Og det ble lyd! Om overgangen til lydfilm i Norge

«Lydfilmen drøftes stadig mann og mann imellem innen film- og kinokretser. Det er det alt opslukende spørsmål hvorom enhvers interesse samler sig. Hvorledes virker den? Vil den overfly den stumme film? Eller vil den stumme film kunne bestå ved siden av?»

Slik innledes en artikkel i Kinobladet i juni 1929. Det er tydelig at det var mange uavklarte spørsmål om det nye filmmediet, og det nærmere to år etter premieren på The Jazz Singer i New York 6. oktober 1927. I Norge hadde de færreste opplevd lydfilmen på dette tidspunktet, og spørsmålene og forventningene var forståelig nok mange. Europa lå jo flere år etter USA i utviklingen av lydfilmen, Norge ennå lengre. Ved utgangen av 1929 kunne bare 18 % av europeiske kinoer vise lydfilm, mens nærmere halvparten av amerikanske kinoer hadde investerte i lydfilmteknologi. Og mye var fortsatt uavklart når det gjaldt lydfilmen på dette tidspunktet. At den var kommet for å bli, det var de fleste sikre på, men i hvilken form og på hvilken måte, det var fortsatt uklart, selv i Hollywood. Jeg skal i denne artikkelen se nærmere på hvordan den norske film- og kinobransjen forholdt seg til dette «alt opslukende spørsmål». Kilden til dette vil være samtidens bransjeblader, først og fremst Kinobladet som utkom i perioden 1927 til 1933, supplert med det konkurrerende Norsk filmblad som kom ut fra slutten av 1930. Jeg vil også ta for meg de to første norske spillefilmer med lyd, Den store barnedåpen (Ibsen 1931) og Fantegutten (Sinding 1932), og se nærmere på hvordan lyd og musikk ble brukt som et nytt fortellerelement i disse filmene.



Relatert

Babelsk filmforvirring – flerspråkversjoner og tidlig norsk lydfilm

Z #1 2006: Høsten 1930 kunne man lese en artikkel i tidsskriftet Kinobladet med overskriften «Skal [...] | kun utdrag

Reisefilm i Norge

Z #3 2000: Om den gjenstridige vy-estetikken. | kun utdrag

Dreyer i Norge – Carl Theodor Dreyer og Glomdalsbruden

Z #3 1988: Den norske filmhistorien er ennå i stor grad uskrevet. Gjennom en serie artikler i Z gjør [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Filmens sanser

Alle våre sanser settes i bevegelse når vi ser en film. Men hva er det med film som gjør opplevelsen så sanselig? | kun utdrag

Om nærbilde i Ingmar Bergmans Smultronstallet

Kva skjer når Bergman let oss komme tett på skodespelarens blikk?

Noe sanseutvidende

Film henvender seg til publikums sanseapparat på en mer avansert og omsluttende måte enn noe annet kunstuttrykk. På sitt mest intense kan en kinoopplevelse gjøre at tilskueren får følelsen av å smelte sammen med bildene på lerretet og lydene fra høytalerne og bli i ett med filmen på en sanseutvidende, overskridende måte.


Fra arkivet

Z-enquete. Filmkritikernes favorittpar.

Z #2 2019: Filmkritikere får ofte kritikk for å unngå å behandle musikken i filmene de omtaler. Men da vi spurte et lite utvalg norske filmkritikere om deres favoritter innen regissør/komponist-samarbeid, skortet det verken på kunnskap eller forslag. Spørsmålet var, som for komponistene: «Kan du nevne ett eller flere par i filmmusikk-historien som du setter spesielt høyt?» | kun utdrag

Hvordan temme en homo – om fremstillingen av homofile menn i mainstreamfilm

Z #2 2007: Mens man tidligere bare så homser og lesber i filmer som handlet om homofili, inngår de nå som en naturlig del av det hollywoodske heterosamfunnet. Siden filmen står i et gjensidig avhengighetsforhold til markedet, har også markedets krav om forenkling rammet filmen. Spørsmålet er hvordan denne forenklingen har rammet den homofile mannen? Hvordan ser han ut i en redefinert, hetero-tilpasset utgave. Og hva er årsaken til at han har blitt som han har blitt?

Hva gjør en film populær?

Z #4 1995: Den offentlige filmfinansieringen i Norge tilsier at man etterstreber kvalitet og kunstneriske [...] | kun utdrag