POESI – Om verdighet og å se

Poesi er en av årets vakreste – og sterkeste – filmopplevelser. Det er en film om virkelig å se verden rundt seg, både dens skjønnhet og dens grusomhet.  Tør å se den.

Læreren på et lite poesikurs trekker fram et eple. Har dere sett et eple før? Nei, dere har faktisk aldri virkelig sett et eple før. Og det – å virkelig se – skal dere lære gjennom dette kurset. I Lee Chang-dongs film Poesi ser vi både de vakre øyeblikkene i en rå, kynisk virkelighet, og tre kvinneskjebner i et temmelig mannsdominert samfunn. Og filmens hovedperson, tilsynelatende vimsete Mija, fantastisk spilt av den sørkoreanske veteranskuespilleren Yun Jung-hee, er den sterkeste kvinneskikkelsen, ja skikkelsen i det hele tatt, jeg har sett på film på årevis.

Filmen starter med et bilde av vann som renner, så et nærbilde av en elv. Ved elvebredden leker noen barn. Og flytende ned elven kommer liket av en ung jente.

66 år gamle Mija går til sykehuset fordi hun kjenner prikking i armen, men legen der er mer opptatt av at hun har begynt å glemme viktige ord. På vei ut ser hun liket av jenta, og en mor som er helt fra seg av sorg. Hun får etter hvert vite at jenta har tatt livet av seg etter å ha bli stadig voldtatt i flere måneder av en guttegjeng på seks stykker. Og at hennes eget barnebarn, som hun oppdrar på egenhånd, er en av overgriperne.

Fedrene til de andre guttene kaller inn til et møte, jenta er død (og ikke var hun spesielt pen heller?), nå er det guttenes – og skolens – skjebne som står på spill. Med skolens velsignelse bestemmer de seg for å bestikke jentas mor til å holde kjeft. Og glemske Mija, som er lut fattig og lever på penger hun får fra staten og det lille hun tjener på å pleie en handikappet mann, må også finne et vis å skaffe penger til dette. Samtidig – midt i begynnende Alzheimer – bestemmer hun seg for å forfølge en gammel drøm: Hun melder seg på et voksenopplæringskurs i poesi. På kurset får de i oppdrag å skrive et dikt i løpet av kurset, og Mija tar oppdraget alvorlig. Hun kikker og kikker på eplet, men finner ut at epler egner seg best til å spises.

Mija går – tilsynelatende – inn og ut av kontakt med virkeligheten, samtidig som hun må forholde seg til sitt apatiske og likegyldige barnebarn og til kravene fra fedrene til de andre guttene.  Når hun skulle sittet ansvarsfull og diskutert penger med dem, går hun i stedet ut og ser skjønnheten i fargen på en rød blomst (sorg) og tar notater til diktet hun har fått i oppdrag å skrive. Og som resten av virkeligheten hun nå prøver å virkelig se, klarer hun ikke å gi slipp på den døde jenta. Hun ser henne. Når hun går til kjemisalen, der voldtektene har pågått i månedsvis, og kikker inn i det tomme lokalet, blir denne scenen like sterk for meg som tilskuer som om vi skulle sett jenta bli voldtatt av guttene i den samme salen.

Med et stadig mer sviktende minne, går Mija inn i en erkjennelsesprosess og en utvikling. Aprikosene kaster seg mot bakken og blir knust og tråkket på, for å forberede seg til neste liv, noterer Mija etter å ha smakt på noen aprikoser hun har funnet på bakken. Og på mange måter er det det som skjer med Mija også i det stille opprøret hennes. Den poetiske dimensjonen hun oppdager har andre aspekter ved seg enn lengselen etter det estetisk «vakre», og en større kraft.

Poesi er en sterk humanistisk film, men den blir aldri belærende eller sentimental. Den er vakker og poetisk. Og ikke minst så er det en film om menneskelighet og verdighet.

Det er kanskje vanskelig å dra seg ut av sofakroken for å se en film om seksuelle overgrep, likegyldighet, kynisme, Alzheimer og poesi, og med en bestemor i hovedrollen. Gi den en sjanse.

 



Din kommentar


Relatert

Sion Sonos Love Exposure

Blogg: Sion Sonos nesten fire timer lange Love Exposure vises under BIFF i Bergen (den ble også vist under TIFF i Tromsø i januar). Ikke gå glipp av den unike sjansen til å se denne filmen der den hører hjemme, på et stort lerret. Uansett om du kommer til å elske den (som jeg gjør) – eller hate den: Du har garantert aldri sett noe lignende.

UDINE FAR EAST FILM FESTIVAL 2012

Blogg: Regn og 14 grader i Italia i slutten av april gjør liksom ikke så mye … hvis man elsker asiatisk film og er på Udine Far East Film Festival. Zs redaktør trekker fram sine favorittfilmer fra denne lille skjulte perlen av en filmfestival.

Comrade Kim Goes Flying – nordkoreansk feelgood

Blogg: Comrade Kim Goes Flying er en skikkelig feelgood-film full av girl power.


Fra siste Z

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag

Fra brev via roman til film. Nedslag i Orlandos liv gjennom fire hundre år

Om Virginia Woolfs Orlando, og Sally Potters filmatisering av den. | kun utdrag


Fra arkivet

Fra et apekosmonautisk ståsted

Z #3 1999: Therese Jacobsen og Erik Vang i samtale med Ingrid Dokka | kun utdrag

Fra Jidai-geki til Pinku-Eiga – et kort riss av japansk filmhistorie

Z #4 2008: Les hele Gunnar Iversens artikkel om japansk filmhistorie her på nettet.

Mani. Filmfest

Z #2 2016: «There is no method but to be very intelligent,» sa T. S. Eliot om kritikken. Utgangspunktet for oss kritikarar er altså ikkje det beste. Likevel skriv vi våre tekstar, driven av kjærleik, nysgjerrigheit og vage ambisjonar. Og innimellom rettar vi søkelyset mot vår eigen mangelfulle praksis. | kun utdrag