Kortfilm : Film med framtid!

I løpet av de siste årene har den norske kortfilmen opplevd en sterk framgang. Norsk kortfilm er blitt en ny og positiv merkevare, i takt med økende popularitet, synlighet og internasjonale priser. For 25 år siden var situasjonen annerledes. Mange i bransjen mente at krisen var dyp og stadig ble dypere, og norske kortfilmer hadde et dårlig rykte. Hva har skjedd med norsk kortfilm?

I dag er norsk kortfilm et positivt begrep. Norske kortfilmer dukker opp på kino igjen, som forfilmer og i kortfilmpakker, og kombinasjonen av økt profesjonalitet når det gjelder det håndverksmessige og mange gode ideer har ført til økende popularitet og stadig bedre omdømme. Det endelige beviset på at den norske kortfilmen har høy kvalitet og fortjener sin rolle i filmkulturen, er de store internasjonale prisene de siste årene. Gullpalmen til Bobbie Peers for Sniffer i 2006, og Oscar til Torill Kove for Den danske dikteren i 2007, ble det endelige beviset på norsk kortfilms kvalitet. Norske Storm Studios bidrag til Oscar-vinneren Peter og Ulven, eller høye terningkast til Ole Giævers novellefilm Sommerhuset etter kinopremieren i februar i år, forsterker ytterligere inntrykket av en filmtype preget av høy kvalitet, stor variasjon og oppfinnsomhet i uttrykket, og kreative kunstnere med høye mål.

Paradoksalt nok skjer dette i en tid da kortfilmen fremdeles er marginalisert i norsk filmkultur, og der de aller fleste ferdige kortfilmer når et lite publikum på festivaler eller en bortgjemt fjernsynsvisning. Dessuten er internettvideoens definitive gjennombrudd med YouTube i ferd med å skape nye forventninger og konvensjoner, som utfordrer det vi etter hvert har etablert som standarder og krav til norske kortfilmer. Nettet er ikke bare en ny distribusjonskanal, som skaper helt nye muligheter til å nå ut til et større publikum, men det er også en teknologisk form som i dag genererer noen spesifikke kunstneriske uttrykk. At Lasse Gjertsen er et velkjent navn blant norske 12-13 åringer, som både fniser og inspireres av hans YouTube-filmer, er morsomt og positivt, men YouTube vil neppe hjelpe Ole Giæver og andre som utforsker novellefilmens muligheter til å fortelle med små og forsiktige grep, og bygge opp stemninger gjennom antydninger, blikk, pauser og hentydninger. Nettet egner seg godt til distribusjon av korte, røffe og direkte filmer, mens de forsiktige og indirekte kortfilmene krever andre visningsfora.

Den nye populariteten til norsk kortfilm, ikke minst slik det får sitt uttrykk i antallet påmeldte filmer til Kortfilmfestivalen eller Minimalen, er overraskende. Mot alle odds kunne man kanskje si, har norske filmskapere i senere år vist at kortfilmen er viktig. Ikke bare som skole, for å prøve ut temaer og dramaturgiske grep samt eksperimentere med stil og form, men også som et eget selvstendig uttrykk. Å fortelle noe på kort tid, i form av filmens noveller, essays, poesi, eksperimenter eller reportasjer, er en krevende oppgave, men norske filmskapere klarer det i dag på en utmerket måte.

Film uten framtid?
Da luksusskatten på film falt bort i 1969, fikk kortfilmen dårligere kår i Norge. Tidligere hadde kinoeiere fått skattelette ved programmering av forfilmer på kino, og dette bidro til å gjøre det mulig å produsere kortfilm i relativt stor skala her i landet. Først og fremst dokumentarisk opplysningsfilm, men i løpet av 1960-tallet ble den såkalte frie kunstneriske kortfilmen et avgjørende supplement til denne mer trauste filmtypen. Filmskaperne selv var pådrivere for at staten skulle stimulere og støtte filmproduksjon som ikke var styrt av et strengt samfunnsmessig nyttebegrep, og dette resulterte i en lang rekke oppsiktsvekkende og vellykkede kortfilmer av regissører som Arild Kristo, Oddvar Einarson, Erik Borge, Erik Løchen, Anja Breien og Knut Erik Jensen. For bare å nevne noen navn.

1970-tallet var imidlertid tilsynelatende en nedgangsperiode. Da Jan Erik Holst skisserte den norske kortfilmens historie fra 1969 til 1978, slo han fast mot slutten av sin artikkel at det ikke var «mange kinoegnede godbiter å finne» etter 1974. (Holst 1985: 11) På begynnelsen av 1980-årene var krisen i norsk film et faktum. Først i spillefilmen, der det såkalte «septembermordet» på norsk film slo an tonen høsten 1980, og senere også i kortfilmen.

I det aller første nummeret av filmtidsskriftet Z, som kom våren 1983, var krisen i norsk kortfilm et tema. I to korte artikler diskuterte Jon Iversen hvorvidt norsk kortfilm hadde noen framtid. Bakgrunnen var en filmdebatt som hadde sitt utspring på kortfilmfestivalen i Trondheim høsten 1982. Provosert av nedskjæringer i statsstøtten til kortfilmproduksjon, og fagforeningen Norsk Filmforbunds ensidige kamp for ordnede lønnsforhold i filmbransjen, lanserte filmskaperne Kjersti Alver, Arnljot Berg, René Bjerke, Erik Gustavson og Bent Rognlien et kortfilmmanifest. Her pekte man på kortfilmens manglende betydning i det norske samfunns- og kulturlivet, og slo fast at: «Kortfilm er artikkelen, utropstegnet, varskoet, diktet, novellen, den impulsen som vender på problemstillingen og gir den nytt lys.» (Iversen 1983a: 24)

I fem konkrete punkter pekte filmarbeidernes manifest på hvordan norsk kortfilm burde styrkes. Mest omdiskutert var nok punktet om å omdisponere midler fra støtten til spillefilm til kortfilm; i en periode på tre år skulle budsjettet tilsvarende én spillefilm kunne bli til 30 frie kortfilmproduksjoner i året. Samlet sett var dette imidlertid et interessant eksempel på at Kortfilmfestivalen, som ennå ikke var mer enn fem år gammel, ble møtestedet for filmskapere som ville endre samtidens filmpolitikk, for å redde produksjonen av kortfilm. I et intervju i samme nummer av Z karakteriserte fotografen Kjell Vassdal manifestet som et PR jippo, men uttalte samtidig at: «Å lage fri kunstnerisk kortfilm i Norge i dag er egentlig mot bedre vitende.» (Iversen 1983b: 26)

Både filmfolkene bak det omstridte manifestet og Vassdal, mente imidlertid at norsk kortfilm var kommet inn i en ond sirkel: «Kortfilm blir ikke vist noe sted, det gis få ressurser til den, filmene blir få og ofte dårlige, ingen vil se filmene, det gis enda mindre ressurser osv.» (Ibid.) At norsk kortfilm hadde vanskelige kår, og at kvaliteten var diskutabel, var et tema gjennom hele 1980-tallet. Ikke minst i tidsskriftet Z, som fra 1985 har gitt ut egne kortfilmnumre. Her blir alle norske kortfilmer som vises på kortfilmfestivalen anmeldt, og intervjuer og artikler forsøker å gi ulike perspektiver på kortfilmproduksjonen.

I 1986 tok redaktør Trond Olav Svendsen bladet fra munnen i Zs kortfilmnummer, og rettet en forside mot kvaliteten på norsk kortfilm. Omslaget var lyseblått, men besto kun av tekst, og uten noen bilder. Med skarp rosa skrift pekte redaktøren på noen av problemene i norsk kortfilm: «Altfor ofte blir de norske filmene bare et premiss, et tankeeksperiment som kunne blitt en film, men som er blitt realisert før ideene er blitt utviklet, før de er blitt progresjon, struktur og mening. Slik skjer det at norske filmer ofte blir født for tidlig!» (Svendsen 1986: 1/2)

Denne kritikken var skarpere, ettersom det ikke var statens manglende bevilgninger og kulturelt ansvar som ble kritisert, men selve kvaliteten på filmene og filmskapernes forarbeid. Kortfilmen var rett og slett for dårlig! Selv om mange også etter 1986 har etterlyst mer dristighet og mer profesjonalitet i norske kortfilmer, er situasjonen i dag en helt annen. Hva har egentlig skjedd siden kortfilmen på midten av 1980-tallet ble tatt på alvor på en ny måte, men veiet og funnet for lett?

Nye kunnskaper og nytt mangfold
Sett fra i dag kan de siste drøyt tyve årenes utvikling i norsk kortfilm summeres opp i en litt sleivete parafrasering av nyroman-forfatteren Alain Robbe-Grillet: «Tidligere tiårs kortfilmskapere hadde mye på hjertet, men fikk ikke sagt det. Dagens kortfilmskapere har intet å si, men får sagt det.» Selvsagt er dette en sannhet med mange modifikasjoner og unntak, men samlet sett mangler dagens norske kortfilm det engasjementet som fantes tidligere. Viljen til å vitne om og ønsket om å forandre verden er erstattet av ønsket om å være «noe med film». Unntakene blir da også ekstra gripende, som for eksempel Hisham Zamans mesterlige Bawke (2005).

Helt avgjørende for utviklingen av norsk kortfilm har institusjonaliseringen av kortfilmen i støttesystemet og i det øvrige filmlivet i Norge vært. Uten øket statsstøtte til kortfilmproduksjon, uten Kortfilmfestivalen og Minimalen, uten Filmskolen, uten animasjonslinjen i Volda og uten Norsk Filminstituttets DVD-utgivelser, hadde trolig kortfilmen sett annerledes ut. Nye institusjoner, f.eks. kortfilmfestvalens endring fra uformelt møtested til profesjonell festival, har bidratt til å øke kravene til norske kortfilmskapere. Viktig er selvfølgelig også den tekniske utviklingen, og økt skolering, som har medført at dagens norske kortfilmskapere generelt er mer kunnskapsrike og har øvd seg mer enn tidligere.

Likevel er det noen viktige tendenser som i seg har bidratt til at det har vært mulig å legitimere en øket institusjonalisering og profesjonalisering av kortfilmen. Da Andrew Szepessys Snømann ble vist på Kortfilmfestivalen i 1988, ble denne filmen ansett for å være et stort steg i riktig retning. Filmen var en Polanski-inspirert allegori om volden i det snørike og vakre Norge, og skilte seg ut gjennom sin vilje til å fortelle uten for åpenbare ord eller pekefingre. Riktignok er filmen overtydelig i sin symbolikk, og har et lydspor som musikalsk sett mangler subtilitet, men filmen pekte på at det var mulig å forene novellefilmen og den frie kunstneriske kortfilmen. Senere skulle andre regissører vise at dette var en viktig kombinasjon. Eva Dahrs Dolce Vita (1990) og Troll (1991) var lysende eksempler på mer komplekse og tvetydige allegorier, som i et fortettet billedspråk skapte spennende kommentarer til fortid og samtid. Maria Fuglevaag Warsinskis første kortfilmer, med Når natten er som dypest, kommer gryningen (1988) som fremste eksempel, var også viktige filmer i en norsk kontekst. Her ble det allegoriske gitt et ekstra kraftfullt og gripende uttrykk gjennom skildringen av blinde barn på den polske landsbygda. Både et dokumentarisk glimt, men samtidig en gripende allegori over menneskets lodd.

Novellefilmen har i seg vært viktig for utviklingen av den moderne norske kortfilmen. De første korte novellefilmene kom på 1970-tallet, men på 1980-tallet skjedde store endringer innen denne formen. En ny skitten realisme banet veien for mer humoristiske og drastiske uttrykk. Maria Sødahls Life is hard and then you die (1989) viste fram en brutal og helsvart kjøkkenbenkkomikk, og fikk raskt følge av Pål Sletaunes Bingoplassen (1992) og Eating Out (1993). Her var det som om Aki Kaurismäki var på gjestebesøk i Norge, men Sletaunes filmer er langt fra kopier av den finske pessimistens filmer. I Bingoplassens nedslitte drive-in bingo, eller gatekjøkkenet i Eating Out, skapte Sletaune en ny og mer drastisk verden, som det fantes få eksempler på i tidligere filmer.

Samtidig som Sødahl og Sletaune åpnet opp for en mer skitten realisme, viste andre kortfilmskapere at kortfilm kunne være noe annet enn tidligere. I novellefilmgenren våget man ikke bare å utvide formuttrykket, men også å omfavne mer polerte og tradisjonelle former. I 1989 gikk det et gisp gjennom publikum på Kortfilmfestivalen i Grimstad når lerretet åpnet seg til CinemaScope-format i forbindelse med at Emil Stang Lunds romantiske Kinck-filmatisering Den nye kapellanen (1989) ble vist. En ny type profesjonalitet preget også Harald Zwarts første kortfilmer Gabriel’s Surprise (1990) og Parents (1991), som vitnet om at det var mulig å lage kortfilm som var påkostet og polert, oppfinnsom og kommersiell, men uten dermed å miste sin egenart eller sitt budskap.

Et annet viktig trekk ved kortfilmproduksjonen de siste årene er revitaliseringen av animasjonsfilmen. Pjotr Sapegin viste på mange måter veien gjennom sine mange fantasifulle filmer om sneglen Edvard eller katten Mons. Med en suveren materialbehandling og et stadig mer dristig kunstnerisk uttrykk, ble hans filmer av avgjørende betydning på 1990-tallet. De fikk imidlertid etter hvert følge av andre animatører, og av stadige kull fra Høgskulen i Volda. Når Kajsa Næss og Lise Fearnley lagde Pussig i 1994, viste de et talent som senere er blitt bekreftet i en rekke filmer.

Også den mer eksperimentelle filmen har fått en mer framskutt posisjon i kortfilmlandskapet. Medieleken Alt som ingenting av Torbjørn Skårild fra 1994 viste at bilder av en ung mann som løper gjennom en dør kan være nok materiale til å lage en rytmisk lek med filmmediet som var preget av presisjon og dristighet. Der mye av animasjonsfilmen imponerte med sine komplekse ideer, teksturer og bevegelsesmønstre, var den nye eksperimentfilmen enklere og mer konseptorientert. Grensene mot kunstvideoen var flytende, men noen regissører lagde filmer som bidro til å vise hvilke muligheter som også lå i det enkle. Filmer som I really would like to do it, you know (Anna Karin Rynander, 1991) eller Baby Face Assassin (Lotte Konow Lund, 1999) tematiserte selvbilder og selvopptatthet både med humor og alvor.

I en særstilling i det eksperimentelle feltet har imidlertid Erik Vang og Therese Jacobsen stått, og gjennom sitt selskap Apecosmonautene har de laget en lang rekke spennende filmer. Jacobsen og Vang har også spilt en viktig rolle for sin fryktløse utforskning av filmmediets materiale. De blander ulike genre og former, og de visker dessuten ut grensene mellom realfilm og animasjon. Genrehybriden er et relativt nytt fenomen i norsk kortfilm, men har i de siste årene blitt desto viktigere. Charlotte Bloms En søndag i Schweigaardsgate (2004) og Kokos (2006) er gode eksempler på filmer som overskrider alle genrer, og med humor som redskap utfordrer vårt syn på oss selv og filmen som medium.

Kortfilmkultur
«Uten kortfilmen sovner Norge», var Norsk Filmforbunds slagord fra 1989. Ved inngangen til 1990-tallet var krisen i norsk film forlengst over, og kortfilmens rolle i filmkulturen var i ferd med å styrkes. Kortfilmens rolle som filmskole og eksperimentsentrum ble anerkjent av stadig flere, og i takt med flere finstemte novellefilmer, urovekkende allegorier, materialutforskende animasjonsfilmer samt utfordrende eksperimenter og genrehybrider, har norsk kortfilm forsterket sin posisjon i filmkulturen. Langt på vei ser vi i dag konturene av en ny type kortfilmkultur i Norge, og dette er også et resultat av ny synlighet og store utenlandske priser.

På 1950-tallet vokste det for alvor fram en egen kortfilmkultur her i landet. Produksjonen var stor og økende, og ble vist på kino som forfilmer eller i egne kortfilmprogram. Filmene ble også anmeldt regelmessig i avisene, og dermed egnet den nødvendige oppmerksomhet for at filmskaperne kunne utvikle sitt håndverk. Riktignok var så å si all film dokumentarisk, men kortfilmen var synlig i mediebildet.

Noe av det samme har skjedd i senere år, og denne nye synligheten er avgjørende for at norsk kortfilm skal få utvikle seg. I dag setter få spørsmålstegn ved norsk kortfilm som sådan, og de aller fleste mener dette at det er avgjørende også for spillefilmen og den lange kinodokumentaren, at det finnes en vital kortfilmkultur. For tyve år siden var situasjonen en annen. Da var spørsmålstegnene mange, og kritikken skarp.

På sitt beste er norsk kortfilm blant det aller ypperste innen sitt uttrykk. Og vi mangler ikke talenter. Robbe-Grillet spøker imidlertid stadig i bakgrunnen. Selv om flertallet av norske kortfilmer er bedre teknisk sett enn noensinne, savner man ofte sterkere engasjement og vilje til noe annet enn det å lage film. Få norske kortfilmer beveger seg inn i viktige og farlige områder. Det er ofte det mellommenneskelige som står i sentrum, i den finstemte novellefilmen eller korte dokumentarportrett, og i mindre grad spørsmål om makt og forestillinger i samfunnet. Skal dagens kortfilmkultur beholde sin synlighet og legitimitet, er det nødvendig å finne tilbake noe av det de gamle kortfilmskaperne hadde, men som de manglet et språk for å uttrykke.

Det som har skjedd med norsk kortfilm de siste drøyt tyve årene er at kortfilmen er blitt bedre, har fått sterkere støtte og har blitt et viktigere uttrykksmiddel for stadig flere. Kortfilmen har vunnet tilbake sin framtid, og synes å leve vel. I kortfilmkulturen trengs imidlertid enda litt mer dristighet, og kanskje framfor alt enda mer alvor. Den lette elegansen vil ikke forsvinne, og den befriende humoren som er kommet inn i norsk kortfilm i de siste årene vil vi trenge også i framtiden, men den må i noe større grad avstemmes mot et politisk og eksistensielt alvor. De mest gripende fra de siste tiårene, er filmer som Besøkstid (Marius Holst, 1991) eller Bawke (Hisham Zaman, 2005). Filmer hvor mye står på spill. Filmer som skaper medfølelse og uro, og som sitter i kroppen etter at lyset er slått på i kinosalen. Og som ikke forsvinner på veien ut av salen. Det er også viktig for norsk kortfilms framtid, at flere slike filmer lages.

Litteratur
Holst, Jan Erik (1985): Den norske kortfilmens begredelige historie 1969-1978,
Filmtidsskriftet Z 9 (1/1985), s. 4-11.
Iversen, Jon (1983a): Kortfilmen: Film uten framtid? Filmtidsskriftet Z 1 (1/1983), s.
22-24.
Iversen, Jon (1983b): Kortfilmmanifestet – et publicity jippo? Filmtidsskriftet Z 1
(1/1983), s. 25-26.
Skagen, Sølve (1980): Leder – Septembermordet, Filmavisa 3-4, s. 3-7.
Svendsen, Trond Olav (1986): Leder, Filmtidsskriftet Z 14 (1/1986), s. 1 og 2.



Relatert

Kortfilmen: Film uten framtid?

Z #1 1983: I forbindelse med filmfestivalen i Skien for et par år siden fikk vi en heftig debatt i media om [...] | kun utdrag

6 kortfilmskapere om norsk films framtid

Z #3 2009: Z har spurt 6 kortfilmskapere om norsk films framtid: 1. Hva mener du er utfordringene til norsk [...] | kun utdrag

Norsk kortfilm 2002

Z #4 2002: Førpubertale følinger og innadvendte poetiske filosoferinger? | kun utdrag


Fra siste Z

Forskjellige verdener

Hva vi snakker om når vi snakker om generasjoner. | kun utdrag

Vill vest-fest på femmern

Alt var bedre før? Det er bare delvis sant og hverken klokt tenkt eller uttrykt. | kun utdrag

Sex, løgn og amoral

Jeg hadde mine formative år under den amerikanske filmens andre gullalder. Men det er særlig to filmer som formet måten jeg ser film på: Den ene fransk, den andre britisk. | kun utdrag


Fra arkivet

Japansk cyberpunk og dystopien i teknologien

Z #2 2020: Japansk cyberpunk går rett i kjernen på hva apokalypse og dystopi kan være på film. I både tematikk og produksjonsmåter får vi se en verden som kun kan eksistere i en overteknologisk framtid. Hvordan ble japansk animasjon en noe motvillig ledestjerne i møtet mellom menneske og maskin? | kun utdrag

Slutten på verden slik vi kjenner den. Zombieapokalypsen på film

Z #2 2020: Zombiene er mer populære enn noensinne. Og de er overalt. | kun utdrag

Fascistiske fantasier – tvetydigheten i Starship Troopers

Z #4 1998: Hjernedødt sprøyt, skrev norske aviser om 'Starship Troopers'. Og overså hvordan Paul Verhoeven bringer subtil samfunnskritikk under en utstudert tanketom overflate, hvordan han bryter ned moderne actionfilm-klisjeer samtidig som han feirer deres forførende kraft. Alt dette og mer til finner Dag Sødtholdt i en film om å skyte gigantinsekter.