Mad Men og gale (nord)menn

Det virker som om Norge er bitt av en Mad Men-basill. Hvorfor? Kan svaret ligge i seriens demokratiserte og polyfoniske – flerstemte – struktur?

Nordmenn er blant de mest søkende på Mad Men i verden. Antall søk på Mad Men fra Norge på Google firedoblet seg fra 2009 til 2010. Det er bare USA og Canada i verden som slår oss på antall  Mad Men-søk. Man kan nesten ikke lese en avis eller et ukeblad uten at en eller annen referanse til Mad Men dukker opp. I løpet av 2009 og 2010 finner man nesten 1700 treff på søkeordet Mad Men i norske trykkmedier. Motereportasjer, kulturstoff, kjendisstoff og selv kronikker om (u)kulturen blant finansadvokater blir vinklet inn mot Mad Men.

Fenomenet Mad Men kan synes også å overskride sitt fiktive univers, og som mediene forteller oss; også i virkeligheten lever det Mad Men. Moteverdenen er tydelig inspirert, bare se årets høstkolleksjoner fra Louis Vuitton og Dries Van Noten – selv undertøysvalget vårt blir inspirert av Mad Men. Flere og flere arrangerer ’Mad Men– fester’. Cocktailoppskrifter er tilgjenglig på nettet og som iPhone applikasjon. De ikoniske 60-talls møblene fra serien har i følge auksjonshusene økt betraktelig i pris siden serien tok av. Det finnes til og med en egen Mad Men Barbie-kolleksjon. Vi vil, kan det virke som, både se ut og leve som Mad Men.

 Hvorfor har akkurat Mad Men en slik tiltrekningskraft? Appellen bør nok forklares som noe mer enn bare utsøkte kostymer og nostalgi. Mediene forklarer i hovedsak utbredelsen av fenomenet som en blanding av stil og nostalgi, men appellen bør nok forklares som noe mer enn bare stilige klær, fine møbler og nostalgi og fascinasjon for 60-tallets kultur. Det virker jo litt rart om et helt land skal miste hodet fordi alle plutselig synes det er «kult» med 60-tallet. Kanskje man burde undersøke hva som er spesielt med akkurat Mad Men, og hva som skiller Mad Men fra andre tv-serier.

Bakgrunnen for Mad Mens popularitet bør først ses i sammenheng med fremveksten av såkalt «må-se-kvalitets-fjernsyn» fra begynnelsen av 90-tallet. Serier som Twin Peaks, The Sopranos, Seks fot under, Deadwood, The Wire og nå Mad Men kan argumenteres å utgjøre en slags tv-dramaets kanon. Serienes skapere påberoper seg slektskap til både Dickens og Dostojevski. The Wire har således blitt foreslått som en kandidat til Nobelprisen i litteratur, og serieskaper David Simon ble nylig tildelt MacArthur stipendet, på folkemunne kalt geniprisen. Eksemplet illustrerer hvordan det å følge med på og være opptatt av serier, ikke lenger fører med seg den noe nedsettende betegnelsen «tv-slave», men at fjernsynsfiksjonen har blitt akseptert som en gyldig kulturell uttrykksform.

Mad Men representerer en distinkt form for fjernsynsfiksjon – den demokratiserte fjernsynsteksten. Inspirasjonen fra for eksempel Dostojevski gir tydelige utslag i Mad Mens polyfoniske fortellerstruktur.

 Litteraturteoretikeren Mikhail Bakhtin hevdet at Dostojevskis romaner var kjennetegnet av polyfoni, det vil si kjennetegnet av mangfoldighet i stemmer og toner. Denne mangfoldigheten i romanen eller i vårt tilfelle seriens fortellerstruktur resulterer i en begivenhetenes åpenhet og uforutsigbarhet. Det er nettopp denne begivenhetenes åpenhet som kjennetegner Mad Men som fjernsynstekst. I en scene fra episode fire sesong fire blir seriens hovedperson Don Draper redusert til en tilskuer av sin egen historie og observerer en scene mellom et eldre ektepar og deres hverdagslige kjekling om innkjøp av pærer. En tilsynelatende merkelig scene, helt uten kausalitet til seriens plot og karakterer. Som en TV-kritiker undret: «Hvem bryr seg egentlig om de har kjøpt pærer eller ei?» Som scene understreker den Mad Mens polyfoniske struktur og eksemplifiserer det man kan kalle begivenhetenes åpenhet – gjennom sin løsgjøring fra hovedplot og karakterer gir serien en stemme også til et gammelt ektepar. Scenens betydning blir det opptil seeren å avgjøre. Så hva slags implikasjoner får scener som dette for oss, seriens seere?

Det spesielle med tv-dramaer som Mad Men, er at Mad Men ikke bare fordrer passiv innlevelse men aktiv deltakelse. Serien forutsetter for det første en viss kunnskap om de sosiale omveltningene på 60-tallet, men den er også kjennetegnet av begivenhetenes åpenhet. Handlingen foregår vel så ofte som subtekst og gjennom tilsynelatende usignifikante blikk og små detaljer slik som pærescenen. Mye av handlingen kan forbli uforløst over flere episoder – eller hele sesonger . Og enkelte vil til og med aldri få noen løsning. (Vi vil aldri få svaret på pæremysteriet). Vi vet den serialiserte formen for fortelling gjør det umulig å gå glipp av en episode om man ikke vil miste viktig informasjon. Den serialiserte måten å fortelle på stiller nemlig større krav til seerens langsiktige lojalitet. Men den demokratiserte fortellerstrukturen stiller også krav i form av konsentrasjon og ettertanke. 

Denne formen for fortellerstruktur fører også til store rom for fortolkning på grunn av mangfoldighet og tematisk kompleksitet. Mad Men forteller ikke bare historiene til karakterene, men tematiserer og problematiserer vår felles historie. Karakterene reagerer mer enn de agerer. Dette fører til at Mad Men ikke er spesielt handlingsdrevet, man kan snarere hevde at serien er en tematisk drevet fortelling. Mad Men handler om de sosiale, kulturelle og estetiske omveltningene på 60-tallet. Serien speiler samtidig, gjennom sin historisitet, vår forståelse av vårt samtidige samfunn. Serialiseringen av tv-dramaet – der serien fortelles som én lang sammenhengende historie – gjør fjernsynsfiksjonen perfekt til å fortelle slike sammensatte og mangfoldige historier. Mad Men som et serialisert tv-drama har både tid og rom til å utforske og utvikle store komplekse historier.Denne fortellerformen kan også åpne fortellingen for mangfoldet av sosiale og kulturelle fenomener og problemstillinger innen temaer som feminisme, forbrukerkultur og kapitalisme.

Kanskje dette er en av grunnene til at vi er så gale etter Mad Men? Serien krever engasjement, kontemplasjon og diskusjon. Vi er rett og slett nødt til å investere både mye tid og energi i denne formen for tv-drama. Ny teknologi som streaming, nedlasting, dvd og nye seervaner har ført til større valgfrihet i når, hvor og hva vi ønsker å se på skjermen. Slik blir hva vi velger å se på et mer og mer et individuelt valg. Fordi vi gjør et aktivt valg når vi binder oss til en serie, føler vi mest sannsynlig større tilhørighet til serien. Å velge å følge med på Mad Men kan forstås som en identitetsmarkør samtidig som at serien blir en del av hverdagen vår over flere sesonger og dermed år. Serien fordrer også at vi åpner oss for det uforutsigbare og den demokratiserte mangfoldige fortellingen. Fordi Mad Men er så krevende å følge både i forhold til lojalitet og kontemplasjon blir serien noe mye mer enn bare tidtrøyte og enkel tv-underholdning.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon