Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv

Apichatpongs Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv fikk Gullpalmen i Cannes tidligere i år og har også fått norsk distribusjon gjennom Arthaus. For filmelskere med et åpent sinn er dette en unik sjanse til å oppdage – eller gjenbesøke – en av vår tids mest poetiske og nyskapende regissører.

Uten en Gullpalme i Cannes hadde vi nok aldri fått sjansen til å se denne filmen på norske kinoer. Det blir spennende å se hvordan norske kinosjefer takler utfordringen med å sette opp og få publikum til denne unike filmopplevelsen … Thailandske Apichatpong Weeresethakul (det går greit for ham å bli kalt Joe) sine tidligere filmer, som Blissfully Yours, Tropical Malady og nydelige Syndromes and a Century, har høstet både priser og stor anerkjennelse på filmfestivaler verden rundt, men har bare vært tilgjengelige for oss i Norge på våre filmfestivaler.

Onkel Boonmee drar meg inn i en suggererende drømmetilstand. Den er meditativ og stillfaren, forsiktig humoristisk og varm, og på et vis også utrolig sensuell, sanselig.  Som i Apichatpongs tidligere filmer dras vi inn i et eget univers, der uforklarlige ting kan skje med den største selvfølgelighet, der den assosiative filmstilen stadig drar oss inn i nye og uventede hendelser, der alt på et vis er levende, tiden er ikke slik vi tror den er, liv kan ta nye former.

Det er ikke lett å beskrive handlingen i filmen. Det er ikke lett å beskrive – eller forstå – handlingen i noen av Apichatpongs filmer. Apichatpong har selv beskrevet filmen som «en filmatisk jungel».

Tim Burton, som ledet juryen som gav den gullpalmen i Cannes, beskrev Uncle Boonmee som «a beautiful strange dream». Og kanskje man ikke trenger å vite så mye mer om filmen før man ser den. «Facing the jungle, the hills and vales, my past lives as an animal and other beings rise up before me», sier forteksten som innleder filmen, og gir oss det anslaget som trengs som forståelsesramme. I Uncle Boonmee møter vi en døende mann, som både får besøk av sin avdøde kone og sønn (sønnen i apekostyme), og som også gjenopplever episoder fra sine tidligere liv. Som da han som fisk elsket med en prinsesse.

Jeg vil vel kanskje si at filmen ikke var en like stor opplevelse som Syndromes and a Century, Tropical Malady eller Blissfully Yours (alle skulle være tilgjengelig på DVD både hos Platekompaniet og Amazon), men den er like fullt et unikt kunstverk.  Og ikke minst – en filmopplevelse som sitter i lenge etter at jeg har sett filmen.

Les mer om Apichatpong, hans særpregede filmstil, og hans tidligere filmer i May Adadol Ingawanijs Z artikkel her.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon