Kvinnekvota

Norsk film sliter med å få nok kvinnelige filmstjerner, filmregissører og andre filmfagfolk. Statlige departement og institutter pønsker ut stadig snedigere planer for å øke kvinnekvota, men mennene har så langt beholdt sin urimelige høye andel av jobbene i den attraktive bransjen. Hvordan klarer de det?

Mens jeg holdt på å hogge noen trær i skogen sist helg, slo det meg plutselig hvor merkelig dette kvinneunderskuddet er. For når man tenker tilbake på de siste 50-60 års norske filmhistorie er det ikke nettopp de kvinnelige filmfolkene som har gjort det best og fått mest oppmerksomhet? La oss begynne med å nevne Edith Carlmar, dronningen av norsk 50-tallsfilm, som klarte det kunststykket å lage både store publikumssuksesser, Fjols til fjells, og filmer som tilfredsstilte både den tids og nåtidens kresne filmkritikere, Døden er et kjærtegn.

Fra slutten av 60-tallet og i mange år framover var Anja Breien det heteste internasjonale navn blant norske filmregissører.  Svend Wam og Petter Vennerød lagde riktignok de fleste norske spillefilmene fra begynnelsen av 70-tallet og framover til langt ut på 8o-tallet, men det var Breiens Hustruer som fikk internasjonal oppmerksomhet. På det nasjonale plan var også Laila Mikkelsen, med blant andre Liten Ida (1981) et stort regissør- og senere produsentnavn. Og nevnte jeg Vibeke Løkkeberg?

Eva Isaksen med blant andre Døden på Oslo S og Berit Nesheim med Søndagsengler og en rekke andre gode barne- og ungdomsskildringer satt sitt preg på norsk 90-tallsfilm og har skapt flere av de største publikumssuksessene fra slutten av 80-tallet og framover. Unni Straume er en annen kvinnelig regissør som har markert seg både hjemme og ute, spesielt med kunstnerisk ambisiøse filmer som kanskje ikke har nådd det store publikummet, men som på en unik måte har utfordret og beriket den norske filmen.

Og det største norske filmnavnet av alle fram mot årtusenskiftet har jo vært Liv Johanne Ullmann, både verdenskjent skuespiller og vidt anerkjent regissør, som i tillegg til sin internasjonale karriere lagde en av tidenes største publikumssuksesser her hjemme, filmatiseringen av Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter og litt senere kritikerroste Enskilda Samtal.

Margreth Olin Mykløen er blant de norske spillefilmregissørene som har gjort seg mest bemerket på 1990 og 2000-tallet. Sara Johnsen markerte seg kraftig med Vinterkyss i 2005 og har allerede plassert seg i toppskiktet blant norske regissører. Og animatøren Torill Kove gikk hen og vant Oscar for Den danske dikteren i 2007. Den første «norske» vinneren siden den gang menn var menn og Kon-Tiki fikk prisen i 1952.   I år er Anne Sewitsky et av de heteste navnene i norsk filmbransje med to spillefilmpremierer på samvittigheten. Sykt Lykkelig og Jørgen+Anne=sant, samt tv-regi i serier som Himmelblå og Koselig med peis på samvittigheten.

Nå er det selvsagt bare synsing og et subjektivt inntrykk som i denne sammenhengen får meg til å glemme de mange helt ålreite mannlige regissørene vi har hatt i perioden, men det subjektive kan vel ikke avskrives som gyldig argument i diskusjonen rundt kjønnsbalansen i filmbransjen?

For det må være en underliggende årsak til at kvinner, trass i at de har laget langt færre filmer enn sine mannlige kolleger, faktisk gjennom år har dominert selve toppsjiktet i bransjen.  Spør du en utlending om hvilke norske filmfolk de eventuelt kjenner til er Breien og Ullmann stadig det mest sannsynlige svaret.

Så grunnen til at det er så få kvinner i filmbransjen er altså ikke manglende kompetanse, ikke manglende kunstneriske resultater og ikke manglende publikumsoppslutning. At kvinner sjeldnere slipper til enn sine mannlige filmkolleger må altså skyldes strukturelle problemer i selve produksjonssystemet. Faktorer som vi åpenbart ikke har oversikt – eller kontroll over  i dag.

Skal vi da kvotere inn flere kvinner i norsk film? Mange kvinner vil, i en viss forstand med rette, kvie seg for å motta penger til filmproduksjon dersom de føler at pengene gis for å fylle opp en kvote, snarere enn fordi de er gode filmskapere med gode prosjekter.  Men dersom det er slik at menn, av uforklarlige grunner, er blitt forfordelt av filmbransjen og bevilgende myndigheter, må det vel være lov å argumentere for en nedbygging av mannskvoten. Slik at den kommer omtrent på høyde med kvinnekvoten. Dermed oppnår man like muligheter for begge kjønn uten å forfordele noen av kjønnene.

Så er det problemet løst. Da gjenstår bare innvandrerkvoten, samekvoten, barnekvoten, kvoten for seksuelle minoriteter og litt sånn. Jeg får ta en tur ut i skogen og hogge noen flere trær.

 

 



Relatert

Kjønnsdrama på lerretet, kjønnsblindhet i bransjen

Z #2 2007: Så er det slått fast fra høyeste autoriserte hold: Det eksisterer en iøynefallende kjønnsurettferdighet i det norske kulturlivet. Det måtte en ambisiøs feminist og kulturminister til - med ballene på rett sted - for å våge å stå i mot et massivt press fra mektige aktører i bransjen mot å ta opp hvilke kvalitetsforringende konsekvenser dette har. Tallene som kulturminister Trond Giske la fram 8. mars, kan ubehagelig klart tale for seg selv. Nøkkelposisjoner i filmbransjen: 21 prosent kvinner, 79 prosent menn. Antall regissører: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Produsenter: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Sånn er det med den saken.

Lite nabolandsfilm på kinoer i Norden

Blogg: Representanter for de fem nordiske land møttes nylig til et seminar om nordisk film på Voksenåsen i Oslo. Utgangspunktet var at alle de nordiske land har få filmer fra sine naboland på kino.

”1001 gram” – et veloverveid Hamer-verk

Blogg: Noen tanker rundt Bent Hamers kinoaktuelle film 1001 gram, norsk filmpolitikk og livet sånn generelt i ukens Z-blogg.


Fra siste Z

Forskjellige verdener

Hva vi snakker om når vi snakker om generasjoner. | kun utdrag

Vill vest-fest på femmern

Alt var bedre før? Det er bare delvis sant og hverken klokt tenkt eller uttrykt. | kun utdrag

Sex, løgn og amoral

Jeg hadde mine formative år under den amerikanske filmens andre gullalder. Men det er særlig to filmer som formet måten jeg ser film på: Den ene fransk, den andre britisk. | kun utdrag


Fra arkivet

Fra Ungarn: Svart-hvitt, men mest svart…

Z #3 1988: Et av Kortfilmfestivalens absolutte høydepunkter var møtet med den unge kvinnelige [...] | kun utdrag

Å se og kjenne igjen «Herman»

Z #4 1990: Det viktige med en film er at den har noe å formidle og en form som er egnet til å formidle det [...] | kun utdrag

Slipp trellene fri, det er vår

Z #2 1989: I tråd med budskapet i Lars Rasmussen og Knut Jorfalds nye film Sigurd Drakedreper lar vår [...] | kun utdrag