Limbo

Limbo er en tilstand og en dans hvor man lett går på ryggen, bokstavelig talt. Maria Sødahls Limbo gav oss derimot høstens mest talentfulle spillefilmdebut.

Man kan vel ikke egentlig kalle regissøren Maria Sødahl for en debutant, i ordets rette forstand. Fra 1989 og frem til 2000 laget hun flere kort-og novellefilmer (samt dokumentarfilmen Den skandinaviske drømmen), alle med overbevisende kraft. Maria Sødahls filmproduksjon vitnet tidlig om en stødig regissør med et særlig godt grep om skuespillerne og evnen til visuelt å beskrive «det uutalte». Vi ønsker henne hjertelig velkommen tilbake og håper å se mange filmer fra hennes hånd de kommende år.

Limbo som film er som totalopplevelse både fascinerende og underfundig. Rammehandlingen dreier seg om at Sonia (Line Verndal) tar med seg sine to barn og reiser til Trinidad der hennes ektemann Jo (Henrik Rafaelsen) jobber som ingeniør i et internasjonalt oljeselskap. Her blir Sonia raskt klar over at Jo har vært utro med en trinidadisk skjønnhet, noe som setter i gang en voldsom reaksjon av sjalusi, sorg og sinne. Hennes fundament i livet (ekteskapet) rokkes dypt og inderlig og ristes tilslutt i stykker.

Følelsen av ikke å høre til, ikke ha trygge rammer forsterkes ved at Sonias kvinnerolle blir fullstendig tømt for innhold, med hushjelp og gartner og en mann som lever et liv på siden av hennes. Sonia blir også smertelig klar over at hennes tilstedeværelse som hvit, ikke-arbeidende kone til en hvit gjestearbeider kun krediterer henne til å frekventere med andre hvite, ikke-arbeidende koner til andre hvite gjestearbeidere. I partyer og klubber snakkes det tull, tøys, ingenting og det meste svelges ned med en Gin & Tonic. På vei mot det totale sammenbruddet blir hun kjent med Charlotte (Lena Endre) og hennes ektemann Daniel (Bryan Brown) – også en del av den hvite gjestearbeiderklassen på Trinidad. Gjennom dette vennskapet ser Sonia seg selv og mannen fram i tid, og innser at dette er en framtid hun ikke på noen måte ønsker. Etter fortellingens overraskende, men åpne slutt, går man ut av kinomørket og begynner å tenke over hvilken film man egentlig har sett og hvorfor den virker så sterkt på en.

Filmen er en trykkoker og et kammerspill. Med strenge, men enkle virkemidler – både i regi, i klipp, foto og med den smektende, men subversive musikken bygges et intenst emosjonelt univers opp. Skuespillerne er glitrende, det er unødvendig å peke på den ytre likheten mellom Line Verndal og Lena Endre for å skjønne hvor Sødahl vil med bruk av sine elegante metaforer. Det finnes ingen garanti for at en filmfortelling om et lite sidesprang i et noe naivt ekteskap skal kunne berøre så mange sideliggende temaer, knyttet opp mot ensomhet, sorg, klasseforskjell, rasisme og barns blikk på voksenverdenen. Men det makter denne filmen. At en indre tilstand kan oppleves så relevant er et kunststykke. Sødahl framviser en klok kjennskap til psykologi – både menn og kvinners – hva som berører oss uavhengig av «tiden vi lever i», samtidig som vi også må lese Sonias sammenbrudd med en viss grad av historisk-kulturelle briller.

Limbo som tittel er en intelligent sammenfatning av hvorfor kvinner på syttitallet måtte «frigjøre» seg – for å hente tilbake meningen med sitt eget kjønn – og sin egen kjønnsrolle. Noe av dette går Sonia igjennom som privilegert syttitallskvinne. Dypest sett handler filmen for meg om temaer som ikke er begrenset til noen tidsepoke – den svikefulle ikke-kommunikasjonen og hva dette kan avstedkomme av sorg, ulykke og intense, smertelige drama.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon