Kjønnsdrama på lerretet, kjønnsblindhet i bransjen

[Wencke Mühleisen er medieforsker ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning, Universitetet i Oslo]

Så er det slått fast fra høyeste autoriserte hold: Det eksisterer en iøynefallende kjønnsurettferdighet i det norske kulturlivet. Det måtte en ambisiøs feminist og kulturminister til – med ballene på rett sted – for å våge å stå i mot et massivt press fra mektige aktører i bransjen mot å ta opp hvilke kvalitetsforringende konsekvenser dette har. Tallene som kulturminister Trond Giske la fram 8. mars, kan ubehagelig klart tale for seg selv. Nøkkelposisjoner i filmbransjen: 21 prosent kvinner, 79 prosent menn. Antall regissører: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Produsenter: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Sånn er det med den saken.

I denne teksten – som tar utgangspunkt i det foredraget jeg holdt på Filmens hus i fjor høst på Norsk filmutviklings seminar om likestilling – vil jeg drodle litt rundt kjønnsurettferdigheten i norsk filmbransje.

La meg med en gang melde at også jeg opplever et visst ubehag med telleøvelser på kjønnenes vegne. De fleste mennesker ønsker jo faktisk ikke å først og fremst bli identifisert som representant for en sosial kategori eller en gruppe – enten det gjelder kjønn, rase, klasse eller andre gruppekjennetegn. Vi ønsker å bli sett som individer med vår helt spesielle bagasje, våre egenskaper og evner. Det skulle bare mangle. Det er avgjørende i vår individfokuserte kultur, og helt og aldeles avgjørende i bransjer som steller med kunnskap, kunst og kultur. Her etterspørres nemlig akkurat talent, kvalitet og enestående individuelle prestasjoner. Hva har vi konkurranser og priser for – om ikke for å feire og hedre det ekstraordinære? (Og da snakker vi ikke om kjønn og sånt, med mindre det handler om aftenantrekk for seremonien.) Kvinnelige forfattere, kunstnere, regissører, manusforfattere, klippere, fotografer, produsenter, scenografer osv vil først og fremst bli sett nettopp som individuelle fagpersoner og slettes ikke som kvinnelige regissører, kvinnelige manusforfattere, kvinnelige fotografer etc.

Og om det er én ting det er nok av på film må det vel for øvrig være kjønn – ja, og kanskje sex – får jeg vel tilføye. Det er ikke mange filmer som ikke enten direkte handler om noe med kjønn og sex eller i hvert fall har disse elementene med som obligatoriske øvelser. Men det er faktisk ikke dette i og for seg bemerkelsesverdige fenomenet jeg skal sette fokus på her. (Dessverre – holdt jeg nesten på å skrive, for det er jo det jeg egentlig holder på med til daglig: Å undersøke hvilke betydninger kjønn og seksualitet får i kulturuttrykk og i offentligheten.)

Å fokusere på kjønn relatert til filmbransjen er i sannhet en mindre populær øvelse. Den er så upopulær blant dem det faktisk angår – nemlig kvinner og menn i bransjen som steller med film – at det hele grenser til kjønnsblindhet og for de involverte har det nesten et anstrøk av pinlighet. Hvem er det pinligst for? Jeg vet ikke, men mitt inntrykk er at dette med kjønn, kjønnsbalanse eller likestilling som oftest er pinligst og mest ubehagelig å snakke om for den såkalt diskriminerte, underrepresenterte eller marginaliserte gruppen. I dette tilfellet kvinner.

Det er jo dem dette kjønnet kleber ved. I det øyeblikk en kvinne lager en film har hun pinadø laget en kvinnefilm, klappet og klar med kvinnelig dramaturgi, kvinnelig fortellestruktur og kvinnelig tematikk og ikke før har en kvinne skrevet en bok er det snakk om kvinnelitteratur. Mannlige aktører i bransjen kan tilsynelatende rørende frie spasere rundt uten dette pinlige vedhenget, som individuelle personligheter som lager filmer.

Det menneskelige og det kvinnelige
Helt i starten tror jeg vi rett og slett bare kan slå fast at bakgrunnen for at denne debatten i det hele tatt er nødvendig å ta i 2007 er at vi er omgitt av et kulturliv som i alt for stor grad tenker kunstnerisk konvensjonelt og kjønnspolitisk ekstremt tradisjonelt og gammeldags.

Eksisterer det i realiteten bare ett kjønn, eller ett synlig og ett usynlig kjønn? Det menn og kvinner til daglig opplever – å enten være synlig som kjønn eller å være synlig som individ – gjenspeiler en grunnleggende meningsstruktur knyttet til kjønn i vår kultur som Simone de Beauvoir underkastet en filosofisk analyse allerede i 1949: Nemlig at det mannlige i vår kultur sammenfaller med det universelle, det allmennmenneskelige og nøytrale – det er på sett og vis altså beint fram malen eller normen for det menneskelige, mens det kvinnelige oppfattes som avvik fra dette allmenne, en kjønnet spesialkategori av det menneskelige. Kort sagt: Menn er mennesker, kvinner er kjønnete mennesker. Denne meningsstrukturen forsterkes i kontekster hvor kvinner er relative nykommere. For eksempel kommer dette til uttrykk i akademias sammenheng – og tro meg der er kjønnsbalansen like dårlig som i filmbransjen. Ikke på rekrutteringsnivå – snarere tvert i mot – men på de såkalt øvre nivå.

Det er bemerkelsesverdig hvor stor den allmenne og politiske bekymring blir over en lett overrepresentasjon av kvinner i studentmassen, i motsetningen til den langt mer iøynefallende overrepresentasjon av menn på professornivå. Det skal ikke mer enn noen få prosentpoengs overvekt av kvinner til før vi får høylytte offentlige debatter om at menn nå er ved å bli den nye tapergruppen, mens vi trekker på skuldrene og ikke orker å høre på kvinnesyting når menn innehar store prosentforsprang og mener at det nok løser seg av seg selv, bare kvinnene blir flinke nok.

Kvotering av menn pleier også å være allment akseptert, skaper ikke debatt og blir ansett som et selvfølgelig og rimelig virkemiddel. Å kvotere inn menn til veterinærhøyskolen oppfattes for eksempel som et positivt bidrag til et kvinnedominert miljø, kvotering av kvinner til informatikkstudier vekker bekymring om at kompetansenivået kan bli skadelidende.

I akademia utsettes kvinner med andre ord for en dobbeltstandard hvor de på den ene siden måles etter et antatt kjønnsnøytralt såkalt meritokratisk system – det vil si vitenskapelig kvalitet (parallell til kunstnerisk kvalitet i filmbransjen), samtidig med at deres handlinger og prestasjoner tolkes nettopp i lys av deres kjønn på en måte som slår negativt ut. Derfor ender kvinner ofte i periferien hvor de kan velge mellom å opptre enten som takknemlige gjester, enestående unntak, unaturlige representanter for sitt kjønn eller uhøflige inntrengere. Mens kvinner er verken gjester eller inntrengere i akademia eller i filmbransjen, selv om disse to felts relativt enkjønnete historie bidrar til en slik fortolkning.

Både kvinner og menn deler de samme kjønnsfortolkningene og fordommene når det gjelder vurderingen av de relativt få kvinnene «som har lyktes i bransjen». Dette kan vi lese om i undersøkelser fra det akademiske feltet og i Arbeidsforskningsinstituttets intervjuer med aktører i filmbransjen med den fengende tittelen Når menn velger menn og kvinner velger menn. Det er noe med å kombinere ordene kvinnelighet og makt, eller kvinnelighet og ambisjon som utrolig nok fremdeles gir skumle assosiasjoner – samtidig som det faktisk er det som skal til for å gjøre karriere. Noe som setter kvinner inn i et uløselig paradoks: Hvis kvinner er «for kvinnelige» – f.eks. ikke nok selvhevdende og offensive eller for opptatt av familie, omsorg osv – så er det et tegn på at de ikke har det som skal til for å bli forskere eller filmarbeidere. Hvis kvinner derimot har det som skal til, så er de ikke lenger helt troverdige som kvinner. De blir oppfattet som selvhevdende, aggressive, med spisse albuer, maktsyke eller beint frem monstrøse. Kjønnet representerer med andre ord et problem for kvinner i filmbransjen: Kvinner må hele tiden sørge for å ikke være for kvinnelige slik at de tolkes som uegnete, men heller ikke sååå egnete at de tolkes som ukvinnelige.

Å være mann i det kulturelle feltet virker derimot som en «naturlig» tilstand, derfor trenger menn i prinsippet ikke å reflektere over sin kjønnethet og hvordan de skal presentere seg som kjønnete individer. De kan gå direkte til saken – som jo som regel slettes ikke har noe å gjøre med hvilket kjønn de har. Mannlighet representerer med andre ord normen, kvinnelighet avviket som skaper tvil om seriøsitet og innsatsvilje.

I rapporten Når menn velger menn og kvinner velger menn finner vi en god illustrasjon / anekdote på ovenstående kjønnskultur. I rapporten blir det referert til en informant som forteller om at kvinnene på hennes kull på Filmhøyskolen i Lillehammer første dag fikk utdelt kondomer som konkret bruksmetafor på at det verken var ønskelig eller tid for å bli gravid / mor i det forestående studieforløp – og at det neppe ville gagne en filmkarriere. De mannlige studentene fikk ikke utdelt kondomer. Dette kan jo ha skjedd pga manglende kunnskap om menns rolle i reproduksjonen, men jeg tror nok heller anekdoten understreker fokuset på kvinners kjønnethet og menns nøytrale rolle. Forestillingen om at menn skulle finne på å – tidsmessig – involvere seg i en graviditet og eventuelt foreldreskap, virker helt fraværende. Bedre sagt – det forutsettes at slikt ikke vil ha noen konsekvenser for mennenes karriereforløp.

Muligens har dette noe med generasjon og alder å gjøre til de utelukkende mannlige, middelaldrende lederne på filmskolen. Jeg vet at det er knapt til å begripe, men menn i filmbransjen har faktisk barn – og en hel del av dem bruker også tid på omsorg for barna. Det hevdes å være vanskelig å kombinere en forsker- eller filmkarriere med det å ha omsorg for barn. Det kvinner oppfatter som problemet er at de lett blir hengende etter det som er normen, nemlig en mann som jobber like mye enten vedkommende er forelder eller ikke. Når mange hevder at for eksempel seriøs forskning krever en regelmessig innsats på minst 12 -14 timer i døgnet, da er normen en mann med en hjemmeværende eller deltidsarbeidende partner – eller en barnløs kvinne. Mange sier at ja, men slik er de internasjonale vilkår i forskning eller filmbransjen. Ok, men det betyr faktisk en forlengelse av 1800-tallets kjønnsrollemodell hvor kvinner måtte velge mellom ekteskap eller arbeid, mens menn kunne få begge deler …

Jeg tror ikke vi uten videre skal kjøpe disse påstandene om moderskap og filmkarriere. For det første ser vi et markant generasjonsskifte i menns holdninger til foreldreskap og omsorg for barn. Stikkord her er pappapermisjon og et yrkesliv som åpner for at også menn trenger fleksibilitet for å ta hånd om barna. I undersøkelser blant akademikere viser det seg at blant de som er under 45 er kvinner og menn i nesten samme grad opptatt av å kunne ha deltidsstillinger, fleksible arbeidsforhold og tilgang på barnehager. Det ser ut til at noen grupper yngre menn heller ikke ønsker å leve opp til den mannlige normen i forskerkulturen – og hva gjør systemet da? Slike endringer har faktisk allerede skjedd i utenrikstjenesten og i forsvaret i Norge. Begge steder har systemet måttet endre seg – og tilpasse seg til at både kvinner og menn ønsker å kombinere karriere og omsorg for barn. En kultur står for fall når tiden har løpt fra den – det burde også filmbransjen ta inn over seg. Jeg synes heller ikke menn burde finne seg i å få kastet etter seg kjønnsstereotypier om manglende omsorg for barn.

For det andre: Når vi leser rapporten fra AFI der kvinner i filmbransjen uttrykker holdninger om hvor vanskelig det er å kombinere foreldreskap med filmkarriere, kommer det samtidig fram at filmarbeidet faktisk kan fungere ganske gunstig i kombinasjon med omsorgsansvar. I perioder har man mye tid til omsorg og i intensive arbeidsperioder blir foreldre utfordret til å organisere et godt venne- og familienettverk som fungerer avlastende. Man forveksler gjerne kultur og tradisjon med det som er objektivt nødvendige betingelser for å frembringe gode filmer. Det blir nok også gjerne en selvbekreftende myte blant dem som selv har måttet bringe store ofre.

Tre myter om årsaken til kvinners relative fravær
Det finnes mange meninger om årsakene til kvinners relative fravær enten det gjelder i akademia eller i filmbransjen. I rapporten fra Arbeidsforskningsinstituttet Når menn velger menn og kvinner velger menn går disse synspunktene igjen blant både kvinnelige og mannlige aktører i filmbransjen som er intervjuet. Tre av de mest utbredte er:

• at dagens situasjon er et etterslep fra den tid hvor få kvinner tok kvalifiserende utdanning og at problemet vil løse seg selv når kvinner utgjør ca halvparten av rekruteringsgrunnlaget via utdanning og praksis.

• at det ikke finnes tilstrekkelig med kvalifiserte kvinner. Særtiltak til fordel for kvinner vil fra dette perspektiv være en trussel mot den faglige eller kunstneriske kvaliteten, fordi særtiltakene vil føre til at mangelfullt kvalifiserte kvinner fremfor velkvalifiserte menn får stillinger eller støtte til prosjekter.

• at kvinner prioriterer annerledes enn menn og dermed ofte av egen fri vilje velger bort en forsknings eller filmkarriære til fordel for bedre tid med barn og familie.

Disse påstandene – hvor utbredte de enn er i disse to felt, savner imidlertid dokumentasjon.

Med utgangspunkt i forskning om kjønnsubalansen i akademia kan vi slå fast at etterslepshypotesen – eller myten om at bare nok kvinner utdannes, går endringene av seg selv – ikke holder stikk. Snarere tvert i mot. En dansk undersøkelse dokumenterer det den kaller ’motseleksjon’. Det vil si at frasorteringen av kvinner blir relativt sterkere desto flere kvinnelige kandidater det er i et fag. Med andre ord: Det er karrieremessig gunstig å være mann i et kvinnefag, men ikke tilsvarende fordelaktig å være kvinne i et mannsfag. Desto lenger opp på karrierestigen man kommer, desto større blir frasorteringen av kvinner. Med andre ord ordner kjønnsubalansen seg ikke så snart vi har flere kvalifiserte kvinner. Sorry, endringen kommer ikke til å skje av seg selv.

Danske forskere viser at den mest kjønnsselekterende faktor i akademia – og jeg vil tro det samme gjelder for filmbransjen – er universitetskulturens påstand om at kjønn ikke betyr noe på noe nivå. Faglige vurderinger oppfattes som udiskutabelt hevet over forskernes sosiale erfaringer som for eksempel kjønn og underliggende normer. Denne nøytralitetsforestilling er ytterst betenkelig og motsies av en praksis hvor pragmatiske hensyn, forhandlinger mellom ulike posisjoner og interesser, lojalitetsbånd, allianser og insiderkultur spiller en like stor rolle som en nøktern vurdering av ren faglig kvalitet. Egentlig er dette noe alle i systemet vet, samtidig som nøytralitetsfortellingen og kvalitetsfortellingen ofte aktiveres med særlig styrke når nye deltakere melder seg i systemet. Denne underkommuniseringen av de faktiske forhold og mange underliggende ukommuniserte kriterier som ligger under såkalt nøytrale kvalitetskrav, gjør det vanskelig for nykommere å orientere seg i systemet. Det er uklart hva som er kvalifikasjonskravene og de reelle karrierebetingelsene. Dette gjør seg i særlig grad gjeldende i en bransje som film med en så stor uformalisert sektor.

Da er det bare å kline til
Den store utfordringen for bransjen er slik jeg ser det, å skape interesse og entusiasme omkring prosessen om å skape bedre kjønnsrettferdighet i filmbransjen. Likestillingsarbeidet har dessverre ofte blitt forbundet med statlig byråkratisme – og som usexy og politisk korrekt. Dette gir seg uttrykk i en slags passiv motstand eller det Hege Skeje – et av de to kvinnelige medlemmene i siste makt- og demokratiutredning, kalte «en myr av velvilje». Med utgangspunkt i mytene om at 1: Alt ordner seg av seg selv etter hvert, 2: At kvinner nå en gang ikke har det som skal til eller 3: De har rett og slett ikke lyst til å holde på med film fordi de prioriterer annerledes, kan vi konkludere med at en bedre kjønnsbalanse bare kan oppnås på grunnlag av målrettet tilrettelegging og konkrete tiltak.

All forskning omkring likestillingsprosesser tilsier at ingen ting endrer seg med mindre man aktivt griper inn i prosessen. Vi får en bedre utnyttelse av talentmassen hvis vi slipper flere kvalifiserte til og får dessuten en mer mangfoldig og sammensatt bransje som ikke kjøper gamle myter og innarbeidet bransjekultur. Dette vil uten tvil gagne filmbransjen som helhet.

Flere kvinner i filmbransjen på alle nivå vil også få konsekvenser for hva filmene handler om og hvordan de lages. Det er vel ingen overdrivelse å hevde at for mange norske filmer handler om unge menns identitetskriser, oppgjør med farsautoriteter og baling med den heteroseksuelle romantikken, kjærligheten og seksualiteten. Denne enkjønnetheten i filmbransjen gir et innsnevret perspektiv på verden og fører til en tematisk, metodisk og estetisk begrenset filmproduksjon.

Selv om det er en ganske grunnleggende og enkel innsikt – må jeg klargjøre at når jeg her skriver om «kvinner» eller «menn» så mener jeg ikke at disse kategoriene er ensbetydende med at alle menn som gruppe er like, og at alle kvinner som gruppe er like, og at disse to gruppene har spesifikke egenskaper som skiller seg grunnleggende fra hverandre som skulle tilsi at de bør ha forskjellige rettigheter, funksjoner – eller oppdrag – i samfunnet. Det er heller ikke slik at kvinner har andre kvaliteter enn menn som skulle kunne garantere for bedre historier. Men så lenge samfunnet er organisert slik at kjønn fremdeles begrenser kvinner og menn på ulike måter, trenger vi fortellinger som tar tak i ulik erfaringsbakgrunn og fortolkninger av virkeligheten.

Jeg mener heller ikke at individuelle kvinner og menn er direkte ansvarlige for uheldige utslag av kjønnskulturen – selv om kunnskap om dette systemets effekter er helt avgjørende i arbeidet for bedre kjønnsbalanse og individuell ansvarliggjøring faktisk er en del av medisinen. I dag er det høyt ansette menn i bransjen som i fullt alvor hevder at kvinner mangler f.eks. risikovilje, seighet og aggressivitet i motsetning til menn som lykkes i filmbransjen.

For å finne egnede tiltak så trenger vi mer kunnskap om filmbransjen enn det som er kommet fram i de utmerkede undersøkelsene vi har for hånden. Det er imidlertid ingenting som hindrer bransjen i å straks enes om måltall for ulike stillingskategorier og et minstekrav om prosentmessig kjønnsrepresentasjon i alle støttetiltak. Det skal nok hjelpe skal vi se. For det er faktisk slik et demokrati fungerer. Også filmpolitikk handler om fordeling av midler og her har menn uten tvil blitt prioritert. Det vil vi gjøre noe med.

Referanser

Beauvoir, Simone de (1949/2000) Det annet kjønn. Oslo: Pax.

Berentsen, Anne, Svanhild Sørensen (Kulturmeglerne) (2006) Tallenes tale. Den offentlige pengestrømmen i norsk film i et kjønnsperspektiv.

Enehaug, Heidi, Aslaug Hetle i sam.arb. med Gjøril Seierstad (2004) Når menn velger menn og kvinner velger menn… Synspunkter på mangelfull utnyttelse av kvinnelige ressurser i norsk filmbransje – rapport fra et forprosjekt. Arbeidsforskningsinstituttet.

Harriet Bjerrum Nielsen (2004) ”UIO som kjønnsbalansert universitet?” ss. 313-340 i Kirke&Kultur 3/2004.

Henningsen, Inge (1999) ”Om kvalifikationer og køn” ss. 20-30 i Kvinder, køn og forskning, 1/1999.

Henningsen, Inge (2002) 30 års march på stedet? Kønsprofilen blant de videnskabeligt ansatte på KU. Køn i de akademiske organsationen, arbejdspapir nr. 13.

Henningsen, Inge (2002) The leaking pipeline. Køn i den akademiske organisation, arbejdspapir nr. 9.

Henningsen, Inge 2003 ”Modselektion og efterslæb” i Lis Højgaard og Dorte Marie
Søndergaard (red.) Akademisk tilblivelse. København: Akademisk forlag.

Højgaard, Lis og Dortre Marie Søndergaard (red.) (2003) Akademisk tilblivelse. København: Akademisk forlag.

Rogg, Elisabet (2003) ”Den vitenskapelige eliten og likestillingen” i Lyst, lidelse og legitimitet i Makt og demokratiutredningen 1998-2003, rapport nr. 63. Oslo: Unipub forlag.

Skeie, Hege og Mari Teigen (2003) Menn og menn i mellom. Mannsdominans og likestillingspolitikk. Oslo: Gyldendal akademisk.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon