3 filmskapere i Grimstad: intervjuer med Eskil Vogt, Margreth Olin og Torill Kove

Eskil Vogt

Ein er van med å sjå kunstnarisk ambisiøse prosjekt frå Eskil Vogt si hand. Både som regissør og som manusforfattar for Joachim Trier. Men i år har han dukka opp med ein musikkvideo.

Kvifor musikkvideo?

Hovedgrunnen til at jeg lagde denne musikkvideoen var fordi det var en naturlig fortsettelse av mitt samarbeid med Ola Fløttum – sangeren i The White Birch – som hadde komponert musikken til flere av mine kortfilmer. Jeg hadde dessuten ofte tenkt, som så mange andre, at det var slående lite originalitet i musikkvideoene man ser på TV. Da The White Birch ga meg full kunstnerisk frihet (dog på et lite budsjett) til å lage en selv måtte jeg jo se om jeg kunne få til noe litt annerledes.

Men det mest originale er vel at super-8 opptaka faktisk er av Fløttum sjølv. Videoen minner meg om omslaget til «Suser av gårde» med de Lillos, der det vel er bilete av Lillo sjølv. Men det er samstundes eit veldig tøft bilete. På same måte som desse filmopptaka må seiast å vera unike. Men ligg det og ein tanke bak om at kjenslene han uttrykkjer i songen er ekte, sidan det er «ekte» bilete av han sjølv?

Dette er det vanskelig å svare kort på. «Ekte» er jo et vanskelig begrep å definere. Mener du å spørre om de dokumentariske bildene er brukt for å få frem et selvbiografisk innhold i sangen eller for å understreke det personlige i det Ola vil uttrykke? Videoen kan sikkert tolkes sånn, men jeg vet faktisk ikke hva Ola (komponist og sanger) og Ulf Rogde (tekstforfatter og bassist) ville si med sangen og aner ikke om den har et selvbiografisk innhold for dem. Jeg tok utgangspunkt i hva sangen vekket av følelser hos meg (av tiden som går, en stemning som er trist og glad samtidig) og lagde noe som jeg syntes forsterket de følelsene. I den prosessen var jeg dessuten ganske inkonsekvent i forhold til «ektehetsbegrepet»: jeg ville ikke benytte meg av annet enn «ekte» materiale av Ola og hans oppvekst samtidig brukte jeg dette dokumentariske materialet til å lage noe ganske fiksjonelt (Ola som gammel møter Ola som barn) og «falskt» Men jeg er enig i at det er det unike i kildematerialet – de ekte bildene av Ola som blir eldre – som gjør videoen spesiell. Denne aldringsprosessen vekker jo noen følelser hos folk som jeg håper de vil oppleve som ekte. Men finnes det egentlig uekte følelser?

Uekte kjensler finst. Når Britney seier, «Hit me baby, one more time», så trur eg at ho strengt tatt ikkje meiner det. Samstundes er det jo råd å diskutere kor vidt dokumentarfilmar er meir sanne enn fiksjonsfilmar. Kjenslene du får som publikummar er i alle fall påfallande like. Men grunnen til at eg spurde var at du har valt å ha med det ein i reklameverda kallar eit pack-shot, altså eit bilete av det du skal selje. Fram til då kunne det ha vore opptak av kven som helst. Men i det Ola dukkar opp på slutten (han dukkar vel strengt tatt opp tidlegare og) så forstår ein at det er unike bilete. Dermed styrkar ein jo kvaliteten på bileta frå berre form til større fokus på innhald. Så blir spørsmålet kva dette innhaldet er. Er det nokon fiksjonshistorie i botn?

Jeg er ikke sikker på at jeg skjønner helt hva du er ute etter, men dette setter i gang mange tanker. Om Britney mener det hun synger vet jeg ingenting om, men jeg tror at følelsene sangene hennes vekker hos millioner av ukritiske tilhørere er ekte nok. Men det er vel ikke det vi bør diskutere her. At du sier at jeg har tatt i bruk et pack-shot av Ola er interessant. Jeg føler – kanskje en smule naivt – at det «produktet» en musikkvideo selger faktisk ikke er sangeren og bandet, men musikken som blir fremført. En video er dermed en litt ærligere form for reklame siden den faktisk lar deg prøve det som selges og ikke bare viser deg en lekker representasjon av produktet slik som reklamer flest. «Salgstriksene» i en musikkvideo er snarere hva man prøver å knytte til musikken – hvilke bilder, hvilket «image» man velger å feste til den. Og da er det kanskje interessant å spørre om hvorfor vi har valgt å bruke ganske private bilder av Ola og hans familie for å «selge» musikken til The White Birch. Men det ligger faktisk ikke en kynisk kommersiell tanke bak dette, heller ikke en idé om å få musikken til å fremstå som mer autentisk (det trenger den ikke min hjelp til). Det var absolutt viktig for meg at bildene av Ola oppleves som «ekte» og dokumentariske, men jeg ville jo samtidig være ganske tydelig i min manipulasjon av dette materialet. Det er selvfølgelig umulig at Ola sang med på teksten allerede som barn, og enda mer at Ola som 33-åring møtte seg selv som 3-åring. Jeg er nemlig helt enig i det du sier om at dokumentarfilmer ikke nødvendigvis er mer sanne enn fiksjonsfilmer. I min lille film ville jeg tydelig manipulere dokumentarisk materiale for å lage en liten hybrid som ikke passer helt inn i kategorier som musikkvideo, fiksjon eller dokumentar, og dermed lar seeren tenke litt på tvers av disse grensene. Videoen dokumenterer Olas barndom og aldring, men den er også en tydelig fiktiv historie der en gutt synger med på en sang gjennom hele sin oppvekst og der et barn møter seg selv som voksen (og omvendt.) Men dette ble kanskje litt mye prat om noe som egentlig skulle være en ganske liten og upretensiøs film.

For det fyrste tykkjer eg at ein ikkje kan prate for mykje om noko, sjølv kor liten og upretensiøs filmen er i utgangspunktet. For det andre kan me godt snakke om den store filmen du har vore med på å lage. Er den ferdig?

Reprise, som jeg har skrevet manus til sammen med regissør Joachim Trier, er nesten helt ferdig. Det er bare litt lydarbeid og arbeid med filmkopien som gjenstår. Premieren er 8. september, men den har førpremiere på Quartfestivalen. Joachim og jeg er selvfølgelig veldig spente på hvordan den blir mottatt og gleder oss til å vise den frem. Ola – den lille gutten i musikkvideoen min – har forresten komponert filmmusikken.

Korleis opplever du det å reise på festival med ein film du sjølv omtalar som upretensiøs samstundes som du arbeider med langfilm som eg går ut ifrå du ikkje vil seie det same om?

Jeg skammer meg ikke for å representere musikkvideoen min – den er upretensiøs, men mye tid og mange tanker har gått inn i å lage den. Festivaldeltagelse tar dessuten ikke noe tid vekk fra mitt arbeid på Reprise som egentlig er avsluttet for en stund siden. Jeg blander meg jo litt inn fremdeles – filmen er for viktig for meg til å la være – men mer som en slags rådgiver og god venn av regissøren enn som manusforfatter. Nei, hvis jeg får dårlig samvittighet av å dra på festivaler er det mer fordi det tar tid vekk fra skriving på nye prosjekter.

Margreth Olin

Er det ein fiksjonsfilm eller ein dokumentarfilm du har laga?

– Eg har jo skrive eit manus og i så måte er det ein fiktiv forteljing, men med både miljø og karakterar som verkeleg finst. Og alt som hender i filmen er basert på verkelege hendingar. Så difor er ikkje filmen skrudd saman med eit klårt plot eller ei forløysing. Eg ynskjer heller å syne fram eit miljø og ein karakterkrins, syne fram ei natt som kunne ha vore kva som helst natt for hovudpersonen. Alt eg kjem til å gjere med fiksjon, vil ha klåre element av dokumentarfilm i seg. Lullaby er som ein slags pilot, ei øving, før eg skal prøve å få laga ein langfilm. Denne langfilmen er noko eg har halde på med i mange år. Lullaby er ei øving for å finne ut kor langt ein gå med tanke på kva som står til trugande, finne ut kvar spelet skal liggje og korleis det er å jobbe med amatørar.

Ein stussar på den tekstmeldinga hovudpersonen sender heilt i starten av filmen, der han trugar med å ta livet av seg. Det kan jo vere at han sender ut slike meldingar kvar kveld, men det virkar jo som om han har nådd eit mettingspunkt og at det no skal hende noko.

– No er dette ei reell melding, ei melding som eg sjølv har motteke midt på natta. Og då visste eg at vedkommande ikkje ville ta livet av seg. Det er berre ein måte å ordleggje seg på, men det betyr jo likevel at ein kjenner at noko må hende. Men eg er klår over at på film, så skapar ei slik melding ei forventning om at noko dramatisk skal kome til å hende. Me har diskutert om ein skulle endre den meldinga, slik at den ikkje vart fullt så dramatisk. Men nettopp av di eg har valt å ta utgangspunkt i røynda, så har eg valt å behalde den der, for å sjå kva funksjon den får, kva påverknad den har.

Er dette ein vanskeleg balansegang? Er det ikkje enklare å lage ein ny dokumentar?

– Eg skal ikkje slutte å lage dokumentarfilm, det er ikkje difor eg vel å prøve meg på fiksjon. Men eg har kome til eit punkt der eg treng å kome litt unna det ansvar det inneber å lage dokumentarfilm. Når ein lagar dokumentarfilm, så teiknar ein eit bilete som folk opplever som sant. Men det vil alltid liggje sterkare scener igjen i råmaterialet som publikum aldri vil få sjå, og dette er kan hende dei beste og mest dramatiske scenene. For når folk får liva sine opp på kino, så hender det noko med deira livssituasjon, filmen påverkar dei. Her kviler det jo eit enormt ansvar på den som er filmskapar. For kvar film eg lagar, så merkar eg at eg kjem tettare og tettare på, og må i aukande grad ta bort scener som eg ynskjer å syne fram, men som eg vel å ikkje bruke. Og dette kan vera sentrale politiske scener. Scener som eg meiner folk hadde hatt godt av å sjå. For at eg skal kunne syne fram slike scener, så er eg nødt til å ta i bruk ein annan sjanger.

Ei dramatisert røynd?

– Det er ikkje slik at eg vil tvinga røynda inn i visse rammar og strukturar for at flyten skal bli betre, på same måten som eg ikkje detaljstyrar det som hender i dokumentarfilmane mine. Eg trur at det er viktig at forteljinga om liva våre blir fortald på ulike måtar, at den har ulik struktur, på same måte som me oppdagar kvardagen vår. Dermed kan ein jo setje likheitsteikn mellom Ungdommens råskap og Lullaby, fordi dei begge har denne flate strukturen. Det finst sterke og dramatiske hendingar i begge filmane, men dei ligg kronologisk som det kunne ha skjedd.

Det er ein lågmælt film du har laga?

– Om ein lagar ein film som ingen ynskjer å sjå, så kan ein i grunnen spare seg bryet. Ein film eksisterer jo berre i møtet mellom eit hovud og eit hjarte. Ikkje at eg nokon gong kjem til å tilpasse form og innhald for å nå flest mogleg, men eg er heile tida medviten på korleis publikum vil oppleve filmane mine.

Ja, for ved å halde konfliktnivået og temperaturen nede, så er det lettare å bli med i denne verda, enn om det berre hadde vore «Fy filla!» heile tida.

– Ja, men det er veldig vanskeleg å sjå kvar den linja går. Eg er oppteken av kva kjensler filmane mine set i gang hjå folk som ser den. Same scene filma på to ulike måtar, kan likevel skape den same kjensla hjå folk. I langfilmen eg håpar å få lage etterpå, Engelen, så kjem det til å vere sterkare scener. Der ein i Lullaby står på utsida av dobåsen, så vil ein i Engelen vera med inn. Men det er ikkje godt å vite kva ein opplever som sterkast. For ved å ikkje bli med inn, overlet til fantasien å finne ut kva som hender, og når hovudpersonen kjem ut og vaskar munnen sin, tek imot pengane for jobben, så kjenner ein det i magen uansett.

Kva har du lært då?

– Eg har lært at det er mykje som fortel seg sjølv, utan å måtte bruke dialog. Det var mykje meir dialog i manuset enn det som er i den ferdige filmen. Då eg klyppa filmen for fyrste gong, så enda me vel om lag på tre kvarter. Men så spør ein seg sjølv om kvifor karakteren må snakke heile tida, ein forstår jo likevel.

Kva tenkjer du om balansen mellom ein politisk agenda og ein dramatisk struktur?

– Eg klarer nok ikkje å skilje mellom dei to tinga. Alt eg gjer, er politisk. Men samstundes er eg ein historieforteljar, og ynskjer å syne fram desse menneska, som har harde liv, men med varme og medkjensle. Og Lullaby er jo lågmælt, alle filmane mine er lågmælte. Når ein tenkjer politisk film, så tenkjer ein faner og megafon, men ein må ikkje gjere det slik. Eg kan godt setje pris på klåre politiske dokumentarfilmar, men det er ikkje slik eg gjer det. Lagar ein film som er ein veldig tydleg, så snakkar ein til sine eigne. Eg ynskjer å invitere folk inn i mine forteljingar. Og med Lullaby så ynskjer eg å få folk til å sjå annleis på dei som tilsynelatande har falle utanfor, sjå at det fort kunne ha vore ein sjølv eller nokon som dei kjenner. Det er om å gjere å få fram det allmenne, det som er likt i alle menneske. Eg ynskjer jo at folk skal møte fordommane sine i filmane mine, og kjenne litt på dei.

Torill Kove

Det er ikkje så forbanna mange som har blitt nominert til ein Oscar her i landet. Og særleg ikkje i animasjon, der ein skal yppe seg mot både manga og bangabanga. Men med Min bestemor strøk kongens skjorter, klassisk celle-animasjon og ein nase for gode historier, greidde Torill Kove det. No er ho attende med ein ny familiær saga.

Det er nokre herlege historier du dreg opp frå familiesoga di. Er det verkeleg sant?

– Nei det er nok ikke stort som er sant i Den danske dikteren. Foreldrene mine traff hverandre på en helt annen måte. Da jeg begynte å skrive denne historien hadde jeg tenkt at jeg skulle basere innholdet på hvordan foreldrene mine traff hverandre. Men det ble for personlig, eller privat, og det er greit nok i og for seg, men det var ikke min historie. Så jeg bestemte meg for å skrive noe helt fiktivt i stedet. Da sto jeg mye friere til å konstruere historien rundt ideen om den absurd store rolla tilfeldigheter spiller både i å skape liv og i å forme livet. Men veldig tidlig i livet trodde jeg faktisk at alle var adoptert fra verdensrommet. Og det er et bittelite fnugg av sannhet i forbindelsen med Sigrid Undset. For noen år siden var det et stort slektsstevne for min mormors slekt og alle ble presentert med et svært, hva heter det, «slektstre»(?). Og helt ytterst på en tynn, stakkarslig liten kvist dukket navnet til Sigrid Undset opp, som en som var gift med noen som var gift med noen i slekta. Eller noe sånt. Typisk nok var dette sannsynligvis det minst interessante med hele slektstavlen, men det var denne lille kvisten alle, inkludert meg (som akkurat hadde lest Kristin Lavransdatter for første gang), festet seg ved.

Betyr det at bestemora di ikkje strauk kongens skjorter heller?

– Nei da. Bestemor strøk konges skjorter. Det er helt sant!

I Bestemor … kan ein lese tankar om lojalitet og ein ide om nasjon, medan i Den danske diktaren så er det meir tru på den store kjærleiken generelt og den store kjærleiken til litteratur spesielt. Er dette ting som du tenkjer på medan du skriv? Og mindre klønete sagt, tillegg du filmane dine ein bodskap?

– Jeg tror ikke jeg har gjort noe bevisst forsøk på å formidle spesielle budskap verken i Bestemor eller Dikteren. Det dreier seg mer om å bygge en historie som kan bære fram en eller flere ideer, eller tanker. For meg fører den prosessen ofte til at andre ideer og temaer fletter seg inn i historien og resultatet er at både Bestemor og Dikteren kan tolkes på mange måter. Bestemor var innledningsvis en fortelling basert på ideen at vi skaper myter om hverandre både på små og store skalaer, både innenfor familier og som nasjon. Som du sier handler Dikteren om kjærlighet og om kjærlighet til litteratur. Men innerst i Dikteren ligger den, for meg, litt uhåndterlige tanken på hvor tilfeldige, og sårbare så mange viktige ting i livet er, som inspirasjon, kjærlighet og sist men ikke minst, livet selv (både begynnelsen og slutten).

Korleis heng det saman at du bur og arbeider i Canada, medan forteljingane dine er henta frå Noreg?

– Jeg tror det er et slags eksilfenomen. Kanskje en form for hjemlengsel eller et behov for å understreke forholdet til det og de jeg kommer fra. Jeg har bodd i Canada lenge, mer enn halve livet mitt. Men jeg opplever stadig vekk at jeg må til Norge, i tankene, for å hente fram det jeg kjenner best. Canada er et enormt stort land, både geografisk og kulturelt, og jeg kjenner bare en bitteliten del av det. Følelsen av å egentlig ikke høre til, å ikke være helt fortrolig med omgivelsene mine, er der fremdeles. Jeg tror det er en realitet for mange innvandrere.

Men det interessante er jo at desse forteljingane ikkje er Noreg no, men det Noreg som ein lærde om på skulen; kongen, Undset og sommarferiar i Danmark?

– Ja, og det er jo nettopp fordi Norge nå er ganske ukjent for meg også. I både Bestemor og Dikteren bruker jeg det Norge som vi lærte om på skolen, som du sier, til å konstruere et slags barnslig karikatur. Forhåpentligvis er det likevel tilstrekkelig forbindelse med denne naive karikaturen og Norge slik det er nå, til at fortellingene kan resonnere for et bredt publikum og ikke bare for de som vokste opp med det samme «grunnskolenorge» som meg.

Men det gjer dei. Eg tykkjer dei fungerer godt, og kan hende nettopp av di dei har dette eventyrpreget. Sjølv om dei berre delvis er eventyr. Men korleis blir dei mottekne i Canada?

– Bestemor ble veldig godt mottatt i Canada hvor den fremdeles blir vist på TV med jevne mellomrom. Men i den historien fungerer jo verdenskrigen som en historisk fellesnevner som de aller fleste i den vestlige verden har et forhold til. Dikteren, som ikke har noen lignende fellesnevner, er ganske fersk og har bare blitt vist til et internt publikum på National Film Board, og på kortfilmfestivalen i Aspen, Colorado, i april. I Aspen vant den tre priser, så det var en veldig positiv Nordamerikansk premiere. Publikum på denne siden av Atlanteren har hittil virket mer opptatt av den menneskelige siden av historien enn den skandinaviske konteksten. Det er alltid en og annen i salen som har vært i Norge (og vet at det ikke er billig), tatt danskebåten, opplevd en regnfull norsk sommer eller lest Kristin Lavransdatter (overraskende mange), og derfor forstår humoren rundt disse fenomenene. Men jeg har inntrykk av at filmen også når frem til de som, for eksempel, aldri har hørt om Sigrid Undset.

Korleis kom du på å bruke Liv Ullmann som forteljarstemme? Og korleis fekk du ho til å seie ja?

Det er flere grunner til at vi ønsket oss Liv Ullmann til fortellerstemmen. For det første visste vi at hun kunne gjøre både den engelske og den norske versjonen. Det kunne sikkert også mange andre norske skuespillere ha gjort. Men Ullmanns unike bidrag er at hun snakker engelsk med en akkurat passe ubestemmelig skandinavisk aksent. Det er også noe litt melankolsk i stemmen hennes som trekker fram den sentimentale undertonen i historien. I tillegg blir det jo også litt innebygd ironi ved å la Ullmann fortelle en historie der Kristin Lavransdatter spiller en relativt stor rolle. Hun sa ja til henvendelsen etter å ha lest manuset og sett noen tegninger fra filmen. Hun sa hun likte historien og det kom tydelig fram under opptaket. Hun var veldig involvert og entusiastisk og tolket balansen mellom det komiske og seriøse akkurat slik jeg hadde ønsket. Det var for meg en stor opplevelse å tilbringe en dag i studio med henne.

Nei, ein leikar ikkje film med Liv Ullmann i studioet. Kva betyr det å få synt filmen i Grimstad?

Jeg er veldig glad for at filmen skal vises i Grimstad. Det betyr mye for meg blant annet fordi det jo ikke er så mange anledninger til å vise filmen til et publikum på hjemmebane. Kortfilmfestivalen gir meg også en mulighet til å vedlikeholde kontakt med i hvert fall en del av det norske animasjonsmiljøet.



Relatert

«Jeg jobber på en litt rar planet» – et intervju med Torill Kove

Z #3 2015: Torill Kove var gjest på årets Kortfilmfestival. Vi fikk akkurat plass i Oscar-vinnerens travle timeplan for et intervju.

Prisvinnere i Grimstad 2012

Z #3 2012: 1 | kun utdrag

Privat: Zynser i Grimstad

Z #3 1996: Vi prøver alle å se sammenhenger, trekke slutninger eller forsøker å sette ord på inntrykkene som kommer rasende mot oss i en uhorvelig fart. På kortfilmfestival i Grimstad anno 1996.


Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag


Fra arkivet

De fryktinngytende bildene II

Z #4 1989: Jeg påsto i forrige artikkel at det jeg kalte «klassisk-moderne» skrekkfiksjoner kan [...] | kun utdrag

Filmestetikk og kjønnsidentitet

Z #3 1984: Filmen har gjennom hele sin historie vært et sterkt mannsdominert medium, og de rådende normer [...] | kun utdrag

Sonja Henie

Z #1 2013: Sonja Henie - tegneserie signert Aidan Koch | kun utdrag