Fish story
Kan en ukjent japansk punkesang fra 1975 – «Fish Story» – redde verden? Og hvilken filosofisk dybde ligger egentlig i sangens tekst – som blant annet hevder at «The story of my solitude, if my solitude were a fish, it’d be so big, so militant, a whale would get out of there.»? Spørsmålene stilles i Nakamura Yoshihiros film Fish Story (2009). Nakamura lager filmer som kanskje best kan sammenlignes med Charlie Kaufmans (manus, Eternal Sunshine of the Spotless Mind) absurde univers, men til norske kinoer kommer de ikke. Heldigvis har engelske Third Window Films gitt den ut på dvd.
Filmen starter med et superkort glimt av et gammelt tv-apparat fra 70-tallet. På skjermen vises en superheltserie, 5 stk helter i superheltkostymer – på motorsykler, hvorav to av dem i sidevogner: «Summon the power of 5 and save the world. Go Rangers!» Så er vi over i filmens dommedagshistorie. Året er 2012, og det er bare timer til en komet vil treffe jorda og utrydde alt liv. Alle mennesker i Japan prøver å komme seg til Fuji, for å overleve flodbølgen som vil overstrømme hele landet. Byene er lagt øde, og er fulle av søppel – det er bare den lille platesjappa Coconut Disks som fortsatt holder åpen.
Mens butikkeier og punkeinteressert nerdekunde diskuterer gamle band, og håper noen superhelter skal komme og redde verden, er det en til i butikken. Han prediker verdens undergang og gleder seg. Siden han har forutsett kometens ankomst for ti år siden, og brukt de siste ti årene på å gjøre alt han har hatt lyst til, uten å tenke på konsekvensene. Butikkeieren introduserer imidlertid kunden sin for det ukjente punkebandet Gekirin, og deres sang «Fish Story» fra 70-tallet, og sier at denne sangen vil redde verden. Og filmen går tilbake i tid, og presenterer oss for gruppa. (Bandet Gekirin er i filmen det japanske bandet som var forut sin tid. De spilte punkemusikk allerede i 1973, to år før Sex Pistols ble dannet.)
I Fish Story (2009) presenteres vi for fire ulike historier, fra fire ulike tiår, som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre: dommedagshistorien i 2012, fortellingen om et mislykka japansk punkebands karriere på 70-tallet, fortellingen om en ung gutt på 80-tallet som blir mobba av vennene sine og må lære å sette egne grenser, og fortellingen om en ferje som blir kapret og overtatt av terrorister i 2009. Vi får også i tillegg noen avstikkere til andre historier og andre år. Det eneste de har til felles er at ingen av hovedpersonene er spesielt vellykkede – men mer drømmere og antihelter. Og det er først i de siste fem minuttene av filmen vi får vite hvordan disse historiene faktisk henger sammen. For det gjør de.
Filmen er basert på romanen Fish Story (av Isako Kotaro), og er regissert av Nakamura Yoshihiro. Nakamura hadde blant annet manus på J-horror filmen Dark Water (Nakata Hideo, 2002), men har senere laget flere egne filmer. (Han er for øvrig en av favorittregissørene til programmererne på Udine Far East Film Festival, det var der jeg fikk vite om filmen). Filmene hans veksler mellom å være konvensjonelle underholdningsfilmer (som detektivfilmene hans fra sykehusmiljø, The Glorious Team Batista, 2008, og The Triumphant General Rouge, 2009), og de definitivt mer ukonvensjonelle, lekne filmene a la Fish Story. Etter Fish Story har han også laget Golden Slumber (2010) (japanerne har visst en forkjærlighet for Beatles-titler ), også en fin film, om ikke like fengende som Fish Story.
Fish Story er først og fremst en temmelig intelligent laget, upretensiøs og underholdende film. Den er morsom. Og lekker, rent filmatisk. Og – bare sangen i seg selv kan man bli hekta på. Men gjennom de fire ulike historiene fletter også faktisk filmen fikst sammen fire ulike genre – sci fi, musikkfilm, action og ungdomsfilm , og får det til å funke. Det gjør heller ingenting at man gjennom hele filmen undrer seg over sammenhengen mellom disse historiene (men det gjør det faktisk morsomt å se den på ny). Og når vi får forklaringen til slutt, føles det ikke som en søkt ide, men som riktig. Og samtidig er det faktisk en film om hvordan alt henger sammen, og hvordan man kan påvirke og bety noe for andres liv. Selv om ting aldri henger sammen helt slik man trodde, og ingenting blir slik man hadde ønsket og tenkt seg det.
Fish Story (Nakamura Yoshihiro, 2009) kan bestilles på dvd fra blant annet Amazon uk.
TweetRelatert

OZU PÅ BLÅDISK (Del 2) – TOKYO STORY/BROTHERS AND SISTERS OF THE TODA FAMILY
Blogg: Sammen med Kurosawas Syv samuraier er Ozus Tokyo Story en av Japans mest kjente bidrag til filmhistoriens landemerker, den udiskutabelt mest sagnomsuste av regissørens filmer. Tokyo Story er rett og slett en bauta i japansk filmhistorie, og nå er den altså ute i oppusset utgave på blådisk.

Z elsker FEFF: UDINE FAR EAST FILM FESTIVAL 16
Blogg: Denne bloggeren elsker Udine Far East Film Festival, og hva de prøver å gjøre for asiatisk filmforståelse i Europa. I år var mitt personlige høydepunkt det japanske mordmysteriet The Snow White Murder Tale (Nakamura, 2014), tett fulgt av de politiske dramaene The Attorney (Sør-Korea, Yang Woo-seok. 2013) og The Barber’s Tales (Jun Robles Lana, Filippinene, 2013).

Takashi Miikes 13 Assassins
Blogg: Blodige, gjørmete føtter i blodgjørme. Det stinker blod, svette og – nei, ikke tårer – hele verdens raseri. Et nærbilde av disse føttene, i bevegelse, klar til siste dødelige duell. Det er det jeg husker aller best fra denne filmen. Disse nære dødens føtter i bevegelse.
Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter
Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken
Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud
Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.
Fra arkivet

Final cut: Regissørenes kamp mot distribusjonsselskapene
Z #4 1983: Helt fra 1903 har distributører klippet enkelte filmer før de ble vist for publikum. Naturlig nok [...] | kun utdrag

Bare moro – spektakulært spetakkel
Z #2 2001: På ett punkt er Lara Croft og jeg ganske like: Vi kan alltids ta oss tid til litt reinspikka moro. [...] | kun utdrag

Sex, løgn og amoral
Z #1 2024: Jeg hadde mine formative år under den amerikanske filmens andre gullalder. Men det er særlig to filmer som formet måten jeg ser film på: Den ene fransk, den andre britisk. | kun utdrag