Endringen i audiovisuelle relasjoner og gleden ved å redigere

Vi vet alle at det i løpet av de 15 siste årene har skjedd noe som har forandret musikk- og videoproduksjon for alltid: utviklingen av, og prisnedsettelsen på, redigeringsutstyr for personlige datamaskiner. Det er blitt lett å lage musikk og video for alle som har adgang til en pc, det vil si de fleste mennesker i den industrialiserte delen av verden. Med muligheten til å ta opp video på mobiltelefoner, er det blitt enda lettere å skaffe seg videomateriale. Det er bare å søke på en eller annen av videoplattformene – Youtube, Vimeo, Daily Motion etc. – og man vil se at verden er full av folk som produserer musikk og videoer.

Det er mange implikasjoner knyttet til denne dyptgående forandringen. Folk tenker, snakker og skriver om de industrielle konsekvensene, som helt sikkert er store. I likhet med mange andre overveier jeg ofte hva som er de pedagogiske konsekvensene av disse endringene. Det synspunktet jeg ønsker å diskutere her er imidlertid av en annen størrelsesorden, selv om det potensielt har svært vidtrekkende konsekvenser. Det er klart at den lette tilgangen til audio- og videoredigeringsprogrammer har endret de audiovisuelle relasjonenes natur, slik vi forstår dem.

En form for musikalsk eksperiment med online video er Erik Whitacres «Virtuelle kor». Han skrev et stykke for fire stemmer, la stemmene ut på nettet og spurte alle og enhver om de ville spille inn en video av seg selv mens de sang en av dem. Dette er et kort klipp fra hans andre stykke for virtuelt kor, «Søvn»:

Det er virkelig mange fascinerende enkeltdeler i dette musikkstykket, men la meg peke på noen få av dem man legger mest merke til: Hvorfor har et slikt prosjekt en dirigent? Hvorfor er frase-endelsene alltid ulike? Hva er hensikten med å se ut som, og lyde mest mulig likt, et virkelig kor? Er de visuelle effektene i arrangementet tatt med for at det skal virke mer interessant? Mer new-age-y? Eller er arrangementet bare ment å skulle være mer estetisk behagelig? Og hvorfor er det ingen miksing av «perfeksjon» og «imperfeksjon» i musikkstykket?

Det neste eksempelet er en av mine favoritter, delvis fordi jeg ikke fatter at noen vil bruke så mye tid på et så relativt kort prosjekt. Det er en stop-motion versjon av Rimsky-Korsakovs «Humlens flukt» utført på gitar. La oss se på et kort utdrag:

Det tok 1600 individuelle bilder å lage denne filmen. Filmprodusenten sier ingen steder hvor lang tid det tok, men hvis vi sier at ett enkelt bilde tok 30 sekunder å sette opp og ta, så betyr det at det tok 13 timer å lage råfilmen, og da tar vi ikke hensyn til forandringer i lokalitet, endring av belysning, pauser, mat osv. Det er virkelig et arbeid som er utført av kjærlighet.

Det siste eksempelet er fra en virkelig spennende sjanger som kalles «misforstått sangtekst». Det er minst to undersjangre, i den ene misforstår man språket i filmen og i den andre kommer misforståelsene ut som «undersettelser» av et fremmed språk. De fleste av disse er gjort med sangtekster, men jeg tar med et godt eksempel fra Sverige som ikke er det, nettopp for å minne meg selv og andre om at dette handler om lyd generelt og ikke bare om musikk. Her er et utdrag:

Pochahontas-videoen som er så populær i Norge er laget på samme måten. Disse videoene avhenger av kunstnernes evne til å høre ett språk som om det var et annet, og så synkronisere videoen slik at de som ser den kan «mishøre» – eller «underhøre» – på samme måte.

Jeg håper at dere, ut i fra disse videoklippene får en fornemmelse av hvordan de nye variantene av visuell kreativitet fungerer. Det finnes mange forskjellige sjangre og tusenvis av eksempler. Mange av disse videoene har tatt umåtelig lang tid å produsere. Som jeg nevnte i forbindelse med videoen til «Humlens flukt», er slike videoer virkelig arbeider utført med kjærlighet, i ordets rette forstand. De som lager slike videoer gjør det for gleden ved å utrykke seg gjennom videomediet – for å lage noe morsomt, kreativt og vakkert.

Som jeg sa innledningsvis, det er en viss utvikling, visse tendenser og grupperinger man kan høre og se. De fleste arbeidene leker med forskjellige aspekter ved synkronisering – det kan for eksempel være synkronisering av musikk til et fullstendig urelatert råmateriale, som når arabiske menn utfører tradisjonell dans fra Gulf-regionen mens musikken er Michael Jacksons «Smooth Criminal»

eller når kunstnere skaper noe visuelt vakkert slik at fargerike former matcher med lydsporet som blir spilt

ser vi at det er mange forskjellige kreative måter å gjøre det på.

Det er umulig å forutse hvor alt dette vil gå, men to ting er sikkert. Først, vår forståelse av synkronisering vil bli forandret for alltid. Mens synkronisering av lyd en gang skjedde i realismens tjeneste (for eksempel tale eller lyden av skudd) eller ble brukt til å understreke noe (forestill dere en akkord av strengeinstrumenter som spilles under noe som blir sagt av forbryteren), er det nå et område for kreativitet. Det andre er at tiden da eksperimentering med nye former for visuelt innhold var forbeholdt avantgardekunstnere og filmprodusenter, for lengst er over. Det vil utvilsomt fortsatt være arbeider utført av slike kunstnere, men det er også klart at parallelt med dem vil det være et globalt samfunn av amatører og halv-profesjonelle kunstnere (på engelsk pro-ams). Disse pro-ams lager nye og tidvis stimulerende og paradigme-skiftende arbeider som vi vil sende rundt til våre venner og kolleger. Det vil gjøre dagene våre lysere noen få minutter av gangen.

 



Din kommentar


Relatert

Ioan Allen

Z #3 1989: Ioan Allen intervjuet av Bjørn Sverre Kristensen | kun utdrag

Bokanmeldelse: «Fra Akropolis til Hollywood»

Z #4 1988: Jon-Roar Bjørkvold er professor i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo, og har stått sentralt [...] | kun utdrag

Seminar om «Lyd i film» i Filmens hus 1. og 2. oktober

Blogg: Inspirert av Zs temanummer om "Lyd i film" (Z nr. 2 i år) arrangerer Zs utgivere Norsk filmklubbforbund seminar om Lyd i film. To av bidragsyterne fra lydnummeret bidrar her: Temaredaktør Asbjørn Tiller vil snakke om Filmens hypervirkelige lydbilde, og lyddesigner Peter Albrechtsen vil reflektere rundt subjektiv lyd i film.


Fra siste Z

Z-enquete – fire kortfilmskapere om norsk film

Kortfilmskapere Rikke Gregersen, Bendik Kaltenborn, Johanna Pyykkö og Pjotr Sapegin om norsk film og kortfilm og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Film er en empatimaskin, sier Amanda Kernell

Fem omfavnelser og en desperat bortføring i Amanda Kernells kortfilmer. | kun utdrag

Akkurat det vi trengte: Mer bling og fengende musikk

Årets musikkvideoprogram var sterkere enn fjorårets, med høyere underholdningsverdi og en spennende hybridfilm som viser en ny måte å tenke musikkvideo. | kun utdrag


Fra arkivet

Forsker med volden for øyet: intervju med Ragnhild T. Bjørnebekk

Z #4 2004: Vold i medier har alltid vært et tema som engasjerer. Vold i visuelle medier har vært oppfattet som spesielt truende. Men, er voldsskildringene som formidles i disse mediene skadelige eller kan de tvert i mot ha en positiv effekt på tilskueren? | kun utdrag

Allerede en film! – Gjenfortelling i synet av en sang

Z #1 2012: I noen musikkvideoer er det videoen selv som er budskapet. Musikkvideoen  har siden sin [...]

Limbo

Z #4 2010: Limbo er en tilstand og en dans hvor man lett går på ryggen, bokstavelig talt. Maria Sødahls Limbo gav oss derimot høstens mest talentfulle spillefilmdebut.