The Social Network

Zadie Smith, forfatteren av bøkene White Teeth og On Beauty, har anmeldt David Fincher og Aaron Sorkins film om grunnleggelsen av Facebook, The Social Network. Som seg hør og bør for en anmeldelse i det hyperlitterære tidsskriftet New York Review of Books (teksten ligger ute på nett: http://www.nybooks.com/articles/archives/2010/nov/25/generation-why/) rettes oppmerksomheten dels mot filmens utmerkede skrevne kvaliteter, dels mot Facebooks iboende antihumanistiske kvaliteter. La det være sagt: Dette er en ytterst lesverdig anmeldelse, og den eksemplifiserer mye av det som mangler i norsk filmdekning – en tilnærming som ser film som representativt for noe mer enn en potensiell kassasuksess eller katastrofe, og som uten videre knytter filmens tematikk opp mot aktuelle filosofiske og politiske debatter.

For å ta det fra begynnelsen: The Social Network er i langt større grad Aaron Sorkins film enn David Finchers. Manusforfatteren har lagt premissene, både ved å benytte en nesten ikonisk dialogform i de fleste scenene, en form Sorkin etablerte i rettsalsdramaet A Few Good Men, videreutviklet i tv-serien Sports Night og perfeksjonerte i de første fire sesongene av The West Wing, og ved å bruke så mange ord at det ikke er mulig å strukturere scenene rundt noe annet enn det karakterene sier til hverandre. Selvfølgelig er det de færreste manusforfattere som har anledning til å gjøre dette; i de fleste Hollywood-filmer finnes det en påfallende diskrepans mellom hvor mye penger som er brukt på casting og produksjonsdesign – på alt som har å gjøre med det visuelle uttrykket – og hvor lite omtanke som er viet teksten. Dette er da også noe The Social Network eksplisitt tar opp; den handler om overfladiske kvaliteter og om fremtoning, om hva som ser ut som det gode liv og om tomheten som kan skjule seg bak, vel, en imponerende Facebook-profil.

For Zadie Smith er Facebook grunnleggende reduktivt. Kategoriene vi kan benytte for å fremstille oss (kjønn, alder, sivilstatus) er så flate og uspennende at de ikke gir rom for et selv i tradisjonell, humanistisk forstand. Og hun trekker argumentasjonsrekken lenger: Den antihumanistiske selvfremstillingsmalen vi blir tvunget til å tilpasse oss er et oppriktig uttrykk for Facebook-grunnleggeren Mark Zuckerbergs personlighet. Det er ham, den fremmedgjorte og lett asketiske datanerden, vi nå må ape etter. (Det er kanskje ikke rart at en forfatter med et så overstrømmende og til dels ornamentert språk som Smith lander på denne konklusjonen.) Og analogien til det jevne Hollywood-manus er ganske nærliggende – hvem lar seg egentlig overraske over en Facebook-profil? Derfor er det desto mer interessant at filmen om Facebook er så kompleks og interessant som den er. Aaron Sorkin bløffer, i det han tar seg friheter med Zuckerbergs personlighet og biografi, men han bløffer på en engasjerende måte. Han bløffer på en måte som stimulerer til videre tenkning, til anmeldelser som er verdt å lese, som fører dialogen videre. Zuckerberg, Sorkin, Smith. Det er i grunnen ikke så rart at The Social Network lett hyperbolsk har blitt beskrevet som Citizen Kane 2.0. Den handler om hvem vi er, og hvem vi vil være. Og for å runde av i klassisk anmelderstil: Den bør sees.



Din kommentar


Relatert

Hollywood på 2000-tallet – et intervju med Aubrey Wanliss-Orlebar (del I)

Z #4 2007: Dette intervjuet forteller historien om ny Hollywood-film siden 2000 sett fra perspektivet til en [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Z-enquete: Fire kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Aslak Danbolt, Ellen Ugelstad, Lilja Maria Ingolfsdottir og Mohamed Chakiri om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Samfunnets utsatte – internasjonal kort

Samfunnets utsatte er vår tids mangfold. I de internasjonale kortfilmene kan vi kjenne på den følelsesmessige urettferdigheten som rammer så mange mennesker som angripes av dem som besitter makten. | kun utdrag

Leken dans med bilder og musikk

Til tross for pandemien har artister og regissører ikke sluttet å leke med kombinasjonen bilder og musikk, og dans spiller en fremtredende rolle i årets musikkvideoer. | kun utdrag


Fra arkivet

Skrekkfilmens hemmelighet: Den halvåpne døra

Z #2 1983: Dette sette, skrekkrekvisittene som er fullt beskrevet, forklart og definitivt stedt til hvile i [...] | kun utdrag

Fra unntakstilstand til stillstand? – Om polsk film 1982-87

Z #4 1987: Det ville være umulig å påstå at historien ikke spiller noen rolle for polske regissører. Til [...] | kun utdrag

Om forbilder og klubben i mitt hjerte

Z #2 2013: «Jeg blir svett når noen blir kalt kvinnelig regissør eller kvinnelig fotograf, eller en film skal kalles kvinnefilm. At det skal være fokus på hvor mange kvinner det er foran eller bak kamera. Og at jeg, siden jeg altså er kvinne, helst skal ha kvinnelige forbilder. Kanskje spesielt fordi jeg har laget den filmen jeg har; en slags stillferdig feministfilm om en 15 år gammel jentes seksuelle oppåkning i den innestengte vestlandsbygda Skoddeheimen.»