Sinna mann – intervju med Anita Killi

 

 

Anita Killis Sinna mann var et av høydepunktene ved årets kortfilmfestival. Z har intervjuet henne om filmen og også om temaet den tar opp, vold i hjemmet.

Kili har studert ved Kunst og Håndverkskolen i Oslo og Høgskolen i Volda. Hun har jobbet med animasjonsfilm i en årrekke, og i 1995 etablerte hun sitt eget studio på Dovre, Trollfilm AS. Det tok seks år å lage filmen Sinna mann. Den er nå nominert til Amanda for beste kortfilm.

– Sinna Mann forteller sterkt og lyrisk om en liten gutt, Boj, som strever med seg selv og følelsene sine, i et hjem der faren veksler mellom å være «snill» og angrende, til å være et monster som knuser inventaret og slår mor. Moren prøver å beskytte gutten så godt hun kan, men klarer det dårlig. Hun prøver å glatte over problemene, men vi forstår at det også er fortvilelse og hjelpeløshet bak hennes handlinger. I sin angst for at moren en dag skal bli drept, klarer Boj å bryte hemmeligheten. Familien får hjelp, og pappaen må flytte ut for å repareres, bli sydd sammen, bli kjent med og temme Sinna Mann. Boj kan få besøke pappaen i Slottsparken, og får bo trygt i huset sitt uten sinna mann.

Skjult problem i hjemmet

En bok av forfatteren Gro Dahle og illustratøren Svein Nyhus ligger til grunn for filmen.

– Vinteren 2003 ringte jeg til Gro Dahle og Svein Nyhus for å spørre om jeg kunne få filmatisere boken Snill. Jeg er en stor fan av parets bøker, både på grunn av Gros sterke og uredde tekster rundt engasjerende temaer, men også på grunn av Sveins fantastiske illustrasjoner. Det viste seg at produksjonsselskapet Mikrofilm AS hadde ringt noen dager før meg, og spurt om å få filmatisere Snill. Men Gro fortalte at hun skrev på en ny bok, og slik ble det til at jeg fikk lese teksten til boka Sinna Mann, allerede før boka kom ut høsten 2003. Jeg ble interessert med en gang. Jeg hadde lett i flere år etter en ny historie å fortelle, etter at jeg i 2001 ble ferdig med filmen Tornehekken, som handler om barn og krig. Tornehekken ble oversatt til flere språk, og ble brukt en del i blant annet krigsutsatte områder i arbeidet med forsoning. Det var så givende at jeg ville fortsette med å lage filmer som kan være med å gjøre en forskjell for noen som har det vanskelig.

Jeg fikk totalt frie tøyler fra Gro og Svein, og siden jeg begynte å jobbe med filmen før boka Sinna Mann kom ut, fant jeg flere av figurene og andre elementer fra Sveins tidligere illustrasjoner. Spesielt fra boka Verden har ingen hjørner.

Målet til Killi var å lage en følelsesladet film om et svært vanskelig og skjult problem, nemlig vold i hjemmet.

– Barn kommer gjerne i et vanskelig lojalt dilemma. Selv om faren slår, er Boj innerst inne glad i faren sin og redd for hva konsekvensene hvis han sladrer. I begynnelsen av filmen (og boka) tenker Boj: «En dag blir jeg kanskje som pappa … ». Og det er et viktig poeng; vold avler vold. Å tro at alt bare vil ordne seg til slutt, uten å søke hjelp, er å leve på en livsløgn. Denne pappaen må ha hjelp. Ganske ofte havner mor og barn på krisesenter, og mister både hus og hjem, og noen flytter til hemmelig adresser og i tillegg må de leve i frykt for at faren skal finne dem. Boj går på nåler og er redd for at han skal irritere faren. Boy har en konstant frykt for å gjøre feil og være uheldig når pappa er sliten. Barn som lever slik er mer utsatt for vondt i hodet og magen, nerveproblemer, søvnproblemer, konsentrasjonsproblemer, adferdsvansker med mer. Det er mange som lyver for å dekke over den hemmelige volden. Mange holder seg mye borte fra hjemmet, trekker ut på gaten og kanskje ender opp som kriminelle eller stoffmisbrukere.

Men selv om faren i filmen har store problemer, skjønner vi at han er svært glad i familien sin.

– Han angrer og prøver å gjøre det godt igjen. Men han trenger hjelp for å se konsekvensene av hva hans adferd fører til. Dessverre er mange voldelige svært egoistiske og synes mest synd på seg selv, og tror at gaver og lovnader om å være grei er greit nok. Mange ser ikke at barn lider av å se mor bli slått. Forskning av blant annet Per Isdal i Alternativ til Vold viser at barn som er vitne til vold ofte skades enda mer enn de som fysisk blir slått selv. Ved å prøve å beskrive guttens intense og vonde redsel for faren når han ikke klarer å besinne seg, vil vi vise at dette kan være noe faren vil ta innover seg, og kan brukes psykologisk til å overbevise han om at profesjonell behandling kan være en vei ut av situasjonen. Å bli innlagt er et skremsel for mange. Men de aller fleste er redde på grunn av ryktene, og for at folk skal snu ryggen til dem. Derfor klarer mange å leve et nokså normalt liv «ute», og lar frustrasjonen flyte fritt innenfor husets fire vegger.

Killi forteller at da hun skrev søknader for å få finansiert filmen i 2003, var vold i hjemmet et nesten ikke-tema. Og Killi mener det har skjedd mye siden da. Omverden er i større grad blitt klar over omfanget.

– Selv har jeg hatt løpende kontakt med familierådgiver Øivind Ascjhem i Alternativ til Vold, for å kvalitetssikre at innholdet stemmer med slik det er i virkeligheten. Det lages mange filmer til bruk i forskjellige helsesammenhenger, blant annet filmer som har som mål å fange opp barn som lever med vold i hjemmet. Men mange av disse filmene sees bare av folk som jobber med problematikken. Jeg håper at Sinna Mann kommer til å bli brukt av fagmiljøer og vist på mange festivaler, slik at den når ut til folk som ikke er forberedt på å bli konfrontert med denne problemstillingen.

Multiplanteknikk

Hun har brukt en ganske avansert animasjonsteknikk for å lage Sinna Mann: multiplanteknikk.

– Multiplanteknikk kan bestå av et stativ med muligheter for å plassere flere glassplater ovenfor hverandre, som helst kan tiltes og panoreres hver for seg. Det er en fordel med minimum 20 centimeter avstand mellom glassplatene, slik at det er mulig å komme til med hendene og animere/flytte på figurer/objekter. Det kan være 3 til 12 glassplater, alt ettersom hvor komplisert scenen er, eller hvor mye dybde man ønsker i bildet. Kamera er enten festet i taket eller på et eget stativ, med linsa pekende nedover. Det er en fordel at kameraet manuelt kan kjøres opp og ned. Denne teknikken sammen med cut-out (løse deler som flyttes for hvert bilde) gir god dybdevirkning og muligheter for detaljrike materialvalg. Disney har benyttet seg av multiplanstanden nesten siden oppstarten, men da innen tegnefilm/celleanimasjon. Det er også laget noen helaftensfilmer med multiplan og cutout.

Hvordan vil du beskrive filmens stil?

– «Hårete» er det første jeg tenker, men det blir vel feil. Det er en blanding av Svein Nyhus’ illustrasjoner med min stil, som er mer rufsete og tredimensjonal. Jeg bruker alt hva jeg har samlet på i alle år. Nå er jeg også voksen nok til å tørre å smykke bildene med litt glitter og paljetter, når jeg synes det passer. Ellers er det eksotiske tekstiler, mange ulike typer papir, blant annet Noa Noa-innpakningspapir, vindusmaling, plastelina og silke. Men for det meste er figurene og bakgrunner malt med akryl på sterkt papir, og leddet sammen med små kobberbiter.

Sinna Mann tok seks år å lage, men Killi mener ikke det er lang tid.

– Jeg brukte tjuefem måneder bare på å filme, altså selve animeringen. Totalt tok denne produksjonen seks år, og det kan virke lenge. Jeg fikk barn nummer tre og fire i samme periode, og sistemann var ikke helt med på at mamma ville jobbe. Men vi har flotte barnehager i Dovre, som har tatt i mot barna tidlig. Ellers er Trollfilm AS en enmannsbedrift. Med unntak av fire måneder med animatør Triin Sarapiik fra Tallinn, og seks og to måneder med ett par utplassert fra NAV, har jeg fylt alle rollene i filmproduksjonen selv, fram til etterarbeidet. Og da mener jeg at det ikke er så lang tid. Filmen er jo 20 minutter. Etterarbeidet gikk ganske fort, for fort, fem uker bare. Så fort at jeg synes jeg måtte ta igjen noe i etterkant. Musiker Hege Rimestad, hadde jobbet med musikken en god stund allerede, før klipper Simen Gengenbach (Drømmesuiten), klippet det hele sammen. Håkon Lammetun (Lydhodene) fikk lagt på den endelige lyden.

Forandringer i det norske animasjonsmiljøet?

Killi er en veteran i det norske animasjonsmiljøet. På hvilken måte har miljøet forandret seg?

– Før var det mange flere som jobbet direkte under 35mm kamera og med klassisk tegnefilm, dessuten var vi ikke så mange, da kjente alle alle. Slik er det ikke lenger, tror jeg. Hvis det da ikke bare er fordi jeg er bikket over 40 og bor på Dovre og jobber på gamlemåten. Det har jo kommet til mye nytt innen dataanimasjon, og det er vel største forskjellen. Nå tar de fleste for gitt at jeg jobber med data. Men det gjør jeg ikke, for jeg kan dessverre omtrent ikke noe på data. Og det plager meg faktisk. Det er vel en grunn for at for eksempel hjemmesiden har stått stille siden 2003. Jeg skal prøve å gjøre noe med det.

Hun savner egentlig ikke noe det norske animasjonsmiljøet.

– Jeg har egentlig ikke hatt tid til å savne så mye i de siste årene. Min mann driver fire gårder her på Dovre, alle med dyr, og det gjør at det er vanskelig for meg å reise bort, siden vi også har fire barn under 12 år. Men tidligere var jeg stadig på kurs i regi av studiesenteret på Filmens hus, og det var både flott og viktig. Mange av oss som driver med animasjon møttes på disse seminarene. Jeg håper det blir mer tid til det igjen. Frame by frame, som i de siste årene har hatt et par treff i året med visninger av norsk film på Frogner kino og diverse foredrag, har vært et kjempetiltak for å samle bransjen, og folk med interesse for animasjon. Det er også flott at Animasjonsfilmfestivalen i Fredrikstad igjen står sterkt, etter noen år med laber aktivitet. Når det gjelder støtteordninger for animasjonsfilm, synes jeg selvfølgelig det hadde vært bra om det hadde vært egne støtteordninger for animasjonsfilm. Det er ikke lett å bli sammenlignet med ordinær kortfilm, når animasjon tar så lang tid, og da også blir mye dyrere, avslutter hun.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon