Svanesang og teppefall
Det er muligens litt for tidlig på året for å kåre høydepunkter, men jeg våger likevel påstanden at Black Swan blir en av årets beste og mest omdiskuterte filmer. Denne omtalen forsøker å danse utenom de mest avslørende poengene med filmen, men du er herved advart: Here be spoilers.
Premissene for handlingen er som følger: Natalie Portman spiller Nina Sayers, en aspirerende og hardt arbeidende ballettdanser ved en av New Yorks mest prestisjefylte ballettscener. Klassikeren Svanesjøen skal settes opp på nytt, og den doble og krevende hovedrollen som Odette/Odile er enhver ballerinas drøm. Nina er perfekt i rollen som den yndige og uskyldige hvite svanen (Odette), men regissør Thomas Leroy (Vincent Cassel) er ikke overbevist om at hun har det som skal til for å spille den forføreriske og onde sorte svanen (Odile). Nykommeren Lily (Mila Kunis) utfordrer Nina med sin løssluppenhet og naturlige eleganse og presser Nina til å utforske sine mørkere sider.
Jeg gikk inn i Kulturhuset i Tromsø under TIFF med ikke så rent lite forventninger og var forberedt på å bli henført – ja, dertil også skuffet. Black Swan var en av de filmene jeg gledet meg mest til i 2011, og Darren Aronofsky er attpåtil en av mine favorittregissører. Å si at nervene var i helspenn er ingen underdrivelse. Men etter en time og førtiåtte minutter på klappsetene på andre rad var det ikke nervene jeg var bekymret for, men forstanden.
En av grunnene til at Aronofsky er av mine absolutte favorittregissører er hans evne til å konstruere inngående filmatiske univers. De hensetter deg ikke bare til en annen tid og (et annet?) sted, de invaderer deg som tilskuer. Barrieren mellom bivånende publikum og det som foregår for ditt øye, utfordres definitivt, og brytes nesten ned.. Jeg vil hevde at det er beint ut umulig å forholde seg passivt til en Aranofsky-film. Enten avfeier du det som pretensiøst, eller så åpner du sinnet og blir med på reisen.
Helt siden jeg så Requiem for a Dream (også på andre rad) på Troll i eske på Cinemateket i Oslo for ti år siden, og sporenstreks satte i gang jakten på hans debutfilm π (Pi), har jeg vært fascinert av Aronofskys visuelle stil og uredde tilnærming til det ubehagelige. Du kjenner filmene hans på kroppen; vrir deg kanskje vekk i vemmelse. Men du klarer ikke å la være å se.
Black Swan er i så måte intet unntak. Fra første scene blir vi introdusert for menneskekroppens grenser og sårbarhet i til dels voldsomme nærbilder. Natalie Portmans mørbankede føtter henger ned fra sengekanten mens hun strekker og knekker, og publikum hutter seg, kjenner formelig knasingen i marg og bein. Så begynner dagens forberedelser til jobben som ballerina. Føtter plastres og tøyes, sko brekkes og bindes, såler kuttes med saks og gruses i knust glass. Det er en ubehagelig påminnelse om hvor krevende og brutal tilværelsen som ballettdanser er, og en bemerkelsesverdig kontrast til bildet av det elegante, svevende og høykulturelle vi vanligvis forbinder med ballett.
Nina Sayers bor med sin mor (Barbara Hershey), en tidligere ballettdanserinne uten de helt store merittene, som tilbringer all sin tid og energi på å dyrke sin datters karriere. Hun gjør det med en intensitet som balanserer på kanten til besettelse («my sweet girl»), og veggene i leiligheten synes langsomt å sige innover og stenge mor og datter inne i deres underlige, nesten unaturlige symbiose. De er like avhengige av hverandre («he picked me, mommy!»), og klarer ikke å gi slipp på tosomheten og den kontrollerte tilværelsen.
Nettopp kontroll er et annet stikkord jeg vil trekke frem. Hele filmen igjennom står kontroll og mental og kroppslig beherskelse i fokus. Morens kontroll over Nina (og dermed også forlengelsen av sin egne avbrutte karriere), Ninas kontroll over teknikken («I just want to be perfect») og rollen – men også kontroll over sin egen kropp, sin seksualitet og sin forstand. Hvor langt er hun villig til å presse seg selv for å oppnå rollen?
Seksualitet blir også her et spørsmål om kontroll, både mentalt og fysisk. Thomas seksuelle tilnærminger blir etter min mening mer som utfordringer (hvor enn ubehagelig de måtte virke) for å få Nina til å gi fra seg kontrollen, gi slipp på tvangstanken om det perfekte og vekke de mørke sidene ved henne. På motsatt side av scenen står Lily. Det er nettopp Lilys tilsynelatende ukontrollerte dansestil og frie sensualitet som gjør henne til en seriøs utfordrer i rollen som den sorte, forføreriske svanen. Men Lily viser samtidig at seksualitet gir henne kontroll over andre; over Thomas og Nina.
Rent visuelt er Black Swan også en nytelse. Filmen er holdt nesten utelukkende i et fargespekter av sort, hvitt og grått. Noen få soner bryter bevisst, som Ninas pikerom; malt i rosa med sommerfugler, et berg av kosedyr (med en enslig sort svane blant dem) og smykkeskrinet som åpnes for en ballerinafigur fanget i en langsom, evig piruett.
Kontrastene sort og hvitt henspeiler naturlig nok på dobbeltrollen som den hvite og sorte svanen. Nina kler seg hovedsakelig i lyse farger filmen gjennom, mens Lily velger en mørkere palett. Kontrasten mellom de to er også til stede rent psykisk; der Nina er tilkneppet og perfeksjonistisk, er Lily mer frigjort og sensuell. Nina lever en beskyttet tilværelse, skjermet av moren. Lily er like forførerisk som den sorte svanen, med sitt sminkede soveromsblikk og sorte vinger tatovert på ryggtavlen.
For meg er samspillet mellom (de to versjonene av) hovedkarakterene noe av det som gjør dette filmatiske eksperimentet vellykket. Natalie Portman og Mila Kunis utfyller og utfordrer hverandre på en utmerket måte, og særlig Portman viser at hun i høyeste grad er Oscar-nominasjonen verdig (om Oscar-akademiet våger å belønne en så kontroversiell film som Black Swan er en annen sak).
Jeg åpnet friskt med å si at Black Swan kom til å bli en av årets beste filmer, men jeg tror også den kommer til å bli en av de mest omdiskuterte. Side opp og side ned kan skrives om hva som egentlig finner sted i filmen (langt mer inngående enn hva jeg prøver på her) og hva som er en del av Ninas hallusinasjoner. Hvem er egentlig Lily? Hva betyr egentlig Ninas kroppslige metamorfose? Hvorfor blander Aranofsky inn elementer som best hører hjemme i skrekkfilmsjangeren?
Black Swan er en intens opplevelse som krever sitt av deg som tilskuer. Men den er i høyeste grad verd det.
TweetRelatert
5 filmer jeg gleder meg til i 2011:
Blogg: Darren Aronofskys Black Swan og Zack Snyders Sucker Punch er noen av filmene Z-blogger Anniken Kjeserud ser fram til i det nye året.
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
Norsk films nye stemme? – intervju med Jakob Rørvik
Z #3 2009: Jakob Rørvik er et nytt, norsk regitalent. Han er aktuell med den norsk-britiske novellefilmen Scratch, en film som i partier leder tankene hen til Michelangelo Antonionis Blow-Up.
Umoralske fortellinger
Z #5 1985: Seksualitet på film har vært årsak til mer enn én debatt. Om hva som er pornografi. Om [...] | kun utdrag
Skjærsild i skjærgården
Z #4 1993: La det være sagt med en gang, Nils Gaups nye film Hodet over vannet er en helt annerledes norsk [...] | kun utdrag