Vinduer mot verden – norsk dokumentar anno 2008

[Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU. Han har skrevet boken Virkelighetsbilder – Norsk dokumentarfilm gjennom hundre år (Universitetsforlaget 2001/2006) sammen med Sara Brinch. Han har også skrevet om dokumentarfilmprogrammene ved Kortfilmfestivalen i Z nr. 3 i 2001, 4 i 2002, 3 i 2003, 3 i 2004, 3 i 2005, 3 i 2006 og 3 i 2007.]

Innhold over form. Med disse tre ordene oppsummerte forhåndsjuryen ved kortfilmfestivalen årets dokumentarfilmproduksjon. Selv om det ikke er mangel på engasjement og god vilje, er formbevisstheten lite utviklet i norsk dokumentar. Riktignok er norsk dokumentar mer variert, utadrettet og engasjert enn noensinne, men det er liten vilje til virkelig å utfordre sitt publikum. På sitt beste viser imidlertid filmene at en god fortelling eller et utfordrende formspråk kan gi vinduene mot verden et uttrykk som både berører og beriker.

Dokumentarfilmen er i bunn og grunn en poetisk genre, som gjennom sine virkelighetsbilder kan få oss til å se verden i et annet lys, som om den var ny for oss. Verden har uttallige historier, som alle er verd å fortelle, men bare de filmene som virkelig åpner vinduer ut mot verden har kraft i seg til å skape forandring. Først da kan våre forestillinger om verden utfordres, befestes eller forandres.

Genren er i dag preget av fjernsynet – på godt og ondt. En fjernsynsvisning kan gi en film et større publikum enn den vil ha på kinoene, men samtidig setter fjernsynskanalene i dag urimelige krav om journalistisk form. Forholdet mellom dokumentaren og fjernsynet er symbiotisk i sin karakter, men ofte kan det synes som om dokumentarfilmen kveles av kravet om reportasjeform og journalistisk uttrykk.

De fleste norske dokumentarfilmer i dag er som glass med lunkent vann. Verken forfriskende eller brennende og farlige. Mange dokumentarer er gode, vellykkede, engasjerte og profesjonelle, men uten å bli utfordrende og gripende. Det er først når form og uttrykk er bevisst og gjennomarbeidet at innholdet, det sosiale engasjementet og verden selv, virkelig kommer til syne. Man ser ikke bare ut av vinduet, men åpner det, og der ute er en ny verden stilt til skue for oss. Derfor er formbevissthet og fortellerkunnskap helt avgjørende for at filmene skal kunne representere – og forme – virkeligheten.

Av 62 påmeldte filmer valgte årets forhåndsjury ut 13 filmer som konkurrerte om prisen for beste dokumentarfilm. Festivalprogrammet var variert og mangslungent, og favnet mange temaer, undergenrer og former. På sitt beste viser årets filmer at norsk dokumentarfilm er på høyde med det fremste internasjonalt sett. Samtidig viser imidlertid filmene hvordan fjernsynets muligheter også kan forhindre kommunikasjon, dybde og engasjement.

Fortellingens triumf
Prisen for beste dokumentarfilm ved årets festival gikk til Blod & ære av Håvard Bustnes. Det var en velfortjent pris, gitt til en overraskende og vellykket film. Blod & ære representerer fortellingens triumf. Gjennom å gi historien om familien Klemetsen, og først og fremst forholdet mellom bokseren Ole «Lukkøye» Klemetsen og hans far John, en presis form og effektiv beretning, løftes historien. Den underholder og sjarmerer oss, men den griper oss også, og åpner opp for en rekke spennende spørsmål som maner til undring og ettertanke.

Blod & ære er både sportsdokumentar og relasjonsdrama. Det er den utrolige historien om Ole «Lukkøye» Klemetsen, som nesten blir verdensmester i en sport som er ulovlig i Norge. En fortelling som er «større enn livet», og som skildrer en boksers berømmelse og fall. Samtidig er det en film om en besatt far og hans forhold til sønnen og familien. I tillegg er det en fortelling om identitet og forsoning. Om å finne tilbake til sine røtter og til sin slekt. Det er en film om blod i dobbel forstand. Både blodet som flyter i bokseringen, og det som renner i familien Klemetsens årer.

Opprinnelsen til filmen var Bjørn-Erik Hanssens biografi om Ole. Hjemme hos familien Klemetsen fantes et helt skap fullt av video og smalfilm som Hanssen ikke kunne gjøre ordentlig bruk av, og dermed kom ideen om også å lage en film. Det er ikke første gang det lages dokumentarfilm om familien Klemetsen. I 2003 kom Blodsbånd (Finn-Erik Rognan og Frode Sunde), men denne TV2-dokumentaren framstår som enkel og perspektivløs sammenlignet med Bustnes’ film. I begge filmene fortelles historien om de tette båndene i familien, men Blod & ære er en mer velfortalt, gripende og perspektivrik film.

«Boksing er avslørende», sier John Klemetsen i filmens åpning, og det er fra den besatte fars perspektiv at historien om Oles boksekarriere fortelles. Ved siden av å fokusere like mye på faren som på Ole, struktureres Blod & ære av en veksling mellom fortid og nåtid. Vi får være med på Oles karriere, med god bruk av et rikholdig arkivmateriale, men alt er sett gjennom nåtiden. I det ene øyeblikket er vi med Ole på hans fenomenale reise mot toppen i proffboksingens eksotiske verden, i det andre øyeblikket er vi med Team Klemetsen på spillejobb på vestlandet. Sammen med sine sønner spiller John opp til dans som dansebandmusiker, og dette skaper et overraskende filter som boksehistorien ses gjennom.

Selv om filmen gir oss et nyansert bilde av Oles framgang og fall i bokseringen, er Blod & ære noe mer enn en idrettsdokumentar. Det er først og fremst en skildring av en familie der båndene er tettere enn hos folk flest. Til tider kan det virke som om far John lever Oles liv, og at hans mange konflikter med Bokseforbundet kan ha skadet sønnens idrettskarriere, men Johns smittende sjarm forhindrer at Ole blir et offer eller stilles for mye i skyggen av sin far.

Under arbeidet med filmen fikk John konstatert prostatakreft, og filmskaperne var redd dette ville svekke filmens kraft. Da cellegiften fikk håret hans til å falle av, var man imidlertid nødt til å ta dette med, for at ikke kontinuiteten skulle lide. I stedet for å svekke fokus fører dette imidlertid til en selvransakelse hos John, som løfter filmen og gir den ytterligere en dimensjon. Både fordi han må reflektere mer over sitt liv og forholdet til familien og Ole, men også fordi det tvinger fram en forsoning med hans tateropphav. Filmen ender med at Team Klemetsen spiller i en kirke på et
tatertreff, og arbeidet med å forsone seg med sitt opphav, sin slekt og sitt blod, får en ny nødvendighet. «Jeg har liten tid», sier han.

Blod & ære er en enkel og nøktern film. Det er ingen nyskapende dokumentar, men det er en film som viser fortellingens triumf. Den gode fortellingen åpner vinduet opp mot verden, og den såre undertonen av livs- og selvoppgjør gjør historien gripende. Det er en vakker film, selv midt oppe i proffboksingens styggeste øyeblikk. Den handler om ambisjoner, vilje og intensitet, men det er også en film som gir rom for ettertanke.

Prosesser og portretter
De to mest sentrale dokumentarformene i Norge i dag er portrettet og prosessdokumentaren. Ofte kombineres de, slik at filmene følger en eller noen få personer gjennom en kritisk fase i livet. Selve ordet prosess synes å være det mest forlokkende for dagens norske dokumentarister. Ikke minst er ønsket om å skildre mennesker i en utvikling og prosess et springbrett for en rastløs søken etter selve det magiske øyeblikket. Filmskaperne vil fange tiden og nået, og være tilstede med kameraet og mikrofonen i en ladet og intens situasjon. På sitt beste kan dette skape filmatisk magi. Selve tiden eller forandringen fanges inn, og virkeligheten synes å skjelve foran våre øyne. Uten en form, et perspektiv eller et godt fortellergrep kan prosessdokumentaren imidlertid enten bli formløs eller reduseres til uetisk voyeurisme. I årets program fantes hele spekteret av slike uttrykk, og selv om mange av filmene var gode, manglet de både magi og perspektiv.

Mest vellykket var A Beautiful Tragedy av David Kinsella. Dette er Kinsellas andre dokumentar i en trilogi om oppvekstvilkårene i dagens Russland. Skildringen av Perestrojkaens barn startet med Love Letters from a Children’s Prison (2005), som var en nøktern og varm skildring av den unge forbryteren Vadim og hans kjæreste. Deres kjærlighetsbrev drev fortellingen framover, og Kinsella har valgt et lignende grep i sin nye film. A Beautiful Tragedy er historien om Oksanas tid på ballettskolen i Perm. Oksana forfølger sin mors drøm om å se henne som prima ballerina, men skolen kan framstå som en skjærsild av utmattende trening, sult og ensomhet. I voice-over forteller Oksana sin egen historie, og disse dagboksnotatene skaper en nærhet til Oksana og livet på skolen.

Det verste som kan skje Oksana er at hun ikke skal fylle de strenge kravene om en perfekt og syltynn kropp, og dette fører til at hun blir anorektisk. Denne delen av filmen er kanskje den mest vellykkede, der Kinsellas observasjonelle kamera og stillbilder viser den unge jentas kamp med kropps- og selvbilder. Hun er fanget mellom egne forestillinger og skolens krav, og dette skaper et umulig dilemma.

Oksanas historie er sterk, og Kinsella er forfriskende i sin avvisning av det han kaller «kjøttkaker-og-brun-saus-dokumentaren». De observasjonelle scenene i filmen brytes opp av både stillbilder og intervjuaktige øyeblikk, og filmen får dermed en befriende og «uren» form. Selv om det er en vellykket film, er det likevel en dokumentar som vakler mellom to uforenlige posisjoner. Filmen starter som et mareritt, i en animasjon der ballettdansere formes av en gigantisk animert molok, men mot slutten er marerittet blitt et eventyr. «Lidelse former et individ», sier Oksana, som klarer slutteksamen med glans. Midt oppe i den gripende fortellingen aner vi en usikkerhet hos regissøren, som ikke riktig kan bestemme seg for om dette er vakkert eller tragisk. Om det er et mareritt eller en hyllest til viljens triumf over smerten, kroppen og ensomheten.

Flere av de andre prosessfilmene viste et upåklagelig engasjement. Gjennom å følge sine hovedpersoner over lang tid kom vi tett inn på dem, og menneskene som ble skildret ga kropp og sjel til viktige temaer og samfunnsproblemer. I TV2-dokumentaren Fengslet i Peru skildret Anne Gullbjørg Digranes historien om Tove, som soner en lang dom for narkotikasmugling i Lima. Digranes hadde møtt Tove mange år tidligere, og reiser til Peru for å finne ut hvordan hun havnet i denne situasjonen. Vi får følge Tove i flere år, og lærer mye om hennes tid i fengselet. Digranes’ film er en «løs» fortelling, med stadige steg til siden, og blir også fortellingen om den norske tolken Helenes liv i Peru, samt gir små portretter av de innsatte og Toves nye kjæreste. Den usikre formen i filmen tapper den for mye av sin kraft, og dette er synd. Toves historie er imidlertid så sterk at den likevel bærer filmen. Det er selve materialet som redder Digranes, og dette gjelder også mange andre dokumentarer i Norge i dag.

Også Velkommen til Norge er en TV2-dokumentar med et langt tidspenn, et viktig tema, men en ubehjelpelig form. Mona Friis Bertheussens film skildrer en smertefull prosess, og gir integrasjon og innvandring ansikter gjennom familien Okoko. De må flykte fra krig og massakrer i Kongo, og plukkes opp av UDI som kvoteflyktninger. Familien Okoko havner i Stjørdal, og deres drøm går i oppfyllelse, men livet i Norge er uvant og kaldt. De ønsker integrasjon, men nabolaget er skeptisk.

Velkommen til Norge er en sympatisk film. Vi følger familien Okoko over fire år, og kan se hvordan familien preges av møtet med Norge. Filmen har avslørende øyeblikk, som en scene der familien Okoko går en tur i nabolaget for å bli kjent med naboene, men kun møter tause bortvendte rygger. Likevel er reportasjepreget for sterkt, og regissøren klarer heller ikke riktig å bestemme seg for fokus. At 8 år gamle Lolo er stemmen på lydsporet er godt, men moren Furahas angst og redsel for sin bror tar over beretningen. Slik kan det synes som om regissøren vakler mellom flere grep, og dette svekker filmens viktige tema.

Også Dømt til å bli voldtatt av Sigrun Nordervald og Gard Andreassen er en sterk historie. Dette er et portrett av en kvinne som har en nesten overmenneskelig styrke, og dette inngir håp midt oppe i all smerte og fortvilelse. Filmen starter overraskende i New York i 2005, da bladet Glamour har valgt pakistanske Mukhtar Mai til årets kvinne. Så fortelles hennes historie på en presis og effektiv måte.

I 2002 dømmer det lokale klansrådet i Merwala henne, fordi hennes 12 år gamle bror hadde snakket med en nabofamilies 20 år gamle kvinne. Dette er tabu, og den lille guttens familie må straffes. Og straffen er offentlig voldtekt av søsteren. Fire menn voldtar henne, mens over hundre mennesker er til stede. Det er forventet at hun etter dette skal ta sitt eget liv, men Mukhtar trosser all smerte og tradisjon. Hun utfordrer også rettsapparatet og Pakistans president, i sin kamp for rettferdighet. Samtidig oppretter hun skoler og krisesentre, for å endre samfunnet. Dømt til å bli voldtatt er en upåklagelig fjernsynsdokumentar, som i en utvidet reportasjeform forteller en historie om en fantastisk kvinnes kamp for kunnskap og forandring.

Mindre vellykket var Once Upon a Time in Norway av Oddbjørn Hofseth, Pål Aasdal og Martin Ledang. I tretten kapitler og en epilog forteller regissørene historien om framveksten av black metal-miljøet i Norge i overgangen til 1990-årene. Det er en brutal og mørk historietime, som starter med bandet Mayhem og går via kirkebranner og mord fram til musikkens store gjennombrudd. Filmen er intervjubasert, og de ulike vitnene fra miljøet klippes sammen på en effektiv og overbevisende måte. Regissørene ønsket å gå bak mytene, og har et nøkternt blikk på den nære fortiden, men ender opp med en nærsynt og lite perspektivrik fortelling om en subkultur som fanges av sitt eget image.

I alle disse filmene står tidens gang og en prosess sentralt. Også Ørkenslottet av Eirin Gjørv skildrer en prosess. I sentrum står arkitektfirmaet Snøhetta, som får en overraskende invitasjon fra det arabiske emiratet Ras Al-Khaimah. Dette er Dubais «lillebror», som skal ta opp kampen om oppmerksomheten, og bygge en helt ny by i ørkenen. Gjørv skildrer Snøhettas arkitekter, med Kjetil Trædal Thorsen i spissen, og deres kamp for å vinne konkurransen om å få tegne en hel by. De taper kampen om å forme hele den nye byen, men vinner konkurransen om et bygningskompleks som skal være Ras Al-Khaimahs grandiose monument og ikon. Ørkenslottet er kompetent og interessant, og vi får et innblikk i kampen for å vinne store prestisjeoppdrag.

Intense nærbilder
To filmer innenfor prosess- eller portrettkategoriene skilte seg ut med sin lavmælte intensitet. Det var forsiktige nærbilder, som respektfullt skildret eldre menneskers livssituasjon. Deres valg og levekår ble framstilt med poetisk kraft, og i en langsom og ettertenksom rytme kom vi tett inn på stille liv.

Lykkens Grøde av Karoline Grindaker og Hilde Kjøs fikk juryens hederlige omtale, og denne vakre filmen har allerede fått mye oppmerksomhet. I mai ble den kåret til beste dokumentarfilm på Dokumentarfilmfestivalen i Volda, og da filmen ble vist på NRKs Fakta på lørdag i mars var seertallet 723 000. Det er ikke riktig rekordtallene til andre sesong av serien Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, men Lykkens grøde er en liten upolert perle, som både er et sterkt portrett av to mennesker, og samtidig forteller filmen om kampen for å ha et eget rom og et eget liv.

I den lille fjellbygda Lykkja i Valdres bor tre generasjoner av familien Lykken under samme tak. I over 30 år har to kvinner, en svigermor og en svigerdatter, levd tett på hverandre. Guri er den sterke matriarken, som selv om hun er over 90 år fremdeles insisterer på å ha et grep over husholdet. For Guri er kjærligheten til den avdøde ektemannen fremdeles så levende at hun sover med fotografiet av ham på brystet, men for svigerdatter Marit er lykken et annet sted. Hun har slitt seg ut, ryggen plager henne, og lykken har ikke riktig kommet til henne.

I enkle, nedtonede og vakre bilder skildres livet på gården, og de to kvinnenes hverdagsliv. På en forsiktig og avmålt måte forteller bildene av Guri og Marit mye om relasjoner, familie, kjærlighet og smerte, men uten å miste respekten for menneskene på gården. Lykkens grøde blir også fortellingen om levd liv, om nøysomhet og respekt, og om et eget sted. Marit forsøker å dyrke blomster, men det karrige og våte jordsmonnet er lite egnet til blomsterprakt.

Marits ønske om å være omgitt av vakre blomster blir en vár og forsiktig, men tydelig metafor for hennes eget liv og livssituasjon. Likevel kommer det som en overraskelse når hun en dag tar det vanskelige valget, og bryter opp for å flytte for seg selv. Hun forlater mann og voksne barn og svigermor, for å finne et eget rom. «Jeg er skapt til å være alene, tror jeg», sier hun med en stemme som rommer et helt liv av forsakelse.

Lykkens grøde er en film som fører videre to tradisjoner i nyere norsk dokumentar, og som gjennom å forene disse løfter dem opp til et nytt nivå. På den ene siden føres den tradisjonen videre som skildrer gamle mennesker på forblåste og karrige steder, som et bilde på levd liv og det øde stedets kraft. Regissører som Knut Erik Jensen og Tone Grøttjord har skapt viktige filmer i denne tradisjonen, og nå kan Lykkens Grøde legges til denne betydningsfulle delen av norsk dokumentarfilmhistorie. På den andre siden fører Grindaker og Kjøs videre en dokumentarholdning som med respekt vedlikeholder de lite moderne og mondene sidene ved det norske samfunnet. Øyvind Sandberg har framstått som norsk films fremste vedlikeholdsarbeider i de siste ti årene, med hjertevarme skildringer av mennesker som ikke passer inn i det kule og moderne.

Lykkens Grøde er i likhet med Sandbergs filmer et motbilde for en moderne kul medieverden. Hverdagspoesi løftes opp til et betydningsfullt kulturelt vedlikeholdsarbeide, der varm menneskelighet og sjenerøs nærhet skaper en særegen intensitet. I Lykkens Grøde er nesten alt undertekst, og det krever mot til å stole på mennesker og bilder på den måten Grindaker og Kjøs gjør. Det er vakkert, det er gripende og det er betydningsfullt.

Hilde Stålkjær Osens Kiosk var også en liten perle. Dette var hennes avgangsfilm fra Den Danske Filmskolen, og Kiosk vitner om et skarpt blikk for detaljer og en sterk evne til å skape en filmatisk rytme. Første bilde viser noen gamle menn som står utenfor en kiosk og venter på at den skal åpne, og i nesten en halv time følger vi en håndfull gamle i det inngjerdede institusjonsområdet «De gamles by» midt i København.

Nærbutikken i området heter Oasen, og er bokstavelig talt de gamles møtested og observasjonspost. Det er en oase, et midtpunkt i en verden der alt synes å stå stille. Kiosk er en imponerende film, i all sin enkelhet. Den har en respektfull og humoristisk tone, og avstår fra all psykologisering og bakgrunnsinformasjon. I stedet veksler vi mellom små presise og underfundige scener og øyeblikk – Annis begjærlige sigarett, Hans’ kjappe avskjedsreplikk «Vi ses om en time» – og kioskeieren Amirs blikk på den stivnede og langsomme verden omkring ham. Kiosk er et intenst nærbilde. Med poetisk skarphet risser Hilde Stålskjær Osen konturene av et stille liv.

De som bygger landet
Fra slutten av april i år kunne man på NRK på mandagskveldene følge den seks episoder lange serien De som bygger landet. Serien var produsert av selskapet Speranza Film, og utviklet av Thomas Robsahm og Margreth Olin. De ønsket å lage en serie som skildret vanlige arbeidsfolk, og sammen med fem regissører ble prosjektet skapt. Utgangspunktet for hver episode var to uker til research, to uker til opptak og fire uker til klipp. En observerende stil skulle dominere, og regissørene skulle være som fluer på veggene i bedrifter som Ekornes, Stabburet eller Vesteraalens Hermetikkfabrikk, og plukke opp samtaler og øyeblikk. Målet var å lage en ny type seriedokumentar, som skilte seg fra reality og reportasjer. Resultatet ble interessant, om enn for nære reportasjen til å bli helt vellykket.

Tre av de seks episodene ble vist i dokumentarprogrammet ved årets kortfilmfestival; Ingvil Giskes Spigerverket og Solveig Melkeraaens Fiskebollefabrikken og Norsk Statistikk. De tre filmene er representative for serien som helhet, og har både de svakheter og den styrke serien som helhet er preget av. De som ikke ble vist var Pizza-eventyret (Jannicke Systad Jacobsen), Stressless (Gunhild Asting) og Freia (Mette Aakerholm).

Det er lett å være positivt innstilt til prosjektet De som bygger landet. Overraskende få dokumenter både i Norge og internasjonalt har skildret fabrikkarbeidere, og når dette har skjedd har det enten vært avslørende offerskildringer, av umenneskelige kår i tungindustri, eller opplysningsfilmer om vareproduksjonens fortreffelighet. Fra Industrial Britain (John Grierson og Robert Flaherty, 1931) til Manufactured Landscapes (Jennifer Baichwal, 2007) har fabrikken i dokumentarfilmen vekslet mellom framtidshåp og maskinmareritt.

De som bygger landet skildrer både arbeidere og konkrete arbeidsplasser. Samlet sett danner filmene et merkelig vemodig inntrykk, som forsterkes av musikkvalg, rytme og andre grep. Det er industriarbeidet sett fra postindustrialismens tid, med en til tider Fløgstadsk nostalgi. Noen av de som skildres i disse filmene gir uttrykk for den lykkefølelse ved å bygge landet og slite for føden som forfatteren Kjartan Fløgstad så inngående har skildret i essays og romaner. Det gir da også materiale for tanken å bli vitne til at arbeiderne på Vesteraalens Hermetikkfabrikk, der automatiseringen og råvaremangelen fører til få arbeidsdager, får beskjed om at det blir arbeid også i morgen. Likevel er hovedinntrykket preget av harmoni og nostalgi. «Det var bedre før», sier en av arbeiderne i Freia, og i Spigerverket diskuteres inngående fagbevegelsens utspilte rolle over pausebordet.

Samlebåndsnostalgien uttrykkes gjennom personskildringer. I Fiskebollefabrikken finnes én hovedkarakter, mens Spigerverket og Norsk Statistikk gir glimt av en rekke vanlige arbeidere. Personfokuseringen er viktig, og er et godt valg, men åpner også opp for en anekdotisering. Istedenfor å lage et kraftfullt bilde av endringene i det moderne norske samfunnet, og rapporter fra arbeidsplasser i et Norge som har gått fra å betone industrikultur til å vektlegge kulturindustri, presenterer filmene et knippe lune, pussige anekdotiske øyeblikk. Skåret rett ut fra selve livet, men likefullt kun små anekdoter. Episodene skjemmes da også av det man kan kalle «Aslaug Holm-effekten», etter hennes arbeide på Heftig og begeistret. Mange av arbeiderne i disse episodene, og spesielt eldre menn, er tydelig så sjarmert av de unge kvinnelige dokumentaristene, at de åpenbart agerer for kamera og mikrofon, og dette rimer dårlig med idealet om en kjølig og usynlig observatørrolle.

Selv om De som bygger landet-serien har åpenbare kvaliteter, representerer den også en banalisering av dokumentarens forhold til den sosiale virkeligheten som skal skildres – og endres til det bedre. Mest tvetydig overfor sitt tema er Solveig Melkeraaens Norsk Statistikk. Denne bedriften har 170 ansatte på sin avdeling i Lillehammer, men bytter ut nærmere 120 hvert år. Det er en arbeidsplass som er radikalt avhumanisert, der telefoniske markedsundersøkelser utføres på samlebåndet, med en dødelig effektivitetsbonus og et dysfunksjonelt arbeidsmiljøutvalg. Fordi målet er å fange menneskene på arbeidsplassen serveres vi for en serie anekdoter, om den pratesyke, den usikre og den kjærlighetskranke arbeideren. I de øvrige episodene er det lett å se restene av det som gjerne kalles arbeidets dobbeltkarakter, både utbytting og slit for det daglige brød, men samtidig også utopisk kraft og ønske om å bygge landet. Norsk Statistikk viser en bedrift som er nødvendig i det postindustrielle samfunnet, men som ingen tror på som noe viktig eller frigjørende. Det er bare en gigantisk plage for alle med telefon. En tilbakegang til en offertradisjon, der arbeiderne kun blir framstilt som utbyttet, er ikke ønskelig, men et tydeligere analytisk grep og engasjement hadde skapt større kraft enn en serie pussige og lune anekdotiske øyeblikk.

De som bygger landet-episodene er en serie små glimt fra et Norge i endring. Noen ganger finnes avslørende øyeblikk, og noen mennesker sjarmerer, men til syvende og sist er det uklart hva regissørene virkelig ønsker å formidle. Serien er framstilt som en hyllest til arbeiderne «på gølvet», men blir mest av alt et lunt og lunkent alternativt Norge Rundt fra arbeidslivet. Uten samfunnsanalyse, og uten kraft til virkelig å provosere, gripe eller engasjere.

I grenselandet
Under prisutdelingen summerte dokumentarfilmjuryen opp sine inntrykk. Manglende formbevissthet var et av stikkordene, men noen andre karakteristikker av dagens norske dokumentar ble også gitt. En av filmene, som ikke ble nevnt ved tittel, ble avfeid som et resultat av overestetisering. Det er vanskelig å se at det kunne være noen annen film enn Gatas Gynt av Hallvard Bræin juryen siktet til her. Gatas Gynt er imidlertid ikke noen mislykket og formforstyrret eller formoverlesset film. Det er en film helt i grenselandet mellom dokumentar og noe annet, men samtidig en av de mest vellykkede filmene ved årets festival.

Regissøren selv har i et intervju uttalt at Gatas Gynt er «en film som starter nesten dokumentarisk og gradvis glir over i fiksjonen». Det er en «uren» hybrid, som blander ulike former, men samtidig en film som klart kan plasseres innenfor dokumentartradisjonen. Gatas Gynt har en rekke ulike lag, nærmest som en Ibsensk løk, og veksler mellom en dramatisering av femte akt av Ibsens Peer Gynt spilt av gatas folk, glimt fra arbeidet med innspillingen og intervjuer med de som spiller. Vi får se hvordan Sven Nordin har leseprøver, og får høre kloke ord fra mennesker som har følt livets hardeste sider blir fanget. De ulike lagene eller dimensjonene av filmen befrukter hverandre, og ikke minst gis Ibsens dramatiske tekst en helt ny autentisitet av å bli framført av mennesker der det levde livet er mer dramatisk og synlig enn hos de aller fleste.

Gatas Gynt er et oppgjør med den norske selvgodheten. Ibsens stykke, og diskusjonen om det å være seg selv eller å være seg selv nok, har ikke mistet sin aktualitet. Det har tvert imot fått en helt ny nødvendighet i dagens styrtrike Norge, og Bræins fabelaktige iscenesetting får oss både til å se på de utslåtte gatas folk og Ibsens stykke på en helt ny måte. Filmen har en verdighet og respektfullhet som gjør at den ligger milevis fra sosialpornografi, men samtidig et formspråk som gnistrer av vitalitet og oppfinnsomhet.

De siste tyve årene har man internasjonalt sett framveksten av en ny dokumentarfilmtype som med teoretikeren Bill Nichols kalles performativ. Dette er dokumentarfilmer som ikke forklarer, observerer, griper inn gjennom intervjuer eller stiller spørsmål til selve dokumentarformen gjennom selvrefleksive grep, men som først og fremst står fram som et personlig vitnesbyrd i form av en slags «performance». Bevisst vises kropp og handling fram, som et spill på virkelighetsbildenes scene. Dette er en mer subjektiv og spørrende form, som gjennom spillets metafor forteller oss om vår felles virkelighet. Så forskjellige filmer som Gunnar Goes Comfortable (Gunnar Hall Jensen, 2004) og 100 % menneske (Trond Winterkjær og Jan Dalchow, 2005) er eksempler på slike spilte, performative filmer i Norge. Gatas Gynt kan nå legges til denne lille gruppen utfordrende filmer.

Gatas Gynt illustrerer tesen om at samfunnet er en scene, der samfunnet har skrevet våre roller, og at det kanskje er tilfeldig hvem som er inne i varmen og hvem som er på gata i kulden. Ibsen og de fabelaktige aktørene gir kropp, stemme og sjel til denne problemstillingen. Dovregubben i t-banen åpner våre øyne, og lar oss se vår felles verden på en ny måte.

Hallvard Bræin har med sin film skapt det som den nederlandske kulturteoretikeren Mieke Bal kaller et teoretisk objekt. Dette er et kunstverk som samtidig tilbyr og artikulerer tanker om kunsten. Et teoretisk objekt representerer et blikk og en holdning til kunsten, og utfordrer vårt syn på hva kunst er og gjør, samt hva det skal og bør være. Gatas Gynt kan ses som et slikt teoretisk objekt. Ikke bare en Ibsen-film, eller en film om gatas folk, men også en film om selve dokumentarformen. Med fiksjonen, dramatiseringen og det performative som redskaper, reformulerer filmen forholdet mellom dokumentar og virkelighet. Det er provoserende, nyskapende og gir rom for tanken.

Noen vanskelig og intellektuell film er imidlertid Gatas Gynt ikke. Det er en blendende vakker film. En formbevisst film, som med Andrej Tarkovskij som fremste inspirasjonskilde lager bilder som ikke ligner noe annet i norsk dokumentar. Det er en film som gir oss ansikter, ord, styggvakkert glitrende vann og uforglemmelige karakterer. Gatas Gynt er en blandingsform, som utfordrer vårt syn på hva dokumentar kan og bør være, og som tvinger oss til å sette nye grenser. Mest av alt er den imidlertid like vakker, gripende og enkel som en sang.

Innhold over form
Innhold over form. Slik summerte forhåndsjuryen opp sitt inntrykk av norsk dokumentarfilm anno 2008. De utrykte samtidig glede over at det ikke var omvendt. Denne holdningen er vanskelig å bestride og kritisere, slik må det være i dokumentaren, men en slik holdning må samtidig modifiseres. Uten formbevissthet og fortellergrep blir dokumentaren kraftløs og lunken. Den mister sin evne til nytenkning eller å gripe og ryste sin tilskuer.

Det står godt til med dagens norske dokumentar. Kortfilmfestivalens dokumentarfilmprogram vitner om det. Likevel er det David Kinsella så treffende karakteriserte som «kjøttkaker-og-brun-saus-dokumentaren» dominerende, og den er formet av fjernsynets flate- og sendeskjematenkning. For mange norske dokumentarister gjemmer seg bak en pseudojournalistisk nøytralitet og kjølighet, og drømmen om å være flua på veggen når virkelighetens magiske øyeblikk skjer kan skape problemer. For at norsk dokumentar skal ta enda et skritt i riktig retning, må den bli enda mer kritisk, provoserende, kunstnerisk, gripende og retorisk.

Noen av de mest vellykkede filmene fra senere år har vært «urene» blandingsfilmer, som ikke lar seg passe inn i én enkel form. Her er én vei å gå for norsk dokumentar. I en stadig mer billedberust verden, der fjernsynet teppebomber oss med journalistiske reportasjer, og der YouTube utfordrer med sine millioner av små prosaiske øyeblikk, må dokumentarfilmen finne et nytt uttrykk som kan fange inn vår mangeslungne verden. Etter altfor mange lunkne glass vann er man enda tørstere, på noe som er mer sint, mer formbevisst, mer blandet, og som har enda mer engasjement, poesi og galskap i seg. Filmer som Gatas Gynt, Lykkens Grøde og Blod & ære viser formbevissthet og fortellerglede, og viser noen veier videre for de som vil vedlikeholde – og revitalisere – dokumentarfilmformen.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon