Joaquin Phoenix og I’m Still Here.
OM HYPE OG VIRKELIGHET. OG HYPERVIRKELIGHET.
He said, this is the real world, buddy, toughen up your ass or it’ll break.
I said, I’m not your buddy, buddy, and your real world is a fake.
Let it Happen, Waterboys
Se skuespiller Joaquin Phoenix droppe skuespillerkarrieren sin for å bli rapsanger, og så gå mer og mer til grunne. Fiksjon eller fakta? Ingen av delene, et gedigent stunt, kalt I’m Still Here. 20 år etter at postmodernismen har gått av moten, begynner jeg å skjønne at Baudrillard, med sine teorier om simulacrum og hypervirkelighet jammen hadde noe for seg … Det er bare ikke så stas som det virket den gangen.
I’m Still Here er ikke en fiksjonsfilm. Det er heller ikke en dokumentar – eller en mockumentar. I’m Still Here er et stunt. Som reality-tv på det folkelige, og Knausgård på det kunstneriske nivået: Vi kan nok en gang gispe etter å få en titt inn i noen andres mer eller mindre interessante eller autentiske eller iscenesatte og fortolkede «liv». Et blikk inn i annet liv – og en annen virkelighet, mer tidsriktig, aktuell, og tidkrevende enn den tiden vi selv har til rådighet. Gjennom å fake sitt eget sammenbrudd foran pressen i et par år har Phoenix skapt en mediebegivenhet. Og da blir det jo faktisk en begivenhet i virkeligheten å forholde seg til (på bekostning av andre), om det er fakta eller fiksjon.
Både fiksjon og dokumentar kan gi oss et eller annet «ekte». Følelser, liv, varme. Selv om det er et utrolig modig prosjekt i utgangspunktet finner jeg ikke en tøddel av dette i denne filmen. Selvfølgelig kan det være like fint av og til å bli dratt inn i noen helt annet, et eget univers, en underholdende fiksjonsboble. Men det blir man heller ikke i denne filmen.
Som publikum blir man likevel fanget. Og selv ble jeg også temmelig provosert. Sammen med resten av den fullsatte kinosalen jeg så den med under BIFF, ble jeg sittende og klappe med loffene som en annen godt oppdratt sel i et akvarie. Se! Der kommer jammen Ben Affleck også gitt! Jippi!
Phoenix opptreden i Letterman er ubetalelig og kommer selvfølgelig i et helt annet lys etter denne filmen.
Det samme er P.Diddys ansiktsuttrykk, i det han må høre på en rap Phoenix har produsert med et slags sinnsykt Beach Boys-akkompagnement.
Det er underlig at en skuespiller kan kle seg så naken, uten å vise fram et anstrøk av sårbarhet. (Er det noe Knausgård faktisk har gitt, er det sårbarhet.) På noen måter kan prosjektet kanskje sammenlignes med Kristoffer Schaus prosjekter, gå til grunne for åpent vindu, men i hans prosjekter finner jeg en eller annen mening og betydning med det han gjør. Her får jeg mer en følelse av å betrakte en internspøk i den særegne stjerneverdenen. Og alt skal avsløres til slutt, de klarte å lure oss. Eller?
Spørsmålet er om en film som dette får tilskuerne til å reflektere over fiksjon og virkelighet, og forholdet mellom fakta og fiksjon, eller om det bare drar oss enda mer inn i en virkelighet der hype og kjendisstatus er det som gjelder, og der vi driter i slike begreper så lenge vi kan se noen bli sett.
For mer om forholdet fakta/fiksjon se Z nr 2 2010: Fakta/fiksjon.
Tweet
