmvitenskap ved Stockholms Universitet. For tiden forsker hun [...] | kun utdrag

Verden slik den burde være – om normative realismer i dagens kinesiske film

Z #1 2020: Proletariske, sosialistiske eller kapitalistiske realismer. Alle vil si noe om hvordan verden bør være. Jason McGrath ser på sammenhengene mellom filmer fra den revolusjonære perioden og dagens postrevolusjonære film. Og finner også likheter mellom kinesisk kampsportfilm og Hollywoods superheltfilmer. | kun utdrag

Hva fanden(e) feiler det Warner Bros? Ken Russells The Devils

Z #1 2016: Det er lett å forstå hvorfor Warner Bros i sin tid lot Ken Russell få lage en overdådig adaptasjon av Aldous Huxleys roman «The Devils of Loudon». Det er ikke fullt så enkelt å skjønne hvorfor de skal være så motvillige til å la oss tilskuere få se filmen nå.