Krysantemumsungdom. Seishun eiga – japansk ungdomsfilm

Japansk ungdom har kanskje ennå til gode å pule en pai på lerretet, men spille piano med penis, det gjorde de allerede på sekstitallet. Ungdomsfilmen fra sørøst skiller seg fra den vestlige på mer enn en måte, og vi har tatt en nærmere kikk.

I sommermånedene juni til august stopper store deler av Japan opp. Ikke bare fordi eskalert temperatur og høy luftfuktighet fordrer til redusert aktivitet, men også fordi årstidens sikre tegn igjen signaliserer at det er tid for Kôshien! Sumo er riktignok offisielt sett landets nasjonalsport, men sporten som virkelig samler det japanske folk er baseball – og størst av alt er det årlige high school baseball-mesterskapet som går av stabelen på Osakas legendariske Kôshien-stadion, under en brennhet sommersol. Selv ikke proffnivået av idretten er gjenstand for en like intens dyrking og interesse som de unge amatørenes øyeblikk i solen. Etter å ha kjempet seg til topps i lokale prefekturatturnamenter og vunnet sin sjanse til å kjempe om seieren på Kôshiens hellige grusbane, samles de alle i Kansais økonomiske metropol, til en konkurranse og et fenomen som på mange måter symboliserer og oppsummerer japanernes forhold til sin ungdom.

Japan er naturligvis på ingen måte unik i sin fascinasjon for brytningstiden mellom barndomsårene og voksen alder – hvor mye av all reklamen og budskapene i media vi bombarderes med spiller ikke nettopp på løfter om evig ungdom, for eksempel? Men der vi gjerne parkerer oss selv mentalt i en evig ungdomstid, ser japanerne heller bakover med et nostalgisk blikk. Det er selvfølgelig så og si umulig å skrive om det uten at det høres ut som en forslitt klisjé, men som ofte er tilfelle når man forsøker å forstå en fasett ved det sørøstasiatiske landets nasjonale karakter, må man hente mono no aware-begrepet frem fra skrivebordsskuffen. Uttrykket lar seg ikke enkelt eller tilfredsstillende oversette til et like kompakt og elegant norsk begrep. Men det er viktig å forstå betydningen og rekkevidden av det. I korte trekk innebærer mono no aware en forståelse for, en verdsettelse av, og en mild sorg over tings flyktighet. Det klassiske eksempelet er de ikoniske sakuratrærnes aprilblomstring, som varer en knapp uke eller så. De lyserosa blomstene er umåtelig vakre, og vissheten om at det hele bare vil vare en uke utgjør en viktig del av verdsettelsen. Slik er det også med ungdomstiden, men det ligger naturligvis mer bak enn bare mono no aware. Mark Schilling har blant annet spekulert løst i om den japanske hyllingen av ungdomsårene kan spores til den formative viktigheten denne tiden utgjør. Nå er riktignok det japanske samfunnet i forandring på nettopp dette området, men tradisjonelt har utfallet av ungdomsårene diktert resten av den jevne japaners liv. Etter å ha kjempet seg gjennom de siste helvetesårene med skole og sjeleknusende eksamener, og kommet seg inn på de rette universitetene er, eller i alle fall var man sikret en livslang karriere etter å ha fullført studiene. Ungdomstiden din former resten av livet ditt. Ikke rart japanerne har en slik fascinasjon for disse årene! Ikke rart da heller at ungdomsfilmer – seishun eiga – er en mektig populær sjanger. Og selvfølgelig har disse sine egne konvensjoner og klisjeer, ganske ulike sine vestlige slektninger.

Store følelser og håndvåpen
Det ble selvfølgelig et helvetes bråk da Fukasaku Kinjis effektive 2000-filmatisering av Takami Kôshuns «Fluenes herre»-aktige roman nådde japanske kinosaler. Battle Royale, som i Vesten for det meste ble feilaktig oppfattet som en særdeles brutal satire over reality tv-bølgen, plasserte en niendeklasse på en øde øy og armerte dem, med beskjed om å drepe hverandre innen tre dager. Sistemann som er igjen med livet i behold, er vinneren og får dra hjem. Politisk korrekte politikere falt over hverandre i fordømmende harnisk over filmen – gjerne uten å engang ha sett den først – mens Fukasaku selv oppfordret ungdommen til å trosse den strenge aldersgrensen (R-15) og storme kinoene. «Denne filmen er laget for dere», var hans budskap til de unge. Battle Royale ble naturligvis en braksuksess og et fenomen som skapte bølger langt utenfor Japans landegrenser. Filmen nådde sågar til og med – som en av svært få seishun eiga – frem til norske kinosaler, og er i så måte et takknemlig eksempel å ta utgangspunkt i. Men i enda større grad er filmen et godt utgangspunkt fordi den med sin ekstreme form tydeliggjør de fleste av sjangerens konvensjoner og klisjeer, i tillegg til å ha en høyst relevant subtekst.

Selv om det med første øyekast kan være fristende å avskrive filmen som «Robinson med automatvåpen» er dette å vende et blindt øye til dens egentlige budskap. Hele filmen er tvert imot en allegori for det japanske skolesystemet, hvor man etter det niende skoleåret må kjempe om de beste skoleplassene gjennom knallharde eksamener. Og i et samfunn hvor utfallet av denne tiden i så stor grad bestemmer retningen for resten av livet ditt, er det ikke vanskelig å se at folk nesten regelrett vil gå over lik for å komme inn på de beste skolene. Battle Royale fremstår i så måte som en harmdirrende (og, la oss være ærlige, sensasjonspreget) kritikk av det inhumane i dette skolesystemet.

Men hva med konvensjonene og klisjeene? Japanske ungdomsfilmer støtter seg gjerne på elementer et vestlig publikum vil oppfatte som melodramatiske. Der de vestlige (og da fortrinnsvis de amerikanske) filmene for det meste er befolket av det vi litt fleipete kan beskrive som «kåte tullinger», er de japanske ungdommene som regel mer oppriktige, med en hang til store følelsesutbrudd og monologer. I Battle Royale får vi se mengder av dette blåst opp til tydeliggjørende – og for et vestlig publikum som ikke er vant til disse konvensjonene, komiske – dimensjoner. Forholdet mellom Shuya og Noriko – filmens de facto-hovedpersoner – er et åpenbart eksempel, hvor de tar seg tid til å legge ut om følelser og tanker som har heller lite med den prekære situasjonen de befinner seg i å gjøre. Løpsesset Chigusa og hennes tidtakende partner, Sugimura, likeså. Sugimura setter livet på spill for å lete henne opp, utelukkende for å fortelle henne at «hun er verdens kuleste jente» før hun ånder ut. Paret som nekter å delta i drapskonkuranssen og begår shinjuu – dobbeltselvmord – er et ekstremt eksempel vi neppe vil finne maken til i en vestlig, kommersiell ungdomsfilm.

Men, seishun eiga handler selvfølgelig ikke først og fremst om det ekstreme, og det finnes et veritabelt hav av gode filmer å ta av om en vil gjøre seg kjent med det beste sjangeren har å by på. En av den siste tidens regissører som har gjort seg bemerket innenfor dette området, er overraskende nok Yamashita Nobuhiro. Eventyrlystne festivalgjengere vil kanskje gjenkjenne ham som mannen bak Jim Jarmusch-aktige saker som No One’s Ark (Baka no hakubune, 2003) og Hazy Life (Donten seikatsu, 1999), men for den gjennomsnittlige, japanske kinopublikummer er han regissøren av braksuksessen Linda Linda Linda (2005) og den minst like fine, om enn ikke like kommersielt store suksessen A Gentle Breeze in the Village (Tennen kokekkô, 2007).

Linda Linda Linda låner sin tittel fra landeplageklassikeren til gladpunkbandet The Blue Hearts, og innen filmen er over vil de fleste nynne «Linda Linda» selv også, eller i det minste ha refrenget gående i hodet i lange tider etterpå. Filmen tar for seg fire jenter som danner et band og øver inn et par-tre låter som de har tenkt å fremføre på skolefestivalen om noen dager. Det er i grunn hele filmen, men det som gjør den så bra er hvordan det hele er skildret. Yamashita lar hver eneste scene holde på så lenge som den behøver, og betrakter det hele med et lavmælt, observerende øye som finner humoren i de små detaljene. I likhet med filmer som Beat Kids (2005) og Swing Girls (2004), eller for den saks skyld, Richard Linklaters School of Rock (2003), følger vi bandets utvikling og en gradvis polering av låtmaterialet frem til det hele fremføres ferdig innøvd i en humørpåkallende finale.

A Gentle Breeze in the Village er, som tittelen indikerer, en på alle måter enda mer jordnær og lavmælt affære enn Linda Linda Linda. Filmen, som er adaptert av Watanabe Aya (som også skrev manus til Inudo Isshuns fantastiske Josee, the Tiger and the Fish, for øvrig) fra en shôjô manga av Kuramochi Fusako, tar for seg livet til en gruppe barn og ungdommer i et bittelite sted i Shimane-prefekturaret i nordvestre Japan. Stedet er så lite at den lokale skolen bare teller syv elever, fordelt på forskjellige alderstrinn, og det er disse det handler om. Filmens hovedperson er Soyo – den eldste av dem – hvis liv snus på hodet når den jevnaldrende og slett ikke verst utseende Hiromi kommer flyttende fra Tokyo. Det forsiktig gryende forholdet dem imellom, ispedd Yamashitas unike sans for detaljer, danner dermed grunnstammen i A Gentle Breeze in the Village, som ellers finner stor glede i å feire de landlige omgivelsene og verdiene – på samme vis som Miyazaki Hayao gjorde med så stort hell i Min nabo Totoro (Tonari no Totoro, 1988). Miyazaki og hans Studio Ghibli står for øvrig også bak et animert bidrag til seishun eiga-sjangeren det er verdt å ofre et par ord på – ikke minst siden dette er en av sjangerens få filmer som kommer til å nå norske kinolerreter etter hvert.

Den lavmælte og umåtelig flotte Whisper of the Heart (Mimi o sumaseba, 1995) er igjen en film adaptert fra en tegneserie, denne gangen av selveste Miyazaki Hayao, mens debutant og nå avdøde Kondô Yoshifumi sto for regien. I likhet med svært mange filmer innen sjangeren foregår Whisper i stor grad på og rundt skolen. Hovedpersonen her er tenåringen Shizuku, som er en moderat populær jente og litt av en boknerd. Ved en tilfeldighet oppdager hun at samme person har lånt alle bøkene hun har lest, like før henne – dette er fra tiden hvor biblioteksbøkene fremdeles hadde gode, gamle lånekort innenfor bakerste perm! Amasawa Seiji heter han, og etter litt amatørdetektivarbeid klarer hun å spore ham opp, hvorpå et vennskap oppstår og etter hvert også dypere følelser. Selv om man kan velge å se filmen som bare et stykke vellaget ungdomsromanse, er derimot et av dens sentrale temaer søkenen etter et personlig fokus. Seiji er originalt nok fiolinmaker, og drømmer om å komme inn på en renommert fiolinmakerskole i Italia. Shizuku aner derimot ikke hva hun vil ha ut av livet, og det er først når Seiji utfordrer henne til å finne en sti å følge, at hun begynner å fokusere og ta sine første famlende skritt mot det som ligger hennes hjerte nærmest – forfatterskapet

Å finne sin egen identitet er naturligvis et vanlig fenomen i alle kulturer, og i Japan likeså. Forskjellen mellom øst og vest ligger nok først og fremst i at samfunnet identitetssøkenen tegnes inn i, er såpass konformt at kontrasten mellom individ i flukt og samfunnet blir desto mer markant. Shizuku kan neppe beskrives slik, men i seishun eigas univers er, eller i det minste fremstår disse søkende ofte som rebeller.

Rotløs ungdom
Ifølge Tony Rayns var det Nakahira Kôs Crazed Fruit (Kurutta kajitsu, 1956) som åpnet dørene for rebelske ungdommer i japansk film, og regissører som Oshima Nagisa, Terayama Suji og Suzukui Seijun fulgte etter hvert opp med filmer som henholdsvis A Town of Hope and Love (Ai to kibo no machi, 1959), Throw Away Your Books, Rally in the Streets (Sho o suteyo machi e deyô, 1971) og Fighting Elegy (Kenka erejii, 1966). Suzukis film stikker seg spesielt ut, ikke minst fordi det både er tydelig at han selv lot seg engasjere mer enn vanlig av temaet, og fordi filmen er mindre, vel, sprø enn store deler av den øvrige filmografien hans (og i alle fall sammenlignet med de to Suzuki-filmene et vestlig publikum nok kjenner best – Tokyo Drifter (Tôkyô nagaremono, 1966) og Branded to Kill (Koroshi no rakuin, 1967)). Filmen er satt på midten av tredvetallet – en tid hvor Japan var på sitt mest militaristiske – og tar på subversivt og spøkefullt vis for seg skapelsesprosessen til en ung fascist. Hovedpersonen er Kiroku, som er leieboer hos en katolsk familie i Okayama i det sørlige, sentrale Japan, og han er på alle vis en typisk ung mann, sprekkeferdig av hormoner. Med stor innlevelse og ungdommelig glede tar Suzuki oss med inn i en verden hvor utløp for de kaotiske hormonene blir prioritet nummer en. Kiroku utvikler følelser for den katolske familiens pianospillende datter, men selv om hun er glad i ham også, beholder hun klærne på, og Kiroku tyr i stedet til en meny av frenetisk onanering og daglige og stadig mer eskalerende slåsskamper. Hans mer voldelige utløp for hormonene driver ham etter hvert bort fra skolen og ut av byen. Men i Aizu-prefekturatet venter nye utfordringer og nye kjever å knekke, og Kiruko gyver løs med tankeløs iver. Og her finner han også endelig en autoritetsfigur han kan respektere – men til hvilken ideologisk pris?

At det finnes en mengde filmer om rebelske ungdommer å ta av burde ikke overraske noen. Regissørene selv liker gjerne å se seg selv som rebeller som kjemper mot overmakten (dette var i høyeste grad tilfelle for Suzuki, for eksempel, som konstant var i krig med Nikkatsu-studioet, og bare et år etter Fighting Elegy fikk sparken for etter sigende å «lage uforståelige filmer»), og ungdommer i opprør er noe de kan relatere til. Dette var selvfølgelig spesielt tilfelle på slutten av sekstitallet, da motkultur og studentopptøyer var i vinden også i Japan. Men eviggrønne temaer vil selvsagt ikke forsvinne sånn uten videre, og det flyter fremdeles en jevn strøm av slike filmer ut av japanske produksjonsselskaper. La oss bare nevne to stykker, for korthets skyld.

Kids Return (1996) regnes av mange som en av multikunster Kitano Takeshis mest personlige filmer. Filmen tar for seg livet til flere ungdommer helt ved skolegangens slutt og i tiden etterpå, men fokuserer først og fremst på Shinji og Masaru – to skoletrøtte ungdommer som bestemmer seg for å droppe ut og følge skjebnens irrganger i stedet. Shinji forsøker lykken som bokser, mens Masaru slutter seg til en lokal yakuzagjeng, og til å begynne med ser det relativt lyst ut for de to. Men selvfølgelig innhentes de av egne karakterdefekter etter hvert, og ting sklir ut. Hvorvidt filmen har noe dyptloddende budskap å by på er vanskelig å si – rent utover at man ikke kommer så langt om man forsøker å surfe motstandsløst gjennom livet, og at en karriere innen manzai (en særegen, japansk form for stand up-komikk, som er det Kitano selv har bakgrunn i) er det det lønner seg å satse på. Men en engasjerende personlig søken er det uansett vi blir tatt med på.

Blue Spring (Aoi haru, 2001) av Toyoda Toshiaki har, som så mange andre seishun eiga, sitt utspring i en tegneserie. Filmen har dessuten ofte blitt satt i samme bås som Battle Royale, og visse likheter å spore er det. Igjen har vi med desillusjonert skoleungdom å gjøre, men i stedet for å bli plassert på en øde øy og bedt om å drepe hverandre, har skolesamfunnet her degradert til et strengt hierarkisk system konstruert av elevene selv, basert på vold, styrke og frykt. Skolens «leder» er for tiden Kujo, som bare tyr til plutselige eksplosjoner av vold for å skape små avbrekk i apatien som ellers holder et klamt grep om ham. Kujos høyre hånd er Aoki, som vokser under makten han opplever å få tildelt i lys av sin posisjon, og etter hvert tegner det seg selvfølgelig til en konfrontasjon dem imellom som truer med å rasere så vel skolesamfunnet som ungdommenes fremtid og liv. Blue Spring er først og fremst et temmelig dystopisk blikk på hva som skjer med ungdom som ikke gis noe håp, oppmuntring eller voksne rollemodeller å se opp til. Ungdommene her er sperret inne i forfalne omgivelser og bedriver dagene med å lære ting som for dem oppfattes som helt meningsløse. De er fanger i sin egen onde sirkel: Hva slags hensikt har det å gjøre en innsats nå om det ikke finnes en fremtid å se frem mot?

Tematisk bølgesurfing
Et tredje aspekt ved japanske ungdomsfilmer som kan være verdt å nevne, er sjangerens hang til å kaste seg på bølger, og da ikke nødvendigvis bare rent overfladiske, formmessige sådanne. Et utmerket eksempel er problematikken rundt fenomenet enjo kôsai, som først kom på dagsplanen rundt midten av nittitallet. Begrepet betyr røft sett subsidiert eller kompensert dating, og går i korthet ut på at eldre menn betaler yngre kvinner, gjerne helt ned i skolealder, mot at de tilbringer tid sammen med dem. Sex er ikke nødvendigvis involvert, så å regelrett kalle det prostitusjon blir for unyansert. Men fenomenet ble uansett gjenstand for en voldsom oppmerksomhet etter at mediene kastet seg over det, og filmindustrien svarte raskt med filmer som helt eller delvis fokuserte på problematikken. De tre mest kjente er Harada Masatos Bounce Ko Gals (1997), Anno Hideakis Love & Pop (1998) og, i noe mindre grad, Iwai Shunjis All About Lily Chou-Chou (Riri Shushu no subete, 2001). En kan nok diskutere i hvilken grad disse filmene bare utnytter temaets øyeblikkspopularitet eller genuint har noe av mer substans å komme med, men med på å sette problematikken på dagsplanen er de selvfølgelig uansett. Og det er jo noe, bare det. (Iwais film er nok den beste av disse tre, for øvrig. Ikke bare fordi den favner bredere, rent tematisk, men også fordi den ikke er like sensasjonsfokusert som Bounce Ko Gals, eller like formmessig eksperimentell som Love & Pop. For mer informasjon om både denne filmen og Iwai selv er det ikke så mye å finne på norsk, men jeg kan i det minste anbefale min egen Iwai-artikkel, Sensommerens døsige ettermiddagssol, i Z nr. 1, 2004.)

Et hjertesukk i korte trekk
Den japanske ungdomsfilmen er en rik og spennende og ikke minst underholdende sjanger, som dessverre foreløpig har hatt temmelig dårlige kår i Norge. Det er en klar tendens hos filmdistributørene (og også filmfestivalene, om enn ikke i like stor grad) til å fortrinnsvis strekke seg etter enten de kunstneriske tungvekterne eller de ekstreme kultopplevelsene når japansk film skal vurderes for distribusjon eller festivalprogrammering her til lands. Seishun eiga, som i utgangspunktet byr fortrinnsvis på kommersielle filmer midt mellom de to ytterpunktene kunst- og kultfilm, faller gjennom. Noen få unntak finnes, selvfølgelig, men de er så få og langt mellom at de helt klart utgjør nettopp det – unntak – og ikke en trend. Hvorfor kan man jo spørre seg om, men manglende tro på at det vil selge er en åpenbar kandidat. Men uten filmer å lære opp publikum med, kan de heller aldri lære seg å like dem… Så dessverre, inntil noen i det hele tatt gjør et seriøst forsøk på å bryte denne onde sirkelen, vil nok fremdeles seishun eiga fortrinnsvis være forbeholdt japanerne selv og private entusiaster med sonefri dvd-spiller og eventyrlyst.

Alle japanske navn i artikkelen er skrevet i tradisjonell, østlig form, med etternavn først og fornavn sist.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon