Tilbake til Roger? Michael Moore og den politiske dokumentaren som mainstream Hollywood-film
Michael Moore har hatt en enorm betydning for dokumentarfilmen de siste tyve årene. På godt og ondt. Hans filmer har bidratt til en større anerkjennelse av genren, og fått dokumentarfilmene tilbake på kino igjen. Samtidig er metodene hans omdiskuterte, også blant hans meningsfeller. Artikkelen presenterer Moores filmer, og viser hvordan han i dag står ved et veiskille som trolig vil medføre annerledes filmer fra ham i framtiden.
TweetRelatert

The Singing Detective – fra tv-skjerm til filmlerret (og tilbake igjen)
Z #1 2006: Hollywood-versjonen av Dennis Potters The Singing Detective, med Robert Downey Jr. i hovedrollen, [...] | kun utdrag

God morgen Babylon: Brødrene Taviani drar til Hollywood
Z #2 1988: Paolo og Vittorio Taviani hyller i God morgen Babylon den store amerikanske filmregissøren D. W. [...] | kun utdrag

Hollywoods politiske bølgedaler
Z #4 2007: Etter nesten et århundre med kun sporadiske tilløp til politisk radikalisme, kunne man på [...]
Fra siste Z

Filmens sanser
Alle våre sanser settes i bevegelse når vi ser en film. Men hva er det med film som gjør opplevelsen så sanselig? | kun utdrag

Om nærbilde i Ingmar Bergmans Smultronstallet
Kva skjer når Bergman let oss komme tett på skodespelarens blikk?

Noe sanseutvidende
Film henvender seg til publikums sanseapparat på en mer avansert og omsluttende måte enn noe annet kunstuttrykk. På sitt mest intense kan en kinoopplevelse gjøre at tilskueren får følelsen av å smelte sammen med bildene på lerretet og lydene fra høytalerne og bli i ett med filmen på en sanseutvidende, overskridende måte. | kun utdrag
Fra arkivet

Moræus Hanssen krasjer
Z #4 1996: Med sin omdiskuterte film ‘Crash’, har David Cronenberg satt det norske kinomonopolet [...] | kun utdrag

«Ved å synliggjøre forskjellene viser jeg likheten hos menneskene» – intervju med filmregissør Karoline Frogner om det å lage film om «det ubehagelige
Z #1 2008: Karoline Frogner har laget film siden 1989, både kortfilm, langfilm og dokumentar. Hun har også vært opptatt av å bryte sjangergrenser og har utviklet et eget filmspråk hvor grensene mellom det rent dokumentariske og fiksjonen krysses – og omvendt.

Pollaks paradoks – En skisse av «spillet i filmen»
Z #1 1989: Spillet utgjør en viktig del av filmens form og griper oss både som handling, opplevelse og [...] | kun utdrag