Sion Sonos Love Exposure

Sion Sonos nesten fire timer lange Love Exposure (2008) vises under BIFF i Bergen (den ble også vist under TIFF i Tromsø i januar). Ikke gå glipp av den unike sjansen til å se denne filmen der den hører hjemme, på et stort lerret. Uansett om du kommer til å elske den (som jeg gjør) – eller hate den: Du har garantert aldri sett noe lignende.

Og ikke la deg skremme av lengden, jeg har i hvert fall sett mange filmer på halvannen time som oppleves som mye lengre. Dette er først og fremst en veldig underholdende – og ganske så populærkulturell – film.

Regissør Sion Sono har tidligere oppnådd kultstatus for sine filmer innenfor japansk skrekkfilm, særlig gjelder dette filmene Suicide Club (2001) og Norikos Dinner Table (2005). Hans tidligste filmer var eksperimentelle kunstfilmer  – han er også kjent undergrunnspoet i Japan. Men denne filmen er noe helt annet enn noe av det han har laget tidligere.

Historien i filmen er kanskje velkjent: ung, snill veloppdragen gutt prøver å blidgjøre sin bitre katolske prestefar, ved å begå større og større synder faren kan tilgi ham for. Noe som også fører ham ut i mer og mer syndige hendelser (fra å lyve om at han ikke har hjulpet en gammel dame over veien, til å tråkke på maur, til mye større synder). Den samme gutten er også overbevist om at han må spare seg til han møter kjærligheten i sitt liv, som være jomfru Maria. Hmm … kanskje du ikke har hørt den før? Etter hvert føres man også inn i en forviklingskomedie som kunne være Shakespeare verdig.

Love Exposure (2008) er en bred komisk satire over religion, religiøse kulter og familieforhold. En film som uhemmet blander de fleste genre: burlesk komedie, kampsport, innslag av splatter – og regelrett underbuksehumor. Den er full av kitch, «bad taste» og overdrevne scener, og så glimter den til med ekte følelser og alvor. Musikkbruken i filmen er like uhemmet. Og fantastisk. Her får man Ravels Bolero, Beethoven, og psykedelisk japansk pop. Det er en film om ulike former for besettelse, om hykleri, moral og perversjoner. Og ikke minst så er det en film om kjærlighet …

Noen som ser filmen vil nok synes den er smakløs og vulgær (og det er den selvfølgelig også). Jeg istemmer i stedet med Sight and Sounds anmelder, som skrev følgende i sin anmeldelse av filmen:

«in its proudly confident layering of the high-falutin’ and the low-slung, its insistence that the portals of vulgarity offer the truest perspective on the human condition, it can really only be called Shakespearean. It’s a description that precious few films of the past decade might warrant, but one that Love Exposure deserves. Triumphantly.»

Uansett genre, så fokuserer Sion Sono på et vis alltid på dysfunksjonelle familieforhold, gruppepress vs egen identitet, hykleri, kultur og religion – og overskridelse av grenser.

Etter Love Exposure har Sion Sono også laget den finfine, stille, Ozu-aktige Be Sure to Share (2009) og seriemorderfilmen Cold Fish (2010) (som du kan lese om i David Bordwells blog fra den pågående filmfestivalen i Vancouver her). Sion Sonos første engelskspråklige film Lord of Chaos er fortsatt under produksjon. Den er skutt i Norge og handler om Varg Vikernes …

Love Exposure vant for øvrig både den internasjonale filmkritikerprisen for beste film, og Caligari-prisen, en pris som gis for en ekstra nyskapende film under Berlinalen i 2009.



Ingen kommentarer

Din kommentar


Relatert

Love Exposure

Z #4 2011: Sion Sono lager ikke perfekte filmer, til det er han for grenseløs. Og for travel. Det er stadig nye filmer det haster med å få laget. Men Love Exposure er ikke så langt unna: et mesterverk med skår. | kun utdrag

Sjangerlek med Sion Sono

Blogg: Den japanske kultregissøren Sion Sono er kjent for å leke med sjangerdefinisjoner. I Why Don’t You Play in Hell? går sjangerleken over stokk og stein.

Akira – 25 år gammel obligatorisk klassiker

Blogg: Katsuhiro Otomos dystopiske Akira fra 1988 er blitt en klassiker innenfor anime og sci-fi film og er en gigantisk inspirasjonskilde for sjangerfilmer i øst og vest. Er du en nyfrelst anime-tilhenger eller science-fiction entusiast er filmen obligatorisk.


Fra siste Z

Slitesterke skjelett – har den romantiske komedien fortsatt en ryggrad?

Noen foreløpige tanker om den romantiske komedien. | kun utdrag

Romantiske nevroser på kjempers skuldre

Da Woody Allen lagde Annie Hall i 1977 startet han ikke bare et nytt kapittel i sin egen karriere. Han revitaliserte også den romantiske komedien med nevrotiske rollefigurer, eksistensialisme og hyllest til byen og filmskaperne i hans hjerte. | kun utdrag

Det er mer i livet enn døden – Harold and Maude

Hal Ashbys klassiske svarte komedie Harold and Maude (1971) kan kanskje kategoriseres som en romantisk komedie, i ytterste forstand. Men den er like mye et samfunnskritisk dokument som ikke har gått ut på dato. | kun utdrag


Fra arkivet

Fra dunkle lamper til glitrende stjerner: personlige betraktninger rundt kvinneskikkelser og samfunnsyn i Zhang Yimous episke filmer

Z #4 2006: [byline: INGRID DOKKA er rådgiver ved Norsk filminstitutt og nestleder i Norsk [...]

Carlos Saura: Spanias borgerlige anarkist

Z #4 1983: Den spanske filmregissør Luis Buñuel døde i Mexico i sommer. Som seg hør og bør omtales [...] | kun utdrag

Høyrepopulisten som auteur – hurtigspoling gjennom Clint Eastwoods regikarriere

Z #1 1998: Siden Sergio Leones dollartrilogi, har Clint Eastwood vært mest kjent som beintøff revolvermann. [...] | kun utdrag