KAMPEN OM KINO-NORGE
Oslo kino styrker seg med innkjøp av filmdistributør. Vi venter spent på neste trekk fra konkurrenter i inn- og utland, staten og kommunene. På kino kan hva som helst skje.
Som omtalt i min forrige blogg er den norske kinobransjen inne i en utvikling mot større enheter og kjededannelser. Nylig fikk vi nyheten om at Oslo kino hadde kjøpt filmbyrået Sandrew Metronome, som nå skifter navn til Norsk filmdistribusjon. Kjøpet bringer Oslo kino et hakk nærmere såkalt vertikal integrasjon, dvs. at selskapet nå kontrollerer enda et ledd i verdikjeden fra produksjon og fram til forbruker. Siste ledd er selve filmproduksjonen, men også her er Oslo kino på vei. En av målsettingene for det nyervervede selskapet blir satsing på norsk film og det vil i praksis ofte si at man involverer seg som investor i en film allerede fra produksjonsstadiet.
Selvsagt er Oslo kinos nye oppkjøp et ledd i konkurransen om markedsandeler. Viktigste konkurrent, Svensk filmindustri (SF)er allerede direkte engasjert både i filmproduksjon, distribusjon, kinovisning, DVD salg osv. Oslo kino ser det antageligvis som nødvendig å ha samme kontroll på verdikjeden som sine konkurrenter.
Oslo kino bedyrer at deres inntreden i kinodistribusjonen ikke vil være til fortrengsel for uavhengige filmimportører, men det er vel liten tvil om at Oslo vil bruke sin nyinnkjøpte markedsmakt og uavhengige distributører er bekymret. Blant annet sitter Oslo kino i et utvalg som fordeler støtte til filmimport og kommer dermed i en uheldig dobbeltrolle. Sistnevnte er vel imidlertid et problem vi får anta blir håndtert av Film & Kino som administrerer tilskuddsordningen.
Vertikal integrasjon har forøvrig ikke alltid vært like akseptabelt i filmbransjen. På 1930-tallet tok flere av de store amerikanske filmstudioene grep om alle ledd i filmindustrien, men ble splittet opp etter vedtak av strenge anti-trust lover. Myndighetene fant det uheldig at hele produksjonskjeden var på samme hender, fordi de store studioene skviset sine konkurrenter ut av markedet. Anti-trust lovene var antageligvis positive i forhold til å avverge uheldige monopoler, ikke minst fordi kinofilm på denne tiden var et mye mer dominerende visuelt medium enn det er i dag. Det var altså også et forsvar av ytringsfriheten i dette.
I nyere tid har både USA og andre land vært mer tilbakeholdne med å bruke antitrustlovgivning. Riktignok har Microsoft og en del andre dominerende selskaper måttet skille ut deler av sin virksomhet, men i mange land ser man seg tydeligvis tjent med nasjonale monopoler fordi disse antas å kunne hevde seg bedre i den internasjonale konkurransen. I Sverige er det for eksempel Svensk filmindustri som totalt dominerer kinomarkedet. Da konkurrenten Sandrews fikk problemer for noen år siden, forsøkte man å opprettholde mangfoldet ved å nekte SF å kjøpe sin konkurrent. I det lange løp lyktes det likevel ikke å berge konkurrenten og myndighetene aksepterte situasjonen. SF er i dag helt dominerende på det svenske kinomarkedet, men det finnes noen mindre selskaper som også driver kino.
SFs sterke stilling i Sverige gir selskapet krefter til også å innta en dominerende plass i det norske kinolandskapet. Det er derfor ikke bare Oslo kino som ruster seg til konkurranse. Også Trondheim kino har startet sitt eget import- og distribusjonsselskap, Storytelling, som blant annet kjøper rettigheter til filmer man ønsker å sette opp på Kosmorama filmfestival. På sikt kan Storytelling også bli en leverandør av film til Trondheim kino og eventuelt andre kinoer og festivaler i Norge. Det kan også gi styrke om Trondheim kino starter sin egen kinokjede eller eventuelt slutter seg til en av de eksisterende. I Bergen har kinoen ennå ikke involvert seg i import, men det er en indirekte link mellom kinoen og filmbyrået Tour de Force i det byrået eies og drives av festivalsjefen i Bergen internasjonale filmfestival. En festival som igjen eies av Bergen kino.
Det er bare å vente spent på neste utspill i konkurransen om det norske kinomarkedet. Velger SF å prøve å kjøpe Oslo kino eller velger de fortsatt konkurranse? Er det duket for sammenslåing eller salg av noen av de andre større kinoene i Norge? Vil SF forsøke å kjøpe opp Bergen eller Trondheim først. Etter digitaliseringen av norske kinoer, delvis betalt av offentlige penger, er norske kinoer sannsynligvis blitt attraktive oppkjøpsobjekter, kanskje er det flere enn svenskene som er interessert?
Og hva vil politikerne? Kulturdepartementet jobber stadig med revisjon av kinoloven og holder kortene tett til brystet. Lokalt er det åpenbart delte meninger om i hvilken grad kommunene skal ha ansvar for kinodrift slik de har ansvar for andre kulturoppgaver, mange kommuner er kanskje klar til å selge ut?
(Bildet er fra den tyske filmen Kampf um Norwegen, som handler om invasjonen av Norge i 1940)
TweetRelatert

EGENTLIG EN BLOGG OM KUNSTFILM PÅ KINO, MEN EN DEL PREIK OM DIGITAL KINO FØRST
Blogg: Zs blogger har vært på symposiet «Kunst er best på kino» i den nye Kunstnernes hus Kino i Oslo.

ARTHOUSE-KINO I OSLO?
Blogg: Salget av Oslo-kinoen er blitt et rått spill om kino-Norge og det antydes endog at en av konkurrentene har satt ut rykter om mulig salg av SF Kino til et grådig investeringsselskap. Kampen står om et nytt privat kinomonopol. Men, kanskje kommer det noe godt ut av catfighten?

Mangfold eller enfold på kino?
Blogg: Digitaliseringen av kinoene i Norge ble fullført i 2011. Har det gitt oss større mangfold og valgfrihet eller er kinoene nå underlagt blockbusternes diktatur?
Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter
Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken
Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud
Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.
Fra arkivet

Elskede, jeg hater deg: Coppola i nytt lys?
Z #2 1986: Elskede, jeg hater deg er formelt sett en svært sofistikert film, men hva handler den om? [...] | kun utdrag

Debatt: vitenskapelige skylapper
Z #3 1993: Dag Asbjørnsens gjensvar (Z, 2/93) til mitt forsvar av feministisk- og psykoanalytisk filmanalyse [...] | kun utdrag

Et skinn av virkelighet
Z #4 1997: Det er en vanlig oppfatning at dokumentarfilmen må være mer autentisk enn fiksjonsfilmen, [...] | kun utdrag