Love Exposure

Sion Sono lager ikke perfekte filmer, til det er han for grenseløs. Og for travel. Det er stadig nye filmer det haster med å få laget. Men Love Exposure er ikke så langt unna: et mesterverk med skår.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2011 Bestill nummeret

Relatert

Sion Sonos Love Exposure

Av Ingrid Rommetveit

Blogg: Sion Sonos nesten fire timer lange Love Exposure vises under BIFF i Bergen (den ble også vist under TIFF i Tromsø i januar). Ikke gå glipp av den unike sjansen til å se denne filmen der den hører hjemme, på et stort lerret. Uansett om du kommer til å elske den (som jeg gjør) – eller hate den: Du har garantert aldri sett noe lignende.

Tungtvannsfabrikken – om Studio 4 grader Celsius, superflat animasjon og kreativt frislepp

Av Geir Friestad

Z #1 2009: Anime er for folk flest synonymt med filmene til Hayao Miyazaki, eller Pokemon, men det finnes selvsagt subversive elementer i den japanske animasjonsindustrien også. Studio 4°C huser noen av de mest radikale.

Lange sirkler – om liv og død hos Hirokazu Kore-eda

Av Jon Inge Faldalen

Z #1 2010: Den japanske filmskaperen Hirokazu Kore-eda gir tilskueren nær livet-opplevelser. | kun utdrag

Fra siste Z

Z-enquete: Fire kortfilmskapere om norsk film

Av Ingrid Rommetveit

Z har spurt kortfilmskaperne Aslak Danbolt, Ellen Ugelstad, Lilja Maria Ingolfsdottir og Mohamed Chakiri om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Samfunnets utsatte – internasjonal kort

Av Kalle Løchen

Samfunnets utsatte er vår tids mangfold. I de internasjonale kortfilmene kan vi kjenne på den følelsesmessige urettferdigheten som rammer så mange mennesker som angripes av dem som besitter makten. | kun utdrag

Leken dans med bilder og musikk

Av Atle Hunnes Isaksen

Til tross for pandemien har artister og regissører ikke sluttet å leke med kombinasjonen bilder og musikk, og dans spiller en fremtredende rolle i årets musikkvideoer. | kun utdrag

Fra arkivet

Lynne Ramsays subjektive realisme

Av Aleksander Huser

Z #4 2017: Spranget fra Ratcatchers elegante sosialrealisme til We Need to Talk About Kevins ekspresjonistiske og assosiative formspråk kan virke stort, men det går flere røde tråder gjennom Lynne Ramsays tre første spillefilmer – med Morvern Callar som et naturlig bindeledd i midten. | kun utdrag