Sion Sonos Love Exposure

Sion Sonos nesten fire timer lange Love Exposure (2008) vises under BIFF i Bergen (den ble også vist under TIFF i Tromsø i januar). Ikke gå glipp av den unike sjansen til å se denne filmen der den hører hjemme, på et stort lerret. Uansett om du kommer til å elske den (som jeg gjør) – eller hate den: Du har garantert aldri sett noe lignende.

Og ikke la deg skremme av lengden, jeg har i hvert fall sett mange filmer på halvannen time som oppleves som mye lengre. Dette er først og fremst en veldig underholdende – og ganske så populærkulturell – film.

Regissør Sion Sono har tidligere oppnådd kultstatus for sine filmer innenfor japansk skrekkfilm, særlig gjelder dette filmene Suicide Club (2001) og Norikos Dinner Table (2005). Hans tidligste filmer var eksperimentelle kunstfilmer  – han er også kjent undergrunnspoet i Japan. Men denne filmen er noe helt annet enn noe av det han har laget tidligere.

Historien i filmen er kanskje velkjent: ung, snill veloppdragen gutt prøver å blidgjøre sin bitre katolske prestefar, ved å begå større og større synder faren kan tilgi ham for. Noe som også fører ham ut i mer og mer syndige hendelser (fra å lyve om at han ikke har hjulpet en gammel dame over veien, til å tråkke på maur, til mye større synder). Den samme gutten er også overbevist om at han må spare seg til han møter kjærligheten i sitt liv, som må være jomfru Maria. Hmm … kanskje du ikke har hørt den før? Etter hvert føres man også inn i en forviklingskomedie som kunne være Shakespeare verdig.

Love Exposure (2008) er en bred komisk satire over religion, religiøse kulter og familieforhold. En film som uhemmet blander de fleste genre: burlesk komedie, kampsport, innslag av splatter – og regelrett underbuksehumor. Den er full av kitch, «bad taste» og overdrevne scener, og så glimter den til med ekte følelser og alvor. Musikkbruken i filmen er like uhemmet. Og fantastisk. Her får man Ravels Bolero, Beethoven, og psykedelisk japansk pop. Det er en film om ulike former for besettelse, om hykleri, moral og perversjoner. Og ikke minst så er det en film om kjærlighet …

Noen som ser filmen vil nok synes den er smakløs og vulgær (og det er den selvfølgelig også). Jeg istemmer i stedet med Sight and Sounds anmelder, som skrev følgende i sin anmeldelse av filmen:

«in its proudly confident layering of the high-falutin’ and the low-slung, its insistence that the portals of vulgarity offer the truest perspective on the human condition, it can really only be called Shakespearean. It’s a description that precious few films of the past decade might warrant, but one that Love Exposure deserves. Triumphantly.»

Uansett genre, så fokuserer Sion Sono på et vis alltid på dysfunksjonelle familieforhold, gruppepress vs egen identitet, hykleri, kultur og religion – og overskridelse av grenser.

Etter Love Exposure har Sion Sono også laget den finfine, stille, Ozu-aktige Be Sure to Share (2009) og seriemorderfilmen Cold Fish (2010) (som du kan lese om i David Bordwells blog fra den pågående filmfestivalen i Vancouver her). Sion Sonos første engelskspråklige film Lord of Chaos er fortsatt under produksjon. Den er skutt i Norge og handler om Varg Vikernes …

Love Exposure vant for øvrig både den internasjonale filmkritikerprisen for beste film, og Caligari-prisen, en pris som gis for en ekstra nyskapende film under Berlinalen i 2009.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon