Joaquin Phoenix og I’m Still Here.

OM HYPE OG VIRKELIGHET. OG HYPERVIRKELIGHET.

He said, this is the real world, buddy, toughen up your ass or it’ll break.
I said, I’m not your buddy, buddy, and your real world is a fake.

Let it Happen, Waterboys

Se skuespiller Joaquin Phoenix droppe skuespillerkarrieren sin for å bli rapsanger, og så gå mer og mer til grunne. Fiksjon eller fakta? Ingen av delene, et gedigent stunt, kalt I’m Still Here. 20 år etter at postmodernismen har gått av moten, begynner jeg å skjønne at Baudrillard, med sine teorier om simulacrum og hypervirkelighet jammen hadde noe for seg … Det er bare ikke så stas som det virket den gangen.

I’m Still Here er ikke en fiksjonsfilm. Det er heller ikke en dokumentar – eller en mockumentar. I’m Still Here er et stunt. Som reality-tv på det folkelige, og Knausgård på det kunstneriske nivået: Vi kan nok en gang gispe etter å få en titt inn i noen andres mer eller mindre interessante eller autentiske eller iscenesatte og fortolkede «liv». Et blikk inn i annet liv – og en annen virkelighet, mer tidsriktig, aktuell, og tidkrevende enn den tiden vi selv har til rådighet. Gjennom å fake sitt eget sammenbrudd foran pressen i et par år har Phoenix skapt en mediebegivenhet.   Og da blir det jo faktisk en begivenhet i virkeligheten å forholde seg til (på bekostning av andre), om det er fakta eller fiksjon.

Både fiksjon og dokumentar kan gi oss et eller annet «ekte». Følelser, liv, varme. Selv om det er et utrolig modig prosjekt i utgangspunktet finner jeg ikke en tøddel av dette i denne filmen. Selvfølgelig kan det være like fint av og til å bli dratt inn i noen helt annet, et eget univers, en underholdende fiksjonsboble. Men det blir man heller ikke i denne filmen.  

Som publikum blir man likevel fanget. Og selv ble jeg også temmelig provosert. Sammen med resten av den fullsatte kinosalen jeg så den med under BIFF, ble jeg sittende og klappe med loffene som en annen godt oppdratt sel i et akvarie. Se! Der kommer jammen Ben Affleck også gitt! Jippi!

Phoenix opptreden i Letterman er ubetalelig og kommer selvfølgelig i et helt annet lys etter denne filmen.


Det samme er P.Diddys ansiktsuttrykk, i det han må høre på en rap Phoenix har produsert med et slags sinnsykt Beach Boys-akkompagnement.

Det er underlig at en skuespiller kan kle seg så naken, uten å vise fram et anstrøk av sårbarhet. (Er det noe Knausgård faktisk har gitt, er det sårbarhet.) På noen måter kan prosjektet kanskje sammenlignes med Kristoffer Schaus prosjekter, gå til grunne for åpent vindu, men i hans prosjekter finner jeg en eller annen mening og betydning med det han gjør. Her får jeg mer en følelse av å betrakte en internspøk i den særegne stjerneverdenen. Og alt skal avsløres til slutt, de klarte å lure oss. Eller?

Spørsmålet er om en film som dette får tilskuerne til å reflektere over fiksjon og virkelighet, og forholdet mellom fakta og fiksjon, eller om det bare drar oss enda mer inn i en virkelighet der hype og kjendisstatus er det som gjelder, og der vi driter i slike begreper så lenge vi kan se noen bli sett.

For mer om forholdet fakta/fiksjon se Z nr 2 2010: Fakta/fiksjon.



Din kommentar


Relatert

Film og speilnevroner: “Monkey see – monkey do”, del 1

Blogg: Kan oppdagelsen av speilnevronene åpne opp for nye vis å se forholdet mellom film og virkelighet på, og også å forstå tilskueropplevelsen? Z drodler rundt speilnevronenes inntog i vitenskap og populærvitenskap, og mulige filmvitenskaplige implikasjoner.

Ekko Eckbo

Z #2 2010: Noen komikere setter verden på hodet mens de hyler frenetisk og basker med fantasiens grenser. Espen Eckbo tar det mer piano og skriver karakterene sine så tett opp til virkeligheten som mulig. Det blir morsomt sånn, syns han.

Kosmorama-rapport: hybridfilm

Blogg: Hva er det som skiller dokumentar fra fiksjon?
Noen regissører driter i dette spørsmålet. Andre fordyper seg i det. Ja, kanskje lar de til og med spørsmålet bli en integrert del av sine filmer. Uansett er det et spørsmål som virker særlig presserende nå om dagen. Vi lever i en tid med så mye hvileløs audiovisuell «realitet» at autensitet og kunstighet, fakta og oppspinn, ser ut til å forsvinne inn i hverandre.


Fra siste Z

Z-enquete: Fire kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Aslak Danbolt, Ellen Ugelstad, Lilja Maria Ingolfsdottir og Mohamed Chakiri om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Samfunnets utsatte – internasjonal kort

Samfunnets utsatte er vår tids mangfold. I de internasjonale kortfilmene kan vi kjenne på den følelsesmessige urettferdigheten som rammer så mange mennesker som angripes av dem som besitter makten. | kun utdrag

Leken dans med bilder og musikk

Til tross for pandemien har artister og regissører ikke sluttet å leke med kombinasjonen bilder og musikk, og dans spiller en fremtredende rolle i årets musikkvideoer. | kun utdrag


Fra arkivet

Filmens verdenskart

Z #2 2009: Trender i tysk, afrikansk, kinesisk, latinamerikansk, koreansk, thailandsk, taiwansk og rumensk film anno 2009.

Fortellinger om femininitet – Thelma & Louise

Z #1 1994: av Ingrid Rommetveit
"Are they feminist martyrs or bitches from hell? Neither is the case. They're flesh-and-blood women out to expose the blight of sexism" ... "Director Scott...cuts to the marrow... This wincingly funny, pertinent and heartbreaking road movie means to get under your skin, and it does." Peter Travers (Women on the verge, Rolling Stone, April 18th, 91) | kun utdrag

Nils R. Müllers «smekk» i 1964

Z #1 1997: En ivrig stemme i telefonen: «Det er Nils. Kan du komme opp? Jeg har nettopp lest boka til [...] | kun utdrag