Forord

«Formidling av erkjennelser er i Norge dessverre nærmest å regne som en undergrunnsaktivitet. Restutøverne av denne selsomt ulønnsomme og hurtig utdøende beskjeftigelse kan oppleve seg selv som en svakt organisert motstandsbevegelse. Man speider liksom hele tiden etter en annen med binders festet i jakkeslaget.»

Niels Chr. Geelmuyden[1]

«I’m all lost in the supermarket, I can no longer shop happily, I came in here for that special offer, guaranteed personality»  Lost in the Supermarket, The Clash,

I Through the Looking Glass av Lewis Carroll løper Alice sammen med den røde sjakkdronningen i full fart. Uten å komme av flekken. Hun forteller dronningen at i det landet hun selv kommer fra pleier man, hvis man løper veldig fort veldig lenge slik de to har gjort, vanligvis å komme seg til et annet sted enn der man startet. Dronningen fnyser: «A slow sort of country! … Now, here, you see, it takes all the running you can do, to keep in the same place. If you want to get somewhere else, you must run at least twice as fast as that![1] »

Å orientere seg i den informasjonsmassen som omgir oss hver dag – og overalt – kan oppleves som en lignende kontinuerlig maratonspurt. Vi blir konstant «informert» om alt mulig enten vi vil eller ei. Ikke bare om vesentlige politiske saker, eller om filmuttrykk som fortjener å komme i fokus. Vesentlig og uvesentlig informasjon og oppkonstruerte mediesaker presenteres med like stor vekt og tyngde. Hodet går i «overload». Vi kommer oss ikke av flekken, selv om vi og verden selvfølgelig suser av gårde i en eller annen retning vi ikke er helt sikre på.

I første lederen av Z for 25 år siden kunne redaksjonen ufortrødent skrive: «Vi lever i en tid der billedmediene er på offensiven. De utgjør et stadig større og nærere innslag i hverdagen. Allmenn kunnskap om dem er nødvendig for å skape den distanse som setter oss i stand til å vinne makt over inntrykkene.»  Kunnskap var nødvendig, og spesialkunnskap og filmfaglig kompetanse ble opparbeidet for å deles. 25 år senere må vi – lett rødmende – nærmest unnskylde oss for at vi stadig holder fast ved det samme prosjektet, mens vi speider etter andre – lesere, bidragsytere og også lignende kultur- og kunnskapsprosjekter – med den lille bindersen festet i jakkeslaget.

Ytringsfriheten i medier og kulturen generelt blir i stadig større grad bestemt – for å sitere Kjartan Fløgstad – av kunsten å ytre seg med økonomisk overskudd. Eller kunsten å presentere ytringer fordi de skal gi økonomisk overskudd. Ikke for å formidle – eller skape – noe man tror har betydning. (Vi har jo selvfølgelig internett, med et aldri så lite nål i høystakk-problem så lenge søkemotorene filtrerer etter treff og popularitet).

Det er ikke så lett å skulle skrive om film som noe betydningsfullt (også utenfor mediekulturens brede allfarveier – og siste trender) i et markedsstyrt forbrukersamfunn der også rasjonaliteten vår er blitt så tett koblet opp til bedriftsøkonomisk markedstenkning.  For det menneskelig meningsfylte kan ikke forklares i – eller oversettes til – termer som salgbarhet og profitt. 

Oppegående filmskribenter i alle medier og filmskapere må bare innfinne seg med de samme harde fakta: tilbud og etterspørsel. Hvordan argumentere rasjonelt for at ikke alt kan måles i penger, når vi bare kan oppfatte rasjonell argumentasjon som den som måler alt nettopp i penger og lønnsomhet? (Og hvor har vi fått det fra at dette – på et vis – er verdinøytralt?)  – Og så suser vi videre av gårde, som handlende, målrettede individer og mer eller mindre fornøyde medieforbrukere.

Filmer – både fiksjon og dokumentar – er viktige og betydningsfulle fordi de ikke er forpliktet til å argumentere rasjonelt (i snever bedriftsøkonomisk forstand) for noe som helst. Uansett hva de formidler til oss. Filmer kan ta oss ut av – eller befeste – vante hverdagsspor og tankeformer. De kan fungere som luker til sårt tiltrengt «time out »– til virkelighets- og tankeflukt. Eller som luker til innsikt, medfølelse og fokus utover selv å bli sett og hørt, ut mot andre mennesker, andre perspektiv på samfunnet, andre verdier. Film har muligheten til å ta tak i, utvide og gi oss innsikt i det menneskelige meningsfylte (eller menneskelig opplevd meningsløshet) på godt og vondt, på et vis som bedriftsøkonomisk rasjonell informasjon og fakta sjelden kan. Gi oss forestillingsmuligheter. I en tid der vi ikke engang stusser over målestokken vi lever etter, med rasjonalisering og profitt og tilbud og etterspørsel som «objektive måleinstrumenter» trenger vi – mer enn noensinne – fiksjonsfilmer, dokumentarfilmer og ytringer som vil oss noe. Og vi trenger også refleksjoner og kunnskap rundt alle medieuttrykkene som – uansett – omgir oss.

I de årene Z har eksistert har vi tatt både populær- og kunstfilm som kulturuttrykk på alvor. I en verden der det legges stadig større fokus på å se og bli sett, og på medieuttrykkenes lønnsomhet, er det fortsatt spennende – og viktig – å se på hvilke medieuttrykk som vinner fram – og hvorfor. Om de befester forslitte klisjeer, og/eller gir nye erkjennelser. Vi synes det er betydningsfullt å utforske filmens historie og utvikling. Å ta dypdykk inn i enkeltfilmer. Å kjempe for kortfilmen som uttrykk. Å reflektere over dokumentarfilmens muligheter og begrensninger. Kort sagt: Å ta fiksjonenes betydning på alvor.

Z feirer 25 år – og vi har ikke tenkt å gi oss med det første heller. Kunnskap skapes i hodene til folk, og er fortsatt til for å deles. Vi feirer oss selv og leserne – og alle som har bidratt – med dette jubileumsheftet med tekster – ytringer – fra Z gjennom disse 25 årene, to nye tekster, og en kortfilm-dvd med Zs utvalgte norske kortfilmer fra de årene vi har anmeldt alle kortfilmene fra Grimstad.

En stor, stor takk til alle skribenter som har bidratt i Z gjennom disse årene. Og til leserne våre. Denne lille tidsskriftsboken rommer tekster skrevet i Z gjennom 25 år.  Med det første nummeret av Z i 1983 ble teltene reist. 25 år etter er bindersen diskret festet. God lesning.


[1] Lewis Carroll, Through the Looking Glass, Penguin Books  Ltd, 1980, s. 216



Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Bølger og demoner – naturkrefter i norsk film

De fleste vil enes om at den norske naturen har en sentral plass i den norske folkesjelen. Vi bor tett på den – selv urbane mennesker som bor midt i en av våre få storbyer, har kort vei til store naturområder. Men hvilken plass har den i norsk film? | kun utdrag

Stakkars Oslo

Forfall, betong og voksesmerter i hovedstaden. Einar Aarvig får hjelp av en regissør og en kunsthistoriker til å forstå Oslo i februar 1990 og i dag. | kun utdrag

Stedene snakker: Et knippe filmanbefalinger

I det følgende har jeg plukket ut et lite knippe filmer som på hvert sitt vis benytter omgivelsene til å omslutte tilskueren i stemningstablåer, eller til å kommentere filmenes underliggende problemstillinger – enten gjennom natur, arkitektur eller andre romlige utsnitt. | kun utdrag


Fra arkivet

Postmannen ringer igjen og igjen – Cain, Carlmar og gjenbruk av mytiske historier.

Z #1 2006: I 1934 utga James M. Cain romanen The Postman Always Rings Twice. Romanen gjorde seg umiddelbart [...] | kun utdrag

Yrke: Krigsfotograf

Z #1 2014: Forfatter og soldat Ernst Jünger skrev i 1930 at "det er ingen krig uten fotografering" og sammenlignet det å "skyte" et motiv med å skyte et menneske. Artikkelforfatter Truls Lie diskuterer krigsfotografens betydning, med utgangspunkt i Erik Poppes Tusen ganger god natt | kun utdrag

Den middelaldrende mannen og veien – nye tendenser i amerikanske roadmovies

Z #2 2007: Veien har gjennom tiår fungert som selve symbolet på frihet og flukt. Stedet for de unges uansvarlige utforskning av mulige identiteter. Nå er noe nytt på gang i de amerikanske roadmoviene: De middelaldrende mennene har også lagt ut på veien. Hva har disse mennene der ute å gjøre?