Sucker Punch – down the rabbit hole

En leken og underholdende sjangerremiks med hardtslående heltinner og en kjerne av tro på deg selv-budskap.

Zack Snyders Sucker Punch var en av fem filmer jeg hadde plukket meg ut på tampen av fjoråret som jeg så frem til med litt skrekkblandet fryd, en dose nervøse forventninger og en dæsj bekymring for at nevnte forventninger ikke skulle bli oppfylt til fulle.

Som utvelgelseskriterie la jeg til grunn at Snyder, av noen kalt hyper-auteur, er mannen bak voldsomme filmatiske epos som 300 (2006) og Watchmen (2009). I tillegg til en overraskende spenstig (i mine øyne) animert filmatisering av de første bøkene i young fantasy-serien Guardians of Ga’Hoole, den australskproduserte Legends of the Guardians: The Owls of Ga’Hoole (2010).  Han debuterte med en remake av George A. Romeros Dawn of the Dead (2004), intet mindre, og hans neste prosjekt er den ikke mindre ikoniske Man of Steel (2012).

Filmene, og kanskje særlig 300 og Watchmen, fikk blandede mottagelser, men Snyder har i det minste vist hvor dyktig han er til å bearbeide andres materiale på sin egen måte – selv om publikum og kritikere ser ut til å deles i to ulike leire: De som hyller hans innovative og vågale visuelle stil, og de som anklager ham for å være en taskenspiller av en filmmaker med mye effekter og lite innhold. Argumenter som vel, uten å røpe for mye, også har preget anmeldelsene av Sucker Punch.

Det store spenningsmomentet, og hovedårsaken til at Sucker Punch havnet på min liste, lå dermed i det faktum at Snyder nå skulle debutere med sitt eget verk. Han står selv for manus og regi i Sucker Punch, et filmprosjekt han har arbeidet med de siste seks årene. Hvordan vil nå dette gå når Snyder ikke har en etablert (litterær eller visuell) kanon å støtte seg til?

La meg si det med en gang: Sucker Punch er en film man ikke umiddelbart blir helt klok på, og en film som nok splitter sitt publikum i to. Mye av årsaken til dette er at Sucker Punch etter min mening er en ambisiøs film, noen vil kanskje si i overkant ambisiøs. Og diskusjonene om hva som egentlig er filmens hensikt og hva som foregår i hvem sitt hode har gått vidt og bredt på verdensveven.

Denne omtalen forsøker å unngå avsløringer av vesentlig grad, men har du ikke sett filmen, så er du herved advart: Spoilers, ahoy!

Filmatisk fornøyelsespark

Ved første øyekast kan Sucker Punch virke som intet mer enn en filmatisk fornøyelsespark, en visuell berg- og dalbane som låner tungt og heftig fra et utall filmsjangre og episke univers. Her gjenkjenner vi elementer fra anime, kawaii, Lord of the Rings, Terminator, steampunk, zombier og ninja-universet – for å nevne noe.

For noen vil kanskje all denne miksen virke anmassende og bidra til å sementere påstanden om at dette kun dreier seg om form, ikke innhold. Men for meg så er denne leken med de utallige populærkulturelle referansene mye av sjarmen med Sucker Punch. Snyder sjonglerer og remikser de velkjente elementene slik at de får en ny og, i enkelte tilfeller, mer underholdende dimensjon: Andre verdenskrig og skyttergraver fulle av nazi-zombier i steampunk-fortapning blir grisebanket av våre heltinner i skolepikeuniform med ninjasverd og flyvende kamproboter dekorert med rosa kaniner – for å nevne et eksempel.

Selv om filmen er lagt til 50-tallet er det allikevel noe tidløst over den, og Snyder vet å utnytte dette konstruerte universet til det fulle. Allerede i de første sekundene av anslaget etablerer Snyder oss som tilskuere til sin forestilling, bokstavelig talt, ved å la teppet gå opp og la kameraet langsomt zoome inn på hovedpersonen Baby Doll, der hun sitter på sengekanten og venter på budskapet om morens død.

Slik jeg ser det kan Snyder, gjennom å benytte seg av denne tegneserieestetikken, tillate seg å fortelle en mer brutal historie. Ved å velge seg denne formatiske tilnærmingen skaper han et ekstra lag av distanse til historien, og kan således gå lenger i skildringen nettopp fordi det for oss fremstår som litt uvirkelig.

For det er ingen tvil om at det er en brutal historie han forteller. Baby Doll mister sin mor og havner i klypene på en stefar som sannsynligvis misbruker både henne og lillesøsteren. Uten å røpe for mye av omstendighetene tvinges hun til et voldelig oppgjør med stefaren, før hun så blir tvangsinnlagt på et mentalsykehus som får Jack Nicholsons institusjonsopphold i Gjøkeredet (Milos Forman, 1975) til å fremstå som en weekend på landet.

«What are you looking for? A way out.»

Jeg må innrømme at jeg blir litt i stuss når jeg leser anmeldelser eller kommentarer som hevder å ikke skjønne hensikten med filmen, hva det er Zack Snyder ønsker å formidle. For meg er budskapet ganske enkelt, om ikke akkurat banebrytende originalt: Du er herre over din egen skjebne. Det er du som har kontrollen og som må kjempe for det du tror på:

«Everyone has an angel. A guardian who watches over us. We can’t know what form they’ll take. One day, an old man, Next day, a little girl. But don’t let appearances fool you, they can be as fierce as any dragon. Yet they’re not here to fight our battles, but to whisper from our hearts. Reminding us that it’s us. It’s everyone of us who holds power over the world we create.»

Altså ikke ulikt mange av disse selvhjelps-bøkene og tv-programmene som svirrer rundt oss lik møll rundt lyspærene (*host*Oprah*host*, *host*EatPrayLove*host*).

Dette budskapet sies i klartekst opptil flere ganger i filmen, og er også en av nøklene til å forstå de mange universene som Snyder vever i hverandre. Det behøver ikke være så komplisert som i Inception (Christopher Nolan, 2010), men Snyder bruker disse ulike nivåene av bevissthet for å vise hvordan Baby Doll håndterer den forferdelige situasjonen hun befinner seg i.

Snyder henviser til eskapisme, en fluktmulighet og en kontrollmekanisme som ikke er ukjent innen psykoanalysen (fantasy-sjangeren selv har blitt fremhevet som en form for eskapisme). I ekstremt pressede situasjoner, så kan en forsvarsmekanisme være å (midlertidig) forlate denne virkeligheten mentalt. Og det er nettopp det Baby Doll gjør når hun blir tvangsinnlagt på mentalsykehuset Lennox House.

Hvor langt er vi villige til å gå for å takle de situasjonene som oppstår? Hvor langt inn i vår egen fantasi må vi for å blokkere verden rundt oss?

«You’re afraid. Don’t be. To reach your own paradise, just let go. What you’re imagining right now. That place can be as real as any pain. You control this world. You have all the weapons you need. Your fight for survival starts right now.»

Girl Power 2.0.

Filmen har blitt kritisert for å være et mislykket forsøk på å vise girl power og female empowerment – for å bruke to bautaer innen den feministiske terminologien. Det hjelper ikke at jentene slår fra seg, så lenge de gjør det i fetisjistiske uniformer, heter det.

Selv om det ikke er til å stikke under en stol at det formmessige står i fokus, så gir jeg allikevel innholdet en sjanse. Filmen kan, hvis man velger det, leses som en reise der kvinnene tar kontrollen. Baby Doll, Sweet Pea, Rocket, Blondie og Amber der de utfører sitt oppdrag og på hvert sitt vis bryter fri. Dr. Vera Gorski når hun oppdager de forfalskede underskriftene og tar affære.

Men det er på ingen måte en vakker reise med en utvetydig lykkelig slutt, og det er kanskje der deler av kritikken har sitt utspring. Måten jentene i filmen blir behandlet på er ikke akkurat en hyllest til kvinnen. Det er skittent, det er nedverdigende. Det er en del av nyere medisinsk historie vi ikke kan løpe fra, hvor psykiatrien ble brukt til å umyndiggjøre kvinner og hvor overgrep av både mental og fysisk karakter ble tillatt og i enkelte tilfeller satt i system.

Baby Doll trues i filmen med lobotomi, et overgrep som fremstår som enda voldsommere og krenkende når vi vet hvordan hun bruker det mentale som fluktvei.

Allikevel nekter jentene i filmen å la seg knekke, og det er et poeng i forhold til diskusjonen om hvordan kvinnerollene blir fremstilt i Sucker Punch. Kvinnene i filmen lar seg ikke passivt undertrykke, og føyer seg dermed inn i en filmtradisjon hvor de kvinnelige hovedrolleinnehaverne selv tar initiativ til å bryte ut og selv setter premissene for historien: Ellen Ripley i Alien-universet, Sarah Connor i Terminator-serien – for å nevne et par åpenbare eksempler.

Det holdes heller ikke igjen i kampscenene. Baby Doll & Co sparker virkelig fra seg, samtidig som de også får seg noen reale trøkker. Snyder har understreket at han ikke ser noe motsetningsforhold mellom det å være sexy og det å være hardtslående.

Zack Snyder viser at kvinnene kan være de sterkeste, selv om de må slåss på samme premiss som mennene, og ofte mot langt dårligere odds. Sånn sett opererer Snyder med samme innfallsvinkel til feminisme og girl power som det Joss Whedon gjør i sine univers (Buffy, Firefly, Dollhouse). Snyder og Whedon behandler heltinnene likt som heltene, og setter dem på ingen måte på noen pidestall. Heltinnene får juling, men de slår også fra seg. De benytter seg av skitne triks, og de bruker sin seksualitet som våpen.

Måten kvintetten fremstilles på kan også ses på som et tverrsnitt av hvordan kvinner ofte blir portrettert i vestlig populærkultur. Som den forføreriske, med et islett av uniformsfetisj. Her er det viktig å huske på at det er Baby Doll som konstruerer disse skikkelsene i bordelluniverset. Interessant nok er det gjennom å utnytte det mannlige blikket, trollbundet av Baby Dolls dans, at våre heltinner klarer å gjennomføre sine oppdrag.

Alice in Wonderland with machine guns

Snyder har selv uttalt at dette er «Alice in Wonderland with machine guns», og det er en sammenligning som ikke er helt ueffen. Alice’s Adventures in Wonderland (Lewis Carroll, 1865) er av mange regnet som et av de litterære opphavene til surrealismen. Hovedpersonen Alice og hennes reise, som for stor del foregår mentalt, har satt spor etter seg i en rekke populærkulturelle uttrykk siden.

Lewis Carroll benytter seg av mange ulike nivåer av konstruert virkelighet, for å uttrykke reisen Alice går gjennom. Snyder gjør det samme med Baby Doll og de narrative bruddene i Sucker Punch, hele tiden med et snev av absurditet og overdrevenhet.

Man kan hevde at Alice dikter opp en alternativ virkelighet hvor hun bekjemper sine indre demoner, legemliggjort som fantasifulle figurer. Det samme kan sies om Baby Doll. Hun konstruerer først et univers der mentalsykehuset er et bordell, pasientene hovedunderholdningen som burleske gledespiker og hvor psykiateren Dr Gorski blir til horemamma og sjefspleieren Blue blir til hallik.

Når presset fra den virkelige verdenen bryter gjennom til fantasiverdenen, konstruerer Baby Doll enda et univers hvor hun planlegger sin flukt fra Lennox. I dette universet er det Baby Doll som har den fulle og hele kontrollen.

Gjennom filmen benytter Snyder seg av små referanser til Alice in Wonderland, som nøkkelhull og gjenstander som er fordreid i størrelse.

Ved første introduksjon til Lennox House plantes også en rekke elementer som senere dukker opp som gjenstander Baby Doll og de andre må sikre seg for å kunne gjennomføre flukten: Kart, ild, kniv og nøkkel. Disse gjenstandene må de andre jentene stjele mens Baby Doll avleder oppmerksomheten med sin forføreriske dans.

Interessant nok får vi heller aldri se Baby Doll danse, vi fortelles kun om dansen i ettertid, beskrevet som seksuelt tungt ladet. Som jeg ser det er det en fordel, både fordi filmen allerede balanserer hårfint på grensen mellom oppvisning og fremvisning, men også fordi det skaper et interessant skille i filmen, og er et av de stedene der de ulike nivåene og universene kolliderer. Vi ledes til å tro at det er Baby Dolls vovede dans som blender omgivelsene (mennene) i den grad at de fire andre kan utføre sine oppdrag. Men igjen, denne bordellvirkeligheten foregår kun i Baby Dolls hode, så hva som egentlig foregår på Lennox House er uvisst. I disse sekvensene ser vi også hvordan de ulike nivåene glir over i hverandre på flere måter, for eksempel når det daler snøfnugg inne i dansestudioet i sekundet før Baby Doll glir over i sitt nye univers, og når hun ekshalerer kulderøyk idet hun vender tilbake.

You will be unprepared

Til sist vil jeg trekke frem filmmusikken, som jeg i seg selv synes gjør sitt til å heve filmen enda noen hakk. Sjelden jeg har hørt musikk som har vært så tilpasset scenene, både lyrisk og i forhold til timing og tema. Her er blant annet noen nydelige coverversjoner, inkludert «Sweet Dreams Are Made of These» og «Where Is My Mind».

I tillegg får vi en perfekt remikset versjon av Björks «Army of Me» til en av de første store kampscenene. Det kan vi sannsynligvis takke Marius de Vries for. Han har jobbet med storheter som Björk, på hennes Debut-album, og er en av musikkprodusentene i filmen. De Vries var også en av musikkprodusentene på Baz Luhrmanns Moulin Rouge! (2001), også en film hvor filmmusikken spilte en rolle i seg selv, og hvor hovedpersonenes fantasier gled over i filmens narrative univers.

Jeg nevnte i begynnelsen at Sucker Punch er en ambisiøs film, til tider nesten for ambisiøs. Filmen drar fremstillingene av våre fem heltinner langt, og det blir til tider nesten litt for mye av det gode (men bikker heldigvis ikke helt over i Bitch Slap-universet (Rick Jacobson, 2009)).

Snyder har uttalt at han måtte kutte ganske kraftig i en del av scenene for å kunne passere PG13-rating, noe som for ham var viktig for å nå et bredest mulig publikum – også unge jenter. Det kunne derfor vært interessant å se en director’s cut av Sucker Punch med de ekstra 18 minuttene, selv om jeg ikke er ubetinget sikker på at enda mer seksualisert vold (hvis man skal tro ryktene om hva som havnet på klippegulvet) nødvendigvis ville hevet filmen.

Opplevelsen av filmen betinger også at man kjøper budskapet som den passelig titulerte Wise Man serverer underveis i filmen; «If you don’t stand for something, you’ll fall for anything.»

Min teori (here be spoilers) er for øvrig at det ikke er Baby Doll som er den egentlige hovedpersonen, men derimot Sweet Pea. Det er Sweet Pea vi hører som voice-over i begynnelsen og slutten av filmen, og det er hun som bestemt sier «this is my show». Det er Sweet Pea som bryter løs og kommer seg fri, takket være sine engler Baby Doll og Wise Man.

Men selv om man er gnistrende uenig i både budskap og fortolkinger, så kan også Sucker Punch nytes som ypperlig underholdning med drivende action-sekvenser og fantastisk visuell lekenhet. Særlig imponerende er de stiliserte universene hvor jentene utfører sine oppdrag på vei mot friheten. I disse episodene slår Snyder seg virkelig løs og leverer velkoreograferte kampscener med et heseblesende tempo.

«Who honors those we love for the very life we live? Who sends monsters to kill us… and at the same time sings that we’ll never die? Who teaches us what’s real… and how to laugh at lies? Who decides why we live and what we’ll die to defend? Who chains us… and who holds the key that can set us free? It’s you. You have all the weapons you need. Now fight!»

PS: Som en bonus, og som et apropos til fremstillingen av kvinnelige heltinner i populærkulturen, her er en fantastisk mash-up av Sucker Punch-traileren med karakterer fra Disney-universet. Ikke si noe annet enn at Disneys heltinner også vet å sparke fra seg!

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon