Kina Paradiso – varme, nostalgi og melodrama 24 ganger i sekundet

[byline: GEIR FRIESTAD er kinomaskinist, frilans filmkritiker for Film & Kino og ekspert på animasjonsfilm og japansk film.]

Det er ikke til å komme bort fra at kinesisk film, om vi ser bort fra de forrykende underholdningsrullene fra Hong Kong, har et ikke helt ufortjent rykte på seg for å være temmelig alvorlige og kunstnerisk ambisiøse saker. Tungvektere som gjerne appellerer til kritikere og festivalpublikummere. Prisvinnere. Lettbent underholdning uten skjulte politiske meldinger vevd mer eller mindre finurlig inn i fortellingen er garantert ikke det første en tenker på når landets filmproduksjon kommer på banen. Men er det virkelig bare tunge festivalflørter som blir laget der nede, eller er det faktisk slik at det bare er disse som slippes løs på verdensmarkedet? Finnes det en bråte underholdningsfilmer som nektes utreise?

Jeg vet ærlig talt ikke, men i løpet av de siste par årene har det i alle fall dukket opp filmer vi ikke har sett maken til før fra dette mektige hjørnet av verden. I 2002 kunne vi for eksempel glede oss over Lu Chuans The Missing Gun (Xun qiang) – en vellaget og litt tøysete debutfilm med adresse i samme nabolag som Kurosawa Akiras Stray Dog (Nora inu, 1949). Og selv de to tyngste kritikerfavorittene, Zhang Yimou og Chen Kaige, har latt seg friste av underholdningsfilmbasillen og prøvd seg med vekslende hell på – i alle fall til dem å være – lette bidrag til den tradisjonsrike wuxia-sjangeren (henholdsvis House of Flying Daggers, 2004 og The Promise, 2005). Men mer enn noen annen kinesisk publikumsfrier jeg har sett, er unge Xiao Jiangs Dirrende skygge (Meng ying tong nian, 2004) uten tvil den mest åpenlyst underholdningsivrige og lettest tilgjengelige.

Jiang er et ferskt og nyuteksaminert talent fra filmakademiet i Beijing og Dirrende skygge er hennes første film – en film som i større grad enn noen annen siden Giuseppe Tornatores nostalgiske landemerke Cinema Paradiso (1989) feirer filmens og kinoens transporterende og samlende magi.

Den første vi blir kjent med er den unge mannen Mao Dabing, som tjener til livets opphold som bud for et vannkjølerfirma og aller helst tilbringer resten av døgnet i kinoens lune mørke. Det blir fort klart at dette ikke er verdens gløggeste fyr – verken Mao selv eller filmsmaken hans er spesielt sofistikert («dess mer action, dess bedre»), men kjærligheten til filmmediet er tydelig. En enkel og «ekte» person, på godt og vondt. Den neste vi møter er en tilsynelatende sprø, ung kvinne som klinker en murstein i skallen på Mao (i det han ligger nede etter å ha kræsjet sykkelen sin i mursteinsstabelen). Fade til svart, og Mao våkner i neste bilde på sykehuset med lege og politi ved sengekanten. Etter å ha blitt utskrevet konfronterer han angripersken sin, som nå er i politiets varetekt. Hun forblir stum og reagerer med å felle bitre tårer, før hun gir Mao en nøkkel og en lapp: Mat fiskene mine. Denne formaningen blir starten på historien som utgjør ryggraden i Dirrende skygge, for i leiligheten hennes finner han et helt lite filmtempel. Gamle lobbystills av fortidens store stjerner dekker veggene, filmruller og gamle 16 mm-projektører slåss om gulvplass med to-tre rader av kinoseter, og en videokanon fyller den ene veggen med gamle propagandafilmer. Og midt blant alt dette finner han dagboken hennes. Han begynner å lese, og vi transporteres tretti år tilbake i tid, til en støvete avkrok av den kinesiske landsbygda. Den unge jenta – Ling Ling, som vi nå får vite at hun heter – overtar som forteller.

Hjemstedet hennes er et enkelt og ganske spartansk samfunn konsentrert rundt den lokale gruven, hvor så godt som alle på stedet jobber. En av de få som ikke gjør det er Ling Lings mor. Hun har høystatusjobben med å formidle offisielle proklamasjoner og statspropaganda over tettstedets PA-anlegg. Når hun blir gravid fordufter imidlertid elskeren hennes, og med ham forsvinner også både jobb og status. Og når Ling Ling kommer til verden starter for alvor proletariatets utfrysing og mobbing. Selvmordstanker bobler til overflaten, men i det ting ser mørkest ut finner hun styrke i det minst forventede stedet – i den albanske propagandafilmen Victory Over Death (Ngadhnjim mbi vdekjen, 1967), kveldens forestilling på utekinoen – og hun bestemmer seg for å leve videre med høyt hevet hode.

Dirrende skygge har mange fasetter. Rent sjangermessig er filmen både en nostalgisk oppvekstskildring og et romantisk melodrama med sjangerens skamløse hang til å henge plot på rammer av urealistiske sammentreff. Først og fremst er den en varm, nostalgisk og lett melankolsk hylling av filmens og kinoens magiske verden, hvor kamera mang en gang dveler – tydelig forelsket – ved kinomaskiner, spolebord, filmruller og oppslukte kinopublikummere. Romantiseringen annonseres sågar allerede i filmens titler – den internasjonale engelske tittelen er Electric Shadows, dette er ganske enkelt det kinesiske og billedlig flotte ordet for film («elektriske skygger») – mens originaltittelen betyr noe sånt som «filmminner». For både mor og datter er film en viktig del av livet – en kilde til håp og drømmer, og ofte fellesnevneren som bringer dem sammen med mennesker som skal vise seg å spille en avgjørende rolle i livene deres. For moren er filmen mer eller mindre direkte veien til kjærligheten og en hel familie igjen – tettstedets kinomaskinist «onkel» Pan når til slutt frem med sine varme følelser for henne – og Jiang velger selvfølgelig å skildre den ferske unionen mellom de to i en var scene med oppspoling av film. Hender møtes over 35 mm-film og sveivehåndtak på spolebordet, og varme bånd blir knyttet.

For Ling Ling er film nesten alt. Det var på utekinoen hun ble født, det var der hun vokste opp, med «onkel» Pan som surrogatpappa, og det er på lerretet hun tror at hun kan se sin far – moren forteller henne at den mannlige stjernen i kveldens film er faren hennes når en ung Ling Ling spør om hvorfor hun ikke har noen far. Pan klipper sågar av en bit av filmen og gir til henne, sånn at «hun kan få se faren sin når hun vil». Filmbiten blir hennes kjæreste eiendel – en eiendel hun selvfølgelig mister raskt. For inn i livet hennes kommer et nytt bekjentskap, den nye skoleeleven og uelskelige ADHD-lømmelen Mao Daobing. Mao er en ustoppelig bråkmaker med møkkete ansikt, snørrete nesete, utstående ører og et konstant hånlig flir klistret utover ansiktet. Han stjeler, lyver og er en endeløs kilde til trøbbel og irritasjon for Ling Ling. Hennes – og vårt – første møte med ham er når han sniker seg inn på arbeidsrommet til Pan og stjeler en av aktene til kveldens film, som han så kaldhjertet kaster fra seg når han innser at han ikke klarer å løpe fra Ling Ling. I neste scene gjør Pan og Ling Lings mor så godt de kan for å reparere skadene etter ugjerningen, og for enhver filmelsker stiller denne hendelsen umiddelbart Mao i dårlig lys. Folk med så lite respekt for film liker vi ikke! Bedre blir det selvfølgelig ikke når han dagen etterpå stjeler Ling Lings kjære filmbit og prompte mister den. Ling Ling oppdager imidlertid etter hvert hva slags familieforhold Mao kommer fra og ser bakenfor guttens ytre. Vennskapsbånd blir knyttet og igjen toger filmen inn som en sentral del av livet. De ser film på utekinoen sammen fra deres hemmelige utkikkspost (et hustak), de gjenskaper favorittscener fra filmer i hverdagens lek og de drømmer om selv å bli en av skuespillerne på lerretet en dag (i alle fall gjør Ling Ling det).

Men idyllen kan selvsagt ikke vare. Flere dramatiske hendelser, som ikke skal røpes her, setter dype og avgjørende spor i livet til historiens sentrale karakterer. Og starten på undergangen symboliseres selvfølgelig med selve kinodödarens inntog – det infernalske fjernsynet, som her ikke levnes mye ære. «Jeg hater fjernsynet. Jeg hater fargene, bildene og lyden av det,» sier fortellerstemme-Ling Ling bittert, som her, nesten mer enn noe annet sted i filmen, gir et sterkt inntrykk av å være et talerør for regissøren selv. (Det er her kanskje på sin plass å nevne at Jiang også skrev manuset til Dirrende skygge, og med sine noen-og-tredve år på baken er det vel ikke helt urealistisk å anta at det ligger en god del reell nostalgi og egne barndomsminner om kinoen innbakt i denne filmen.)

Til kinesisk film å være har Dirrende skygge forøvrig en kuriøs form, for mer enn noe annet føles dette som en japansk film. Den elegiske formen, med et sterkt fokus på nostalgi og melankoli, har lange tradisjoner i Japan (en, vil jeg tro, naturlig følge av mono no aware-konseptet , som står sterkt i det japanske tankesettet) og har etter hvert blitt tilnærmet perfeksjonert der i alskens typer media. Dette er selvfølgelig på ingen måte en form japanerne har patent på og eksklusiv rett til – Wong Kar-wais filmer har for eksempel mye av det samme, men da i en litt annen, mer postmoderne variant – men som referansepunkt er det av uvurderlig betydning. Dirrende skygge følger uansett ikke den japanske «malen» slavisk, men forholder seg likevel i større grad til den enn noen annen kinesisk film jeg har sett. Til og med soundtracket består sågar primært av det som ser ut til å ha blitt standardarrangementet for asiatiske, nostalgiske melodramaer: et beskjedent piano og varme strykere – igjen ikke noe en tradisjonelt forbinder med kinesisk film. Likhetene med Tornatores Cinema Paradiso (og Morricones musikk til den) skal man selvfølgelig heller ikke kimse av. De er så visst til stede, men mer enn derivativ filmskaping er det her snakk om en lignende feiring av en ugjenkallelig tid. Dirrende skygge står på egne ben og hever sitt eget glass for den gang film var film og faktisk betydde noe mer enn Peppes Pizzadeal og tusen spesialeffekter på dusinet. I disse stadig mer blaserte og kyniske dager, hvor alt mulig på død og liv skal digitaliseres – film inkludert – er en slik hylling mer velkommen enn noen gang. Vi er snart ved veis ende og da er det viktigere enn noensinne å kaste et blikk eller to bakover og ikke glemme.

For ordens skyld er alle asiatiske navn i artikkelen skrevet i østlig form: familienavn først, dernest fornavn. Xiao Jiang er derimot et spesielt tilfelle – «xiao» er ikke et egennavn, men et prefiks som betyr «liten» eller «lille». Et familiært kallenavn, rett og slett.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon