Fristill kjønnsrollene!

[Ane Marit Willman er stipendiat ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU]

I forbindelsen med premieren på Eva Dahrs film Mars og Venus og den siste bølgen av film med overveiende mannlige ledende roller; Reprise, Uro, Sønner og Izzat, har kvinneroller i norsk film igjen blitt diskutert i media. Nok en gang kritiseres det at kvinner er få, perifere og stereotype i filmene. Det er på tide å fristille kjønnsrollene på film, konkluderer artikkelforfatteren.

Er kvinnerollene i norsk film virkelig så ille som påstått? Med utgangspunkt i debattene omkring kvinneroller i norsk film – der mange så ut til å være enige om at kvinner ikke nøt like sentrale, handlende og autonome subjektposisjoner som menn – analyserte jeg i min masteroppgave et utvalg av norske filmer fra perioden 2003 til 2005 for å se om disse påstandene stemte . Filmene jeg analyserte var Jonny Vang (Lien, 2003), Naboer (Sletaune, 2004), 37 ½ (Idsøe, 2005) og Vinterkyss (Johnsen, 2004).

Bevegelse – eller stillstand?
Hvilke konkrete egenskaper tillegges kvinnerollene i norsk film som gjør at vi synes de virker svake, flate og stereotype?

I mine analyser så jeg også etter kvinnerollenes bevegelighet eller stillstand i filmene. Dette begrepsparet ble jeg først introdusert for i Erling Bjurström og Monica Rudbergs artikkel, «Hungry heart – moderne mannlighet og kvinnelighet på vei». De påpeker hvordan mye av vår kulturelle symbolikk som er knyttet til det mannlige og kvinnelige ofte handler om bevegelighet og stillstand. Det mannlige blir koblet til bevegelighet og det kvinnelige til stillstand. Bjurstrøm og Rudberg utforsker derfor karakterenes bevegelser i tid og rom, for å se om disse konvensjonelle forestillingene – om det mannlige som bevegelig og det kvinnelige som stillestående – er i endring. Om de reiser, tar i bruk kjøretøyer, eller blir stående på samme sted gjennom fortellingen.

Da jeg så etter bevegelighet i karakterene i filmene, viste kvinnerollene seg å være konkret mer stasjonære enn menn, ofte knyttet til hjem og familie. De var også preget av stillstand på et mer symbolsk plan; de hadde sjeldnere enn menn mål de kjempet for å oppnå. Fordi de ikke hadde noen mål gikk de heller ikke igjennom noen psykologiske prosesser i streben etter å nå disse målene. Gjennom rollefigurer, scener og dialog ble hjem, familie, reproduksjon og venting gang på gang knyttet opp i mot kvinnene i filmene (Willmann, 2006).

Kvinnerollene var også mindre bevegelige på et helt konkret plan: de benyttet seg mindre av kjøretøy enn mennene. I enkelte tilfeller ble kvinner vist som passasjerer og i andre tilfeller som dårlige sjåfører. (Et godt eksempel er Jonnys mor i filmen Jonny Vang, som mishandler de fleste biler vi ser henne i forbindelse med på det groveste.)

De kvinnelige kroppene ble i større grad iscenesatt og omtalt enn de mannlige. Kvinnene ble også til dels konstruert som blikkfang. Temaer som kropp, seksualitet og reproduksjon ble ofte knyttet til kvinnenes opptreden på lerretet. De mannlige karakterene fikk gjennomgå dypere psykologiske prosesser gjennom filmfortellingens utvikling.

Et unntak fant jeg i karakteren Victoria i Vinterkyss, egenskapene som blir tillagt henne bryter med tradisjonelle stereotypiske framstillinger av kvinner i film. Victoria er i Vinterkyss på reise på begge nivåer. Hun reiser først til Norge, men er også på reise på det psykologiske nivået. Victoria er gjennom hele filmen et aktivt, selvstendig subjekt som tar initiativ til mye av handlingen i filmen. Og hennes utvikling gjennom filmen følger også hennes sorgarbeid og den psykologiske prosessen hun undergår gjennom dette arbeidet.

Kvinnene fylte også ofte i filmene roller i andres liv i stedet for å være aktive subjekter i seg selv. At hovedpersonen i filmen er en kvinne trenger imidlertid ikke nødvendigvis medføre en mer aktiv og bevegelig kvinnerolle. 37 ½ følger Selmas søken etter å bli mer lykkelig i livet. Hun vil ha venner, en god jobb og kjæreste, ting som kan konnotere trygghet og stabilitet. Men Selma er lite aktiv i denne søkingen selv. Hun blir dumpet av kjæresten, og flytter til en ny leilighet av nødvendighet. Det er de gamle barndomsvennene hun blir gjenforent med som får ballen til å rulle. Det er vennene Sigurd og Jarle som leverer spalteforslaget hennes inn til avisen. Det er hele tiden andre som setter i gang forandringene i livet hennes. Også mot slutten av filmen. Da er det venninnen Anna som varsler pressen om at det er Selma som er forfatteren bak pseudonymet spalten er signert med. At det er ekskjæresten som til slutt kommer hjem til Selma for å «ta henne tilbake» forsterker inntrykket av henne som ventende og passiv.

Jeg ville også se på hvordan kjønnene forholdt seg til hverandre gjennom å se på hvordan vennskap ble skildret i filmene. Her fant jeg også en forskjell. Det så ut som om vennskap mellom menn i filmene ekskluderte kvinner fra de næreste nettverkene, mens vennskap mellom kvinnene i filmene også inkluderte mennene. Vennskap mellom menn ble også presentert som sterke, preget av lojalitet og æreskodeks, vennskap mellom kvinner som mer konfliktfylte og ustabile.

Stillstand som kvinnelig stereotyp
Jeg tror man til en viss grad kan si at kvinnerollene generelt er fanget i enkelte stereotypier som vanskelig kan forandres fordi de har vært en del av vår mentalitet lenge. Det er en stor oppgave å endre disse trekkene ved historiene vi forteller.

Jeg vil derfor også være forsiktig med å etterlyse mer kvinnelighet i film, som et virkemiddel for å endre kvinnerollene i de norske filmene. Med et fokus på kvinnelighet og kvinnelige temaer havner man fort i klisteret med å definere hva dette «kvinnelige» er, eller skal være, og vil ofte ende opp med å videreføre nettopp de tradisjonelle kulturelle oppfatninger om det kvinnelige som man ønsker å bevege seg vekk fra..

Karakterer har en plass og en funksjon i en filmfortelling, om de så har trekk av typer, arketyper eller stereotypier. De har større og mindre funksjoner i historien. Og stereotypiene hjelper oss også med å forstå og bli engasjert i filmens historie. Den universelle heltehistorien har for eksempel som oftest hatt en mann i hovedrollen. Det er ikke vanskelig å tenke seg at disse historiene som har blitt fortalt oss igjen og igjen preger måten vi forteller historier videre. Som manusforfatter for filmen The Proposition, Nick Cave i et intervju om produksjonen av filmen forklarer sin fascinasjon for visse typer filmfortellinger:

Something that really gets me in films is the male character trying to do the best he can against all odds, it’s something that really gets to me. (…) Good men in the wrong situation, and the consequence of that; everything spiralling out of control (The Proposition, 2005).

Må slike stereotypiske fortellinger nødvendigvis være båret av mannlige hovedroller?

Når de stereotypiske egenskapene som tillegges de kvinnelige karakterene i film ofte blir statiske egenskaper som hindrer karakteren i å utvikle seg gjennom filmfortellingen – preget av stillstand, og igjen og igjen knyttet til kropp, reproduksjon, familie og venting – vil man rett og slett lete etter mer positive roller å identifisere seg med og sympatisere med i filmene. I mange tilfeller ender dette nok ofte opp med å bli en av mannsrollene på lerretet, både for kvinner og menn blant publikum.

Jeg skulle ønske at kvinnerollene i film kan få boltre seg i flere egenskaper, ikke bare de vi automatisk kobler til «kvinnelige» egenskaper. Og gjerne at disse noe oftere er aktive og rasjonelle egenskaper. At også kvinner kunne få være helter og antihelter – som gjør sitt beste mot alle odds, i fortellinger som lar dem få ha andre mål enn jakten på kjærligheten, forhold og familie. Jeg tror det vil gjøre kvinneroller mer flerdimensjonale og kanskje gi oss noen nye, spennende stereotypier.

Dualisme som bremsekloss
Å få flere kvinner i bransjen vil ikke bety noen endring av kvinneroller i norsk film om ikke kvinnene i bransjen mener noe må forandres og tar tak for å starte nettopp slike forandringer. Forandring kan skje om flere kvinnelige manusforfattere, filmkonsulenter og regissører betyr flere kvinnelige hovedroller. På sikt tror jeg en økt andel markante kvinneroller vil kunne gjøre en forskjell i typene kvinneroller vi får se. En hovedrolle må nødvendigvis ha flere av de egenskapene og kvalitetene som er blitt etterspurt. En hovedrolle er filmens sentrum og subjekt, og er ofte bevegelig i kraft av at vi gjennom lengre tid følger hans eller hennes konkrete bevegelser, og også psykiske utvikling. Både som helter og fomlete antihelter.

Jeg tror også at egenskaper ved rollefigurer kan fristilles fra konvensjonelle kjønnsdikotomier uten at karakterene mister troverdighet. En slik karakter fant jeg i Victoria i Vinterkyss, og jeg vil her la henne få være et konkret eksempel på den type endringer vi bør etterlyse i kvinneframstillingene i norsk film. I Victoria kombineres egenskaper som kan ses å være både såkalt feminine og maskuline. Hennes yrke som lege har tradisjonelt vært mannsdominert. Hun bruker i størsteparten av filmene ganske posete vinterklær som like godt kunne passet en mann, og klærne hun bruker ellers er også ofte kjønnsnøytrale, både i snitt og i farger. Victoria viser seg som en aktiv karakter som driver handlingen fremover. I tillegg til å være protagonist og et handlende subjekt i filmen, har hun også en annen egenskap som ofte er forbeholdt mannsroller, og det er hennes psykologiske utvikling. Vi ser henne gå gjennom en sorgprosess etter sønnens død der nesten ingenting er skjult for kameraene. Hun er usminket i dobbel forstand der hun sitter sammensunket og gråtende på gulvet i leiligheten mens hun drikker legesprit for å døyve sorgen. Samtidig som hun er et handlende, bevegelig og autonomt subjekt, er hun også kontaktsøkende, svak og avhengig. Hun har ikke kun en rolle. Samtidig som hun er mor er hun også `karrierekvinne`, `etterforsker` og venn.

At tradisjonelt maskuline og feminine kjennetegn, egenskaper og roller er fristilt fra kjønn i hennes rollekarakter gjør henne mer interessant og troverdig. Hun blir filmens hovedperson – ikke først og fremst en kvinnelig hovedperson. En slik fristilling generelt av de kvinnelige rollefigurene tror jeg er en forutsetning for at man skal kunne se en forandring av kjønnsroller i film, og at kvinnerollene ikke skal fortsette å være preget av stillstand og foreldede stereotypier.

Referanser

Bjurström, E. og Rudberg, M. (1997): «Hungry heart – moderne mannlighet og kvinnelighet på vei» i Monica Rudberg: Kjærlighetsartikler. Ungdom, kjønn og kjærlighet i forandring. Oslo: Tano Aschehoug
Willmann, A. M. (2006): Kvinneroller i norsk samtidsfilm. Master thesis, Department of interdiciplinary studies of culture, Trondheim: NTNU.
The Proposition Regi John Hillcoat. DVD disc 2. (2005)

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon