Årets kortfilmer anmeldt

De fleste filmomtalene bygger på bare ett gjennomsyn av filmen under festivalen i juni. Mange av dem vil dermed videreformidle inntrykk av filmene mer enn analyse.

 

Et unntak i år er gjort for Eskil Vogts Les etrangers. Dag Sødtholt har supplert sitt intervju med Eskil Vogt med en fyldig analyse av denne filmen.

 

Årets anmelderkorps i Grimstad har bestått av Ole Petter Bakken, Kari Skjerve Bjerkan, Sara Brinch, Kjartan Helleve, Atle Hunnes Isaksen, Jon Iversen, Hilde Kjos, Simon Kvame, Øystein Steine Larsen, Rune Tellefsen og Stein-Inge Århus.

 

 

 

ADRIFT
Regi, manus, prod.: Inger Lise Hansen 2004
35mm, 8.40 min

 

Naturen endrer seg. Også på Svalbard, hvor denne filmen for det meste er tatt opp. Som tittelen sier er landskapet i drift for vær og vind, og perspektiv og omgivelser skifter også stadig.

 

 

 

Kanskje kan Adrift tolkes som en metafor for det moderne menneskes livsstil, livet, døden og de eksistensielle spørsmål, eller kanskje som et bilde på et kaldt Norge, som jo består for det meste av natur og vann. Uansett blir filmen litt for lang for det store lerretet og kunne kanskje gjort seg bedre som en installasjon et annet sted.

 

KSB

 

 

 

ALLE TING FORSVINNER

 

Regi, manus, prod: Guro Bruusgaard 2003

 

Med: Hanne Christiansen og Erik Bruusgaard

 

DV, filmet på Super-8, 2.40 min

 

 

 

Alle ting forsvinner av Guro Bruusgaard er en kortfilm av det korte slaget som rett og slett forteller oss at etter den søte kløe kommer den sure svie, en mamma og en pappa skildres i all sin harmoni der de holder på med hvert sitt, henholdsvis roing og beising. Etter dette kommer det en tekstplakat som forteller oss at en katastrofe kommer til å inntreffe. Ingen forhold er knirkefrie, ingenting er lett.

 

SK

 

 

 

BARE EN KVIST

 

Regi, manus: Øyvind Sandberg.

 

Med: Nicolas Holme Gundersen, Cato Jensen, Andreas Friis Jørgensen, Eirik Nome.

 

Prod: Øyvind Sandberg for Øy-film 2004

 

35 mm, 4min

 

 

 

Hvem husker vel ikke fra barndommen at ting gis en annen funksjon enn det de egentlig har?

 

Det er nettopp det som skjer i Bare en kvist, hvor en gutt leker med en kvist som plutselig får magiske evner. Ved å være på rett sted til rett tid ”skyter” gutten buksene av en raner, lager et hull i sprayboksen så taggeren får malingen i ansiktet og knipser bilder av en mann som urinerer inn i et kjellervindu. Ofrene for kvisten tar opp jakten på gutten, bare for å bli bundet og tvunget til å synge. Sandberg har valgt en skøyeraktig gutt til rollen, og med de trange gatene i gamle Bergen som kulisse skapes den rette magien i filmen. Dette er en historie som appellerer til alle som erkjenner rampen i seg!

 

AHI

 

 

 

 

 

BOMBEFLY

 

Regi og manus: Aslak Gurholdt, Espen Friberg og Martin Lundell. 2004.

 

Animasjon: Håvard Berstad og Mats Grorud.

 

Musikk: Gatas parlament.

 

Beta SP, 2.42 min.

 

 

 

Bombefly er etter hva jeg kan skjønne en musikkvideo til en av gruppen Gatas Parlaments låter. Dessverre sugde lyden hemningsløst i Pan under denne filmen, så den ville muligens ha gitt en bedre filmopplevelse med skikkelig trøkk over lydanlegget. Likevel tror jeg ikke det ville vært nok til å gi meg lyst til å se den igjen eller anbefale den for andre.

 

 

 

Klipp-og-lim-animasjonen er enkel, men effektiv, og filmen forsøker hemningsløst å score på sympatiskalaen gjennom elementære slapstick-tricks, politisk korrekt utdriting av kjente personer det er lov å hate og suggererende rytmer.

 

 

 

«Sjokk-provoserende» – som programomtalen påstår at den er – vil jeg dog ikke kalle den. Sjarmerende at ungdommen har politisk engasjement, men beklager: drap, blod og pikker som spruter olje, kombinert med Bondevik som George Bushs marionett i Titten Tei-klær er ikke særlig sjokkerende i dagens Norge. Dette leser man jo om i VG hver uke.

 

 

 

Bombefly er et godt argument for at musikkvideoer under forhåndsjuryering kan plasseres i samme refusjonskurv som reklamefilmer. Denne type rendyrkede musikkvideoer hører rett og slett ikke hjemme i en kortfilmfestival.

 

olep

 

 

 

BRYLLUPSDAGEN

 

Regi: Shaun Higton

 

Manus: Scott Higton og Shaun Higton

 

Med: Jon Skolmen og Ulrikke Greve

 

Prod: 35 mm Entertainment 2004

 

DigiBeta, 2.59 min.

 

 

 

Veldig mye mer enn en bagatellmessig sketsj er denne filmen ikke og historien er fort glemt. Som et lite, fornøyelig filmverk betraktet er dette likevel slett ikke dårlig. Skuespillerne oppleves troverdige i sine roller. Historien fortelles fort og greit og det morsomme poenget sitter der det skal, men filmen ville tjent på en raskere avslutning etter at poenget ble levert. Fortsett å lage film!

 

ji

 

 

 

BUSHMANN

 

Regi og manus: André Øvredal, Hallvard Bræin

 

Med: Hallvard Holmen, Marit Adeleide Andreassen

 

Prod: Carina Bordewich for Paradox Produksjon, 2003

 

35 mm, 5 min.

 

 

 

Ein fyr blir paranoid av å høyre på George Bush sin terrorismepropaganda. Trur at alle muslimar er ute etter han. Barrikaderer seg inne i husværet sitt. Tør berre gå ut iført full militærmundur. Skaffar seg tanks. Får parkeringsbot og forstår noko om at røyndomsoppfatningar er forskjellige.

 

 

 

Bushmann blir ein overtydlig film med alt for opplagte poeng. Dermed blir den heller ikkje morosam. For at politisk satire skal fungere, krev det spissfindigheit, og det manglar denne filmen. At George Bush er ein latterleg person er opplest og vedtatt. Du skal vera svært dyktig om du klarer å skape ein kortfilm om den krigshissande amerikanske presidenten som både er meir morosam og meir skremmande enn ekte TV-opptak av George Bush. Bushmann er ikkje lyfta opp på eit slikt nivå.

 

ØSL

 

 

 

 

 

BUT, WHAT´S IT ALL ABOUT?
Regi, manus, med, prod.: Ole Mads Vevle 2004
DV, 24 min (skulle vært 14,5 min)

 

Noen filmer begynner bra, men fortsetter uheldigvis i en fallende kurve. Mot slutten av denne filmen tok jeg meg selv i å sitte og regne etter om jeg har riktig skatteprosent, eller om jeg burde trekkes mer, et typisk tegn på kjedsomhet. Muligens er dette virkningen regissøren var ute etter, men for meg så blir det litt feil.

 

 

 

But, What´s It All About? begynner som hypnotiserende poesi med store ord slengt mot deg fra lerretet. Ole Mads Vevle serverer en popkultur-filosofisk monolog på sitt messende vis. Men etter en stund er det slutt på ordene på lerretet og i stedet er det Vevle som løper i skogen med kamera på seg selv vi får se. Og det er nå det blir litt kjedelig.

 

 

 

For meg kunne man gjerne kuttet filmen omtrent der, håndholdt kamera i skogen og spyttklyser en sportsutøver verdig ble litt for langdrygt for meg. Den klare monologstemmen høres også mer usikker ut jo lenger ut i filmen vi kommer og gjør uttrykket enda mer sprikende. Nå skal det sies at i Grimstad ble det vist en ti minutter lengre versjon av filmen enn den som ble antatt. Kanskje det var det som gjorde utslaget.
KSB

 

 

 

CATCH 44

 

Regi, manus: Øystein Karlsen.

 

Med: Morten Milde, Nina Andreassen, Cecilie Gjørstad.

 

Prod: Vigdis Roset for 4 ½. 2004

 

DigiBeta,  10min. 55 sek

 

 

 

Som tittelen antyder så handler filmen om en situasjon som er tilnærmet umulig å komme seg ut av. Hovedpersonen, Daniel, som foretrekker å bli kalt Elvis når han har sex, er utro mot kjæresten når hun ringer og er på vei hjem. Elskerinnen vil gjerne se hvem hun deler ”Kongen” med, og Daniel går motvillig med på at hun sitter i baren på hotellet og bare ser når han tar med kjæresten på en drink. Fristelsen blir for stor for elskerinnen som setter seg sammen med paret og avslører at hun har et forhold med Daniel. Og vi oppdager også at fra elskerinnens side, er dette en nøye utpønsket hevnaksjon mot Daniels kjæreste, ”Kongen” er bare en brikke for henne i dette spillet. Konge som han er, gir Daniel kjæresten nøkkelen til leiligheten, leier et rom på hotellet og sjekker opp bartenderen. Historien er god, og til tross for dårlig sminke så er Daniel akkurat klysete nok til at vi tror på han.

 

AHI

 

 

 

COMMUNIQUE

 

Regi, manus: Erik Vang

 

Med: Therese Jacobsen, Andreas Brekken, Stein Vang, Mikael Vang, Ivar Vang

 

Prod.: Apecosmonautene 2004

 

35 mm, 4 min.

 

 

 

Erik Vangs film Communique minner klart om hans fjorårsfilm Eyewish, med dens karakteristiske bildecollager og objektsammenstillinger. Med de to filmene kan det se ut til at Vang har etablert seg med en filmestetikk der surrealismens orientering om drømmebilder og det ubevisste kobles med den senmodernistiske kunstens siterende formspråk. De fragmenterte figurene i Eyewish syntes for eksempel å hentyde til surrealisten Hans Bellmers dukketablåer, mens den sammensatte kvinneskikkelsen og den utstrakte mannsfiguren i Communique bærer i seg referanser til Francis Bacons malerier.

 

 

 

Det er krevende å skulle gi en konsis framstilling av hva Communique uttrykker. I sin forestilling over kommunikasjonens vesen, som vel må sies å være filmens tema, preges filmen gjennomgående av drømmens logikk og betydningsforskyvninger. ”Language is a virus from outer space,” skrev William S. Burroughs i sin tid. I Communique lar Vang språket framstå som ornament, mønstre som overføres mellom mennesker ved hjelp av en budbringer i vepsens form, før de senere omdannes til ord som synker i vann. Problemet med å søke filmens tema og sette ord på hvordan det kommer til uttrykk er at det umiddelbart reduserer filmen til en illustrasjon – om enn original – av kommunikasjonsteoriens klassiske overføringsmodell, med de synkende ordene som en liten vri på det hele.

 

 

 

Filmens kvalitet ligger etter min mening ikke så mye i dens tema, som i dens estetikk. Det som gjør Communique til den ualminnelige filmen den er, er måten Erik Vang benytter digital bildeteknologi i kombinasjon med collagens uttrykk til å skape en filmatisk romlighet med en særegen karakter, den samme særegne karakteren som for øvrig også Eyewish har. Gjennom Communiques fasetterte bildesammenstillinger gis filmrommet en uavklart form, en form som ikke slutter å fascinere med sin uhåndgripelighet. Dette er Vangs personlige formulering av filmsurrealismens estetikk, og det som gjør at også årets kortfilm med Apecosmonautenes stempel blir stående i en klasse for seg.

 

SB

 

 

 

 

 

 

 

CHRISTOPHER OG GORDY

 

Regi, animasjon: Frank Mosvold og Tom Petter Hansen.

 

Manus: Frank Mosvold og Morten Daae.

 

Prod: Frank Mosvold for Kool Produktion AS og Main Island Production AS. 2004

 

35mm, 4min.

 

 

 

I denne animasjonsfilmen tas vi med til et sted mistenkelig likt USA hvor den pene og uskyldige gutten Christopher blir jaget ut av kirken av Gordy, mistenkelig lik George Bush, som anklager han for å være homofil. Gordy, som også er president, ender opp med å ta livet av Christopher fordi han demonstrerer for fred og kjærlighet. Dette liker Gud dårlig og sender et lyn i hodet på Gordy, som ender opp i helvete.

 

 

 

Dette er en skikkelig tyggegummifilm i pastellfarger hvor alt blir gitt med teskje, i kjent Hollywood-stil. Jeg velger å tro at det er intensjonen til regissørene, og både historien og figurene gir assosiasjoner til South Park. Med amerikansk fortellerstemme er filmen et innlegg i den amerikanske debatten om legalisering av homofile ekteskap. Kanskje den finner et riktigere publikum på den andre siden av dammen?

 

AHI

 

 

 

 

 

DAY

 

Regi, animasjon, prod: AKKF! Tristan Namo, Fel Roch 2003

 

Med: Jaga Jazzist

 

Digibeta, 3min 20 sek

 

 

 

Ein musikkvideo med Jaga Jazzist, noko som har vorte ein tradisjon ved festivalen. Denne gongen i form av digitale cut-out. Vidoean har to berande idèar: fyrst er ein mad-professor-battle mellom to fraksjonar i bandet, så ein meir svevande stjernekikkertsekvens der bandet svevar rundt mellom stjerner og planetar.

 

 

 

Jaga må vere eit prisverdig band å arbeide med. Dei er jo arty-farty nok til å vere med på kva som helst, men samstundes opptekne av at det skal swinge. I så måte er videoen eit godt verktøy i marknadsføringa av bandet. Den swingar som berre det, og har ein utmerka timing og ein velutvikla sans for humor. Ein sit igjen med ei kjensle av overskot og glede, og då må det jo vere noko som har gått bra.

 

KjH

 

 

 

DEVIOUS DAN

 

Animasjon, prod. og øvrige funksjoner: Hans Lukas Hansen, Kjetil Bjørneset, Odd H. Skyllingstad, Arnt I. Tilset

 

Prod.: Superfilm 2003

 

Beta SP, 4.28 min

 

 

 

Devious Dan er ein verkeleg vellaga og morosam animasjonsfilm. Dette er ein Gorillaz musikkvideo-versjon av Gjøkeredet: tre pasientar flyktar frå galehuset og dreg i vill flukt ut på landleg piknikk. Pleiarane spelar rolla som hundefangarar i festleg jakt på dei flyktande tvangstrøyene. Dramaturgien i filmen fungerer særs godt og gjennomfører det sirkulære temaet i den evige flukt/jakt/fangenskap-historien nydeleg, både i den grafiske framstillinga av flukten gjennom blant anna spiralar og sirkulære bevegelsesmønster og ein evig glidande overgang mellom dei ulike scenene til filmen sluttar der den byrja, og runddansen byrjar på nytt. Uhyre flott strek i animasjonen, og karakterane i filmen er varierte med fine, poengterte særtrekk. Grafiske særtrekk som vert gjenspegla i slapstickstunts og handling. Silly Silent på sitt beste, akkompagnert av Xploding Plastix.

 

SIÅ

 

 

 

 

 

EINAR

 

 

 

Regi, manus og klipp: Turid Rogne og Robin Jensen.

 

Med: Einar Berg.

 

Prod: Mikrofilm AS 2004

 

13 min, Digibeta.

 

 

 

Einar er en stillbildeanimasjon om en pensjonert fysikklærer fra Volda Videregående skole. Einar Berg har viet sitt liv til lærergjerningen, og forblitt ugift, barnløs og litt glemt på sine gamle dager. Den er laget av blant annet Turid Rogne, som selv hadde Einar som lærer. Med andre ord en personlig dokumentar,.

 

 

 

Stillbildeteknikken som er benyttet bygger fint opp om stemningen i historien. Ved å la lydsiden stort sett bestå av opptak gjort med Einar i en direkte intervjusituasjon, får man i møte med filmen en følelse av å oppleve en illustrert radiodokumentar. Atmosfæren som skapes underbygger også på en mesterlig måte nostalgien som preger hele filmen.

 

 

 

Alle «personlige» dokumentarer ønsker å fortelle allmenne historier. Rogne og medregissør Robin Jensen informerer oss både i for- og ettertekstene om at vi alle har en lærer som vi alltid vil huske. Jeg har prøvd å komme på hvem av mine lærere det skulle være, men må dessverre melde pass. Ikke dermed sagt at Einar ikke forteller en historie vi alle kan identifisere oss med. Dette er en film gjort med varme og kjærlighet for personen som portretteres, en person som er representant for en yrkesstand vi alle har våre erfaringer med.

 

 

 

Einar Berg er en mann som synes livet har forrådt ham, og at alle de elevene han opp gjennom årene har overøst med sin kunnskap og forsaket så mye for, ikke lenger viser ham nok takknemlighet. Rogne prøver med denne filmen å gi ham den æren han fortjener. Men selv om filmskaperne har hatt en intensjon om å skape et positivt bilde av sin hovedperson, står jeg igjen med et inntrykk av Einar Berg som en bitter, pensjonert lærer som savner sitt virke, en kone og kjører Saab. Det var vel kanskje ikke meningen, men faktisk fungerer det også. Godt håndverk er det i alle fall!

 

olep

 

 

 

EIS IM BAUCH

 

Regi: Nils Sandvik

 

Manus: Sonja Brier

 

Medv.: Matthias Schloo, Arndt Schwering Sohnrey

 

Prod.: Sebastian Hünerfeld 2004

 

35 mm, filmet på Super-16, 23 min

 

 

 

To brødre, separert frå kvarandre etter foreldras skilsmisse, møtest igjen etter farens død. Den eine broren, busett i Norge, reiser til Tyskland for å besøke bror sin som sørgjer over farens død. 10 år med konflikt og bitterheit kjem til overflata og kulminerer i ein ny tragedie. Schloo og Sohnrey gjer eit godt stykke skodespelar-arbeid i sine portrett av dei to brødrene. Konflikten mellom dei to er den berande historia i filmen, og intensiteten i samspelet mellom skodespelarane er truverdig.

 

 

 

Filmen har ei langsam og roleg oppbyggjing av spenninga i konflikten og allereie i byrjinga set filmen ein undertone av undertrykte motsetnader i moras samtale med sonen. Ho ber han dra åt Tyskland sidan den andre sonen hennar ikkje vil tale med henne etter skilsmissen. Denne lågmælte og bitre familiekonflikten fungerer bra eit godt stykke ut i filmen, men endrar karakter etter kvart som motsetnadane mellom brørne vert meir og meir uoverkommelege. Det svake punktet i filmen kjem med denne eskaleringa i konflikten som skal bringe fram grunnlaget for bitterheita og hatet, og finne ei avsluttande løysing på det. Etter kvart som fortida vert nøsta opp fer filmen ein valdeleg karakter som ikkje bringer historia vidare, men bryt den av utan å gje nokon svar (om då ikkje konfliktens uløyselegheit er dette svaret).

 

 

 

Det hadde vore kjekt å kunne få sjå eit slikt familiedrama i ein kortfilm utvikle seg utan at ein ser seg nødt til å bringe inn ein pistol for å heve dramatikken. Det er når ein ser slikt at ein kan forbanne Godard for sine ord om at alt ein treng for å lage film er ein pistol og ein konflikt. I dette tilfellet var ein pistol det siste ein trengte (i dobbel forstand). Det heile verkar rett og slett litt for enkelt, og det vert flåsete når ein nyttar sjølvmord og drap som ureflektert dramatisk effekt. Dette øydelegg for den i utgangspunktet alvorlege bunnen i historia og fråtek resten av filmen sitt truverde. Den dystre filmatiske tonen i bileta og samspelet mellom skodespelarane er så bra at det hadde fortent ei bedre løysing på forteljinga enn at ein smeller av litt billeg krutt for å få ei pangavslutning på filmen.

 

SIÅ

 

 

 

 

 

EN SØNDAG I SCHWEIGAARDSGATE

 

Regi: Charlotte Blom

 

Manus: Tone Mostraum, Andreas Toft

 

Med: Kyrre Hellum, Charlotte Blom

 

Prod.: Charlotte Blom 2004

 

DV, 6.17 min.

 

 

 

I 1999 viste kortfilmfestivalen filmen Twisted sisters goes Baccara. Zs anmelder Sara Brinch

 

skrev den gangen at regissørene (og skuespillerne) Hege Dons Samset og Charlotte Blom hadde klart det kunststykket mange drømmer om, å lage en virkelig underholdende film uten en gang å måtte bevege seg utenfor hybelen. Nå er Charlotte Blom ute på egen hånd og har klart det kunststykke å lage en morsom og underholdende, oppfinnsom og teknisk bra film uten engang å gjøre seg ferdig med frokosten.

 

 

 

Filmen forteller om et par som nyter sin søndagsfrokost. En gjenkjennelig situasjon som utvikles gjennom dialoger mange vil kunne kjenne seg igjen i, for så slå ut i oppfinnsomt absurde situasjoner med flygende brødskiver og musikalske innslag.

 

 

 

Litt rart at filmen ikke fikk noen pris i Grimstad (men diplom og hederlig omtale). Den representerer nettopp den humoren som var veldig tilstedeværende i Grimstad i år samtidig som den brukte DV formatets muligheter kreativt.

 

ji

 

 

 

ET NYFØDT MARERITT

 

Regi, manus, prod. etc.: Anne Elvedal/Lise Osvoll 2004

 

DV, 11.37 min.

 

 

 

Endelig en animasjonsfilm som viser hvordan det virkelig er å være småbarnsmor. Mange nyfødte foreldre vil nok nikke gjenkjennende til terroristbabyen som har invadert idyllen til den vesle familien som beskrives i denne filmen. Far har nok av annet å gjøre og slipper lettvint unna skrikerungen, men mor får sin tilværelse grundig forsuret.

 

 

 

Filmen byr på vellykket humor, en politisk korrekt nedvurdering av fedres innsats i babyomsorgen og oppfinnsom animasjon som understreker filmens innhold på en utmerket måte. Historien er konstruert slik at vi forblir usikre på om det som skjer er drøm eller mareritt og det er et grep som ytterligere bidrar til å forsterke filmens budskap. Hovedkarakterene (og da tenker jeg ikke først og fremst på babyen) oppleves mer nyanserte enn det en vanligvis opplever i korte enkeltstående animasjonsfilmer.

 

 

 

Filmens regissører viser med denne filmen at de har kommet et hakk lenger enn der læreboka for nybakte kortfilmskapere slutter.

 

ji

 

 

 

 

 

ETTER LEGGETID
Regi: Kristin Hauksdottir
Manus: Per Schreiner, Kristin Hauksdottir
Med: Eugenia Parilla, Mariano «Chicho» Frumboli
Prod.: Kristin Hauksdottir for Totak produksjon 2004
35mm, 6 min

 

I en leilighet forføres to nybakte foreldre for en stakket stund av tangoen. Barnet sover, oppvasken kan vente og de overgir seg fullstendig til dansen. Hverdagen er fortsatt til stede, men disse to menneskene løfter seg over i en annen sfære, til noe mye større. Foto følger dansen tett, og regissøren har fungert som koreograf og satt sammen den tilsynelatende improviserte dansen til en filmatisk helhet. Rom og takt forandrer seg, men vi følger med i tangoen sammen med dette paret, aldeles henført sitter vi foran lerretet. Helt til barnet skriker og øyeblikket er over. Likevel er det fortsatt noe magisk til stede og Etter leggetid fungerer så absolutt som inspirasjon til å gjøre noe med den daglige rutinen.
KSB

 

 

 

FAR OG SØNN

 

Regi, manus: Trygve Hagen

 

Med: Trygve Hagen sr, Trygve Hagen jr, Voljar Hagen Aga

 

Prod: Trygve Hagen for Hagens filmverden 2003

 

DigiBeta, 29.45 min

 

 

 

De siste årenes privatiseringsbølge innenfor dokumentarfilmen har foreløpig vært dominert av unge filmskapere som har rettet kamera og problemstilling mot seg selv, og ofte også mot forholdet til foreldrene sine. I år har Trygve Hagen kastet seg på denne bølgen. Til forskjell fra yngre kollegaers filmer møter vi i Far og sønn en klart voksen filmskaper. Tematisk er problemstillingen skjøvet over på forholdet mellom far og sønn, sett fra en fars synspunkt. I sine refleksjoner over hvordan han har det med sønnen, trekker Trygve Hagen likevel inn sin egen oppvekst og sin egen far. Tre generasjoner Hagen flettes på den måten i hverandre, med filmskaperens gnagende refleksjoner over spørsmålet om en far noen gang kan være bra nok – og nok til stede – for barnet sitt som kjernen i flettverket.

 

 

 

Mange foreldre av i dag har vel stilt seg det samme spørsmålet, i et samfunn der det til stadighet blir snakket om kvalitetstid og tidsklemmer. Det er imidlertid ikke foreldres bekymring som sådan Hagen har laget film om, det er hans egen bekymring som står i fokus. En dokumentarfilmskaper som lykkes med å gjøre sitt eget liv – sine egne problemer – til god film, greier å løfte betraktningene han eller hun gjør seg ut av egne rom og sfærer og gir dem et inkluderende eller allment tilsnitt. Far og sønn blir på sin side i liten grad noe mer enn en film om filmskaperen Hagens uro og vemod. I forsøket på å konfrontere sin egen far får Hagen som svar på tiltale at den gang Trygve var liten ble det ikke ansett som problematisk at fedrene valgte å bruke tiden sin på andre ting enn barna, fordi ingen ennå hadde gjort verken farsfraværets eller -nærværets betydning til et tema verdt å diskutere. Derfor var det heller ikke noe problem for ham at han ikke var mer sammen med sønnen. Også på Trygves sønn synes det som om problemet knyttet til samvær og oppmerksomhet egentlig er større for faren enn for sønnen selv. All den tid det virker som om det er Trygve Hagens egne opplevelser av en fraværende far som preger de refleksjonene han gjør på sønnens vegne, og de samme barndomsopplevelsene han lar styre betraktningene over det å være far, er det fristende å foreslå Meg selv som far og sønn som en mer dekkende tittel på Hagens arbeid. 

 

 

 

Filmatisk mangler Far og sønn også den uttrykksmessige elegansen som har preget flere av de norske tett nærgående og private dokumentarfilmene fra de senere årene, slik som Kroppen min og Gunnar Goes Comfortable. For disse filmenes del skaper den audiovisuelle estetikken en klar (og kanskje også nødvendig) avstand mellom den filmatiske framstillingen og dens objekt. Far og sønn er på sin side enkel i sitt uttrykk, naken og formløs i sin presentasjon. Dette bidrar til å gjøre problemstillingen ytterligere privat, og for min egen del også mer uvedkommende. Personlig ville jeg ha foretrukket en Far og sønn med større grad av tematisk allmenngjøring i et mer forseggjort uttrykk.

 

SB

 

 

 

 

 

FISHER PRICE DETECTIVE

 

Regi og manus: Stine Marie Holme.

 

Med: Siri Holme, Anders Holme, Thomas Hagness, Christin Aronsen m.fl.

 

Prod.: Film og TV-akademiet, NISS 2004.

 

DV, fiksjon, 1.27 min.

 

 

 

Stine Marie Holmes Fisher Price Detective er en kort sak om en ung jente som i all hemmelighet tar opp foreldrenes krangling på en båndopptager – med merkenavn «Fisher Price». Foreldrene krangler på engelsk, og jentungen får hjelp av en kamerat til å oversette hva de krangler om. De slår opp ordet «divorce» i ordboken, og finner svaret. Da slutter filmen.

 

 

 

Fisher Price Detective er som nevnt kort, poengtert og dermed raskt unnagjort. Faktisk så raskt at vi som publikum ikke engang rekker å filosofere særlig over resultatet av hva barna egentlig har funnet ut. Foreldrene skal skilles, noe som er alvorlig nok for et lite barn. Men folk skiller seg hele tiden, og det har da blitt folk av alle de tusentalls skilsmissebarn vi har her i Norge. En skilsmisse er ikke nødvendigvis trist heller. Enkelte av barna påstår jo at det definitivt var til det beste at foreldrene forlot hverandre.

 

 

 

Så hva Fisher Price Detective prøvde å formidle ble mildt sagt uklart. Vi ble bare presentert for en problemstilling, men på en måte frarøvet filmen. Nesten som man skulle laget en film om en kar som sto opp av sengen om morgenen for så å slutte filmen så snart han sto på to bein.

 

 

 

Denne greia havner i den store brønnen for film man har sett, men ikke kan huske å ha sett før man ser den en gang til.

 

olep

 

FLORA AND MARK

 

Regi: Gunhild Enger

 

Manus: Gunhild Enger

 

Med: Anna Wright, Cameron Welsh, Ruari Sotherland, Catrin Gojrlay

 

Prod.: Gunhild Enger 2004

 

DV, 1 min

 

 

 

Filmen er laget på Edinburgh College of Art og framstår egentlig kun som en bildelegging av en språkkassett, som regissøren visstnok har funnet på skolen. Vi hører stemmene, på korrekt Oxford-engelsk, framlegge sedvanlige gloser i slik sammenheng, så som ”I am a girl”, ”I am a boy”, ”cornflakes” eller lignende. Mens en da får se bilder av, ja, overraskende nok, en jente, en gutt og en pakke cornflakes!! Alt rases igjennom på ett minutt og kan vel sees på som en absurd måte å kommentere alle de glosetimene en har lidd seg igjennom i engelsktimene. Med litt stive lærere og litt foreldet pedagogisk framstilling. Alt i alt en film som fremstår som en litt morsom greie som en kommentar om nettopp det, ikke noe mer. At den er så kort og er speedet opp i tempo de siste sekundene bidrar til den morsomme, absurde effekten og er et godt grep. Hvis ikke kunne den risikert rett og slett bare å bli kjedelig og helt intetsigende.

 

RT

 

 

 

GJENNOM MINE TYKKE BRILLER
Regi: Pjotr Sapegin
Manus: David Reiss-Andersen og Pjotr Sapegin
Stemmer: Odd Børresen, Sossen Krohg
Prod.: David Reiss-Anders for Pravda AS 2003
35mm, 13 min

 

Barnebarnet vil ikke ta på luen for å gå ut før bestefar har fortalt en historie. Gjennom de tykke brillene til den lille jenta kommer de mest fantastiske bilder frem som illustrasjoner til bestefars opplevelser under krigen. Spesielt krigsmaskinen står frem som stor og skremmende, slik bare et barn kan se det. Valget av perspektiv fungerer utmerket.

 

 

 

Gjennom mine tykke briller er en vellykket sammenfletting av hvem vet hvor mange historier manusforfatter har hørt fra sin bestefar. Persongalleriet i filmen er altså basert på ekte mennesker, tante Ella gjorde nok stort inntrykk også i virkeligheten. To ting står frem som viktige i filmen; å trosse overmakten, og å ta på lue når du skal ut og leke. Og hvilken fabelaktig fortelling det har blitt!

 

 

 

Gjennom mine tykke briller er også en del av et helaftens program som har premiere til høsten, der jenta og bestefaren danner rammehistorien. Vi gleder oss.
KSB

 

GOLDFISH TRADITION
Regi, manus, prod.: Andreas J. Riiser 2003
Med: Familien Persson og Studio 24s stab
DV, 2 min

 

Hvis gullfisker spiser for mye kaster de ikke opp, de sprekker og dør. Goldfish Tradition er en ekstremt stilistisk film hvor man helt tydelig ser påvirkningen regissøren har fått gjennom å jobbe for Roy Anderssons Studio 24. Gjennom scenografisk ekstravaganse underbygges en sterk kritikk mot grådighetssamfunnet vi lever i. Den idylliske 50-tallsfasaden og kjernefamilien med mor, far og to barn er ikke så appetittlig der datteren sitter og kliner med en Ken-dukke og mor serverer søppel. Men i motsetning til gullfisker så sprekker ikke
mennesker til tross for et voldsomt konsum.

 

 

 

Dette er sofistikert samfunnskritikk der jaget etter å ha det nyeste og dyreste kommer i søkelyset på et svært negativt sett. Bordbønnen setter det hele på spissen, i et forbrukersamfunn er åndelige og indre spørsmål ikke lenger viktige, det er jo ikke noe vi stolt kan vise frem til omverdenen, slett ikke nytt og trendy.
KSB

 

 

 

HISTORIEN OM DE ENSOMME ULVER

 

Regi: Keio Åstein

 

Manus: Keio Åstein, Dag Åstein

 

Med: Aleksander Skofterød, Anders R. Stein

 

Prod.: Keio Åstein, Dag Åstein 2003/2004

 

DV, 9.11 min

 

 

 

Dette er forteljinga om to ungdommar som finn seg sjølve i utkanten av det samfunnet dei lever i. Det er to mobbeoffer som er hovudpersonane i denne filmen. Historia vert fortalt via voice over og frå synsvinkelen til den eine av ungdommane, filmklippa utan dialog fungerer kun som underbygjing av det som stemma i filmen fortel. Kort fortalt leier dette livet på skuggesida til ei scene på toppen av eit tak i storbyen der dei to gutane sit og kikkar utover det samfunnet dei ikkje kjenner seg heime i. Ein bag vert opna og publikum skjønar at dei to har gjennomført eit ran og sit på taket med bytte frå dette brotsverket.

 

 

 

Den narrative strukturen er bra i filmen, ein vert på ein enkel måte dradd inn i forteljinga og karakterane vert raskt presenterte og identifisert. Dei er mobbeoffer, dei plasserer seg sjølve utanfor, dei identifiserer seg sjølve som annleis, og på ein pussig måte ser dei på seg sjølve som det resten av samfunnet ville kalle ”dei andre”, dei menneska som er utanfor vår sosiale struktur og som ein ikkje heilt riktig klarer å forstå eller identifisere (på annan måte enn at dei er ”dei andre”). Historia vert fortalt på ein enkel og effektiv måte og scenene i filmen underbyggjer den forteljande stemma på eit ok vis, med små nyanseringar i karaktertrekka.

 

 

 

Det er sjølve historia, og ikkje det forteljartekniske, som trekker ned i denne filmen. To ungdommar som spankulerer litt på jernbaneskinner i fritida og kjenner seg litt utanfor vel å rane ein bank med pistol? Eg har blitt mobba, eg fell utanfor, eg ynskjer å verte sett og vel å gjere eit banalt stykke lovbrudd, leve opp til taparstatusen min, for deretter å sitte på eit tak og sjå litt tøff ut medan kompisen min poserer med ein røyk (røyk = renegade?). Det heile vert for oppkonstruert og lite naturleg. Ein fer ikkje tilstrekkeleg grunngjeving i historia for at desse to gutane skal ”gjere noko stort” utover det at dei tykkjer det er tøft med røyk og pistolar, og ikkje likar å verte terga. Greit håndtverk, men altfor banal historie.

 

SIÅ

 

 

 

 

 

HJEMMEKAMP

 

Regi, manus: Martin Lund

 

Prod: Stian Fongaard for Feil film. 2003/2004

 

DigiBeta, 8min. 30sek

 

 

 

Stilisert som TV-sportens dekning av en fotballkamp, hvor til og med pausefisken er med, følger vi en ung manns kamp for å komme tidsnok på jobb, for en gangs skyld. Her er det lagt inn spenning i hvor lang tid det tar å komme seg opp av senga med begeistrede kommentatorer i presseboksen på soverommet, og aldri har det vel vært mer interessant å se hva som skjer når vekkerklokka ringer etter å ha blitt snoozet for n’te gang. Avgjørende øyeblikk gjentas til og med i reprise. En original historie som har bred appell. Hjemmekamp vant Gullstolen på årets kortfilmfestival.

 

AHI

 

 

 

HODET MITT

 

Regi, manus: Knut Petter Ryan

 

Med: Knut Petter Ryan

 

Prod.: Knut Petter Ryan og Rune Hov. 2004

 

35 mm, 3.20 min.

 

 

 

– Klær skaper folk, heter det seg, men hva med utseendet ellers? Filmen Hodet mitt er en katalog over ulike menneskelige typer i pixillasjonsfilmens form, en katalog der den ene typen glir over i den andre gjennom stop-motionbaserte metamorfoser. I løpet av filmens nærmere tre og et halvt minutt ser vi filmskaperen Knut Petter Ryan konstant skifte utseende idet hår, skjegg og påkledning forandres tilsynelatende helt av selv. Fra å være en tilnærmet A4-fyr med kort hår og hettejakke opplever vi ham blant annet som cowboy, punker, dressmann og goth’er. Til tross for at det ikke ser ut som om for mye tid eller entusiasme er lagt ned i utformingen av kulissene, leverer Ryan et solid stykke filmarbeid med Hodet mitt. Filmen er morsom og underholdende, i tillegg til at den bærer i seg en betraktning over forholdet mellom hvem man er, og hvordan man ønsker å framstå overfor omverdenen.

 

 

 

Hodet mitt handler om kunsten å iscenesette en identitet, samtidig som den også er en film som viser hvor lett man kan endre på det iscenesatte uttrykket og på overflaten framstå som en ganske annen. Mest av alt er likevel Hodet mitt en vellykket lek med de særegne mulighetene som filmmediet gir til å skape magiske forestillinger i forvandlingens form.

 

SB

 

 

 

HUND, SØNDAG KL. ELLEVE

 

Regi og manus: Terje Andre Nymark.

 

Med: Joachim Rafaelsen, Hege Aga Rogstad, Trond Petter Stamsø Munch og Jens Halvdan Mosli.

 

Prod: Le Petit Balcon Film 2003.

 

35 mm, 6.30 min.

 

 

 

Enkelte filmer fascinerer grunnet sin egen indre, merksnodige atmosfære. Filmer som skaper sitt personlige univers, og som forsøker å tvinge tilskueren til å akseptere sin verden. Terje Andre Nymarks Hund, søndag kl. elleve er en slik film.

 

 

 

Et ungt par har kjørt i hjel en hund et sted langt ute på bygda, og vil levere den til eierne, som bor i et lite, øde småbruk. Vi møter dem i det de bekymret kommer bortover den lille grusveien mot gården med hunden pakket inn i et teppe. Når de endelig kommer frem til trappen, hører de noen komme ut fra innsiden av huset. Dermed svikter motet dem fullstendig, og de gjemmer seg ute på tunet. Enden på visa blir at de etterlater den døde hunden på trappen og kjører videre uten å ha gitt seg til kjenne.

 

 

 

Hund, søndag kl. elleve er skutt på film, og visuelt, skuespillermessig og atmosfærisk i sitt univers fungerer den. Historien er – med sin enkle moralske problemstilling – godt poengtert, og effektivt fortalt. Filmens eneste problem er at den i en festivalsetting sliter med å vekke nok oppmerksomhet hos publikum slik at den sitter igjen i hjernebarken etter at visningen er over. Historien og problemstillingen blir så generell at tilskueren rett og slett ikke husker filmen etter at man har forlatt kinosalen.

 

 

 

Det er ikke dermed sagt at det ikke er en vellaget film. For det er den.

 

olep

 

 

 

HÅL I HJERTA

 

Regi, manus: Vigdis Nielsen

 

Med: Oliver Salvesen, Svein Bringsjord Granstrøm, Sofia Knudsen Nag.

 

Prod: Geir Netland for Sydvest Film AS. 2003

 

35mm, 9 min. 30 sek

 

 

 

Kjærlighet har mange former, og den tar en original vending i denne filmen. To brødre leker krig på en strand, men når en jente slår seg ned i nærheten blir hun mer interessant for storebror enn lillebror. Lillebror finner seg ikke i å plutselig bli ignorert, og han dusjer de to turtelduene med et vanngevær. Da storebror tar fra han geværet og legger han i bakken, forsvinner lillebror. Den dårlige samvittigheten gjør at storebror velger søskenkjærligheten fremfor den første kjærligheten, og snart er alt som det var mellom brødrene. Alle har vel opplevd et lignende dilemma som storebror, men det hadde kanskje vært en idé å lage et eget barnefilmprogram på festivalen, for filmen virker malplassert, og blir veldig opplagt for et voksent publikum.

 

AHI

 

 

 

 

 

I LOVE YOU SO

 

Regi, manus, klipp: Håkon Liu

 

Med: Martin Pareto, Helena Nizic

 

Prod: Högskolan för fotografi och film 2003

 

DV, 12 min

 

 

 

I Love You So av Håkon Liu synes jeg det er vanskelig å mene noe om, den filmen ga meg egentlig ingenting. Hva ville de oppnå? Hadde det vært et par i førtiåra som var lei av hverandre hadde jeg forstått deres eksperimentering med forskjellige seksuelle rollespill. Nei, dessverre. Småmorsom til tider, men det var det.

 

SK

 

 

 

IN THE FRAME OF SQUARE

 

Regi: Rustan Andersson

 

Animasjon: Kristoffer Aarholdt

 

Prod: Torunn Nyen 2004

 

35 mm, 2.36 min

 

 

 

En abstrakt og kort animasjonsfilm på like over to minutter som visstnok har vært en del av en utstilling, hvor Andersson og en kollega tok for seg Bauhaus-skolens fargeteorier. Motivene er runde, tegnet mot en ensfarget bakgrunn og ledsages av enstonig afrikansk musikk. Det hele i stil med Bauhaus-tradisjonen som sto for en ny, enkel stil.

 

 

 

Undertegnede har ikke spesielt god bakgrunn for å si noe om den tekniske utformingen, ei heller de teoretiske bakgrunner som måtte ligge til grunn for filmens uttrykk. For meg handler det om ulike runde former som i rytme, bevegelse og farger sammen framstår som en film med en fjetrende, nærmest hypnotisk effekt. Aka Pygméenes stemmebruk og fløyten som utgjør lydsiden understreker fint denne effekten.

 

RT

 

 

 

IVAR OG VENNENE HANS NATT TIL 14. NOVEMBER

 

Regi: Erlend Haarr Eriksson

 

Manus: Jan Thomas Hasselgreen

 

Med: Rod Johnstad, Njål Lambrechts, Carl E. Johannessen

 

Prod.: Erlend Haarr Eriksson 2003/2004

 

35 mm, 4.11 min

 

 

 

 

 

På en morsom og meget poengtert måte taes livets mange lunefulle sider og ulike skjebner opp i denne filmen, og viser oss ulike korte innblikk i 12 menneskers skjebne, natt til 14. november. Alle har det til felles at de er bekjente av Ivar. Alle takler nattetimene på sine helt særegne måter.

 

 

 

Natten er tiden for å kople ut den rutinemessige hverdagen og henfalle til litt mer personlige sysler. Vi møter først Bjørn, som ligger våken og tenker på døden mens han undersøker sine testikler etter en svært personlig kommentar fra hans kjæreste om dem, tidligere på kvelden. Så går det i tur og orden innom de andres skjebner og luner. Fredrik sitter og framfører en monolog til en ukjent kvinne i en bar, en annen sitter hjemme og drikker vin mens han forbereder seg til lærertime dagen etter. Og lurer på hvorfor i all verden han er blitt lærer. Bjørn kjører rundt i natten i bilen, på måfå. Ivar sjøl er ute og spiser kebab med to jenter. Den eneste som sover denne natten er den tolvte og siste i rekken, nemlig Lars. Og, som fortellerstemmen, Kristoffer Joner, så fint avslutter filmen og kort begrunner det med: ”Han er mer som en kollega, mindre enn venn”.

 

 

 

Et morsomt portrett i nattens mulm og mørke som tar for seg ulike menneskers måte å forholde seg til sitt eget liv på. Som uten å legge fram noen kodeks eller moral allikevel viser oss et tverrsnitt av menneskelige erfaringer og en ulik tilnærming til livet, døden, angst, fest og moro, etc.. Som i møte med publikummeren oppleves som å møte seg selv, eller sine venner, i døra. Ingen stor film, men den har et velfundert og godt poeng som holder hele veien og blir understreket gjennom filmen og som er lett å identifisere seg med. Bra, morsomt og litt hverdagsfilosofisk, slett ikke verst det…

 

RT

 

 

 

 

 

 

 

IVER

 

Regi: Christian Lo.

 

Manus og klipp: Arild Tryggestad.

 

Med: Erik Næsbak Brenden, Anders Baasmo Christiansen m.fl.

 

Prod.: Filmbin AS 2003.

 

35 mm, fiksjon, 9 min.

 

 

 

Christian Los enkle barnefilm Iver er en god film. En morsom og underholdende historie, gode skuespillerprestasjoner og en problemstilling enhver unge kan kjenne seg igjen i. For det er jo slik at når man vokser opp, blir man liksom aldri gammel nok til å gjøre akkurat det man har lyst til. Når man så endelig blir gammel nok, blir det gjerne slik at det man ønsket å gjøre som liten blir for barnslig, og dermed kan man heller ikke gjøre det nå som man er blitt stor nok heller.

 

 

 

Iver skal på svømmetrening for åtteåringer, men oppdager når han kommer til hallen at treningen er avlyst. Han sniker seg likevel inn i hallen for å bade og ha det gøy, men alt han finner på blir tilsnakket av den strenge badevakten. Ikke får han plaske i det varme barnebassenget eller surfe på flyteplater, og når han går opp på femmeteren for å prøve seg derfra, er han for liten til det også. Til slutt ender det med at han blir kastet ut av vakten.

 

 

 

Mens Iver venter på moren sin som er forsinket, stenger hallen. Iver sniker seg inn igjen i det tomme bassenget, men i det han er i ferd med å hoppe uti vannet dukker badevakten igjen opp, men denne gangen iført badebukse. Vakten gjør nå alle de tingene som Iver gjorde da han ble kastet ut. Når Iver blåser i vaktens fløyte og kjefter på ham blir ikke vakten sint, men ser det morsomme i situasjonen og bryter ut i et stort smil. Nå som de to er alene i hallen, får Iver likevel lov til å hoppe fra femmeteren.

 

 

 

Så med en svømmehall som location og enkle fortellegrep, har Lo skapt en hjerteknusende liten film. Det fungerer, underholder og sjarmerer, og fortjener definitivt en runde som forfilm for en eller annen barnefilm på kino denne sommeren.

 

olep

 

KAMPEN MOT PARANOIA
Regi, manus: Jannicke Systad Jacobsen
Med: Jannicke Systad Jacobsen
Prod.: Hanne Myren for Medieoperatørene AS. 2003
35mm, 4 min

 

Verden forandret seg etter det som skjedde med de to høye bygningene i USA i september 2001. Jannicke Systad Jacobsens liv ble også annerledes den dagen. Veien forbi den amerikanske ambassaden ble ikke lenger så hyggelig å gå, der norsk bevæpnet politi sto og voktet om amerikanerne. Dette er ikke så lett å svelge for noen og enhver, og Jacobsen har laget en selvironisk form for dokumentar som en protest mot ambassaden og det den står for. Hans Christian Ahlsvik har voice-overen i filmen, og tankene går raskt til Ut i naturen. Assosiasjonene til et primitivt amerikansk verdenssyn er nærliggende. Interessant er det da også å tenke på at den amerikanske ambassaden forsøkte å stoppe filmen fordi den filmer deler av sikkerhetsapparatet rundt bygningen, noe de heldigvis ikke lyktes med. Kampen mot paranoia er en morsom og upretensiøs film.
KSB

 

 

 

KOS

 

Regi, manus, animasjon, klipp: Jan Otto Ertesvåg

 

Musikk: Biosphere

 

Prod: David Reiss-Andersen for Pravda AS, 2003

 

35 mm, 4 min

 

 

 

En abstrakt film om opplevelsen av kos. Fine farger og former er her satt sammen til en ny sanselighet. Kos er fin og ukomplisert, men allikevel kommer den i mange former. Filmen har en tydelig tematikk. Et paradoks til det eksperimentelle kanskje, men Jan Otto Ertesvåg har fått til en fin blanding her. Det abstrakte blir sanselig og filmen er var, følsom og litt morsom. Koz og klemz som ungdomma sier.

 

HK

 

 

 

LACE

 

Regi, manus: Camilla Strøm Henriksen

 

Med: Victoria Temple-Morris, Gay Soper, Owen Oakeshott

 

Prod: Duccio Chiarini 2003

 

35mm, 9 min. 35 sek.

 

 

 

I Lace følger vi Marions forberedelser til morens fødselsdag, men filmen handler mest om å finne sin egen identitet og bli en selvstendig person. Forholdet mellom mor og datter er veldig intimt, og mor er en veldig dominerende kvinne, så når den nøye planlagte fødselsdagsgaven ikke faller i smak må Marion ta et valg i sitt forhold til henne. Filmen er veldig elegant laget i svart-hvitt, og estetikken passer med temaet som den omhandler.

 

AHI

 

 

 

 

 

LEONIDESTORM

 

Regi, manus, animasjon: Kajsa Næss, Julie Engaas

 

Musikk: Jon Platou Selvig

 

Prod: Lise Fearnley for Mikrofilm AS, 2004

 

35 mm, 5:30 min

 

 

 

 

 

Når vi ser et stjerneskudd på en mørk stjernehimmel kan vi ønske oss noe. Det er magi. Det er ikke så magisk å vite at det er meteorer som for mange hundretusen lysår siden slukket og at det er først nå lyset treffer oss. Filmen Leonidestorm tar magien om stjerneskuddene tilbake.

 

 

 

I Leonidestorm syns jeg Kajsa Næss og Julie Engaas har fått til dette som er så veldig vanskelig med den stilen de har valgt og som dessverre ikke på langt nær alle behersker; den naive! Det er den stilen som kjennetegnes av at man ikke skal si så mye, bare kommentere det som skjer og allikevel ha forståelse i naiviteten til å stille viktige spørsmål om livet.

 

 

 

Denne animasjonskollasjen har fått en dybde mange av «verkene» i samme stil mangler. Filmen løfter spørsmålet om hva vi ønsker oss aller mest her i livet til en kommentar om at det er viktig å tenke på hva som er viktig for oss. Her og nå. Når naiv tilnærming brukes for å belyse noe med dypere mening blir det noen ganger for enkelt. Denne filmen er derimot full av substans i all sin enkelhet. Filmen behandler våre drømmer og denne litt skjøre, rare problematikken om hva vi vil med vår liv med den respekt de fortjener.

 

 

 

Selve animasjonene, som også innholdet i filmen, består av flere lag. Den er fint collagepreget med bilder, tegninger og små animasjoner. Her har filmskaperne fått til noe annet enn det jeg har sett tidligere. Den bærer preg av en dybde få som lager filmer i denne stilen mestrer.

 

 

 

Dette er nok en perle fra animasjonsfamilien Mikrofilm. Animasjonen er vakker, var og litt mystisk. Kajsa Næss og Julie Engaas har laget flere andre animasjonsfilmer som har blitt vist på kortfilmfestivalen tidligere. Flere av de tidligere filmene er også laget i denne nynaive stilen som ble så moderne for noen år siden, som helt umerkelig liksom skal belyse noe helt vanlig og gi denne vanligheten en helt ny mening. Som igjen kan si noe om meningen med livet… Lett og vanskelig på en gang. Med denne filmen har de klart det! Det er stilsikkert, tight, morsomt og litt trist, for vi er jo selvfølgelig inneforstått med at i det vi sier ønskene våre høyt vil det ikke gå i oppfyllelse…

 

HK

 

 

 

LES ÉTRANGERS

 

 

 

Regi: Eskil Vogt

 

Manus: Eskil Vogt, Mariette Désert

 

Med: Yann Goven, Caroline Ducey, László Szabó

 

Prod: Alain Avclaire for La fémis. 2004

 

35 mm, filmet på Super-16, 29 min

 

 

 

se egen omtale

 

 

 

LOVESICK

 

Regi, manus: Arild Frölich, Geir Henning Hopland

 

Med: Cato Salsa Experience

 

Prod.: Geir Henning Hopland for Delicious Goldfish Productions

 

Digi Beta, filmet på 35mm, 3 min,

 

 

 

Cato Salsa Experience sin musikkvideo Lovesick er ein profesjonell og dyktig laga film. I brødteksten i katalogen vert filmen skildra som ein reversert kortversjon av karriera til CSE. Eg vel heller å sjå på musikkvideoen som ei skildring av rockens medisinske kvalitetar. Dei gamle kreka vert yngre og yngre av spelinga, og det er jo rock som faen. Make up-en til Hoftun og Kotani er særs vellykka og saman med rekvisitøren har dei gjort ein jobb med kleda og utsjånaden til bandet som kan samanliknast med Casey Storm sine bedrifter. God klipprytme og ein musikkvideo som fer ein til å tenkje at: dette var jo ein skikkeleg bra låt. Det må ein vel kunne kalle vellykka. God idè, profesjonell utføring og musikken i sentrum.

 

SIÅ

 

 

 

LUKAS & MARIA

 

Regi og manus: Kjersti Steinsbø, Antony Bentley

 

Med: Tomas Mechacek, Vera Vzelacova

 

Prod: Kjersti Steinsbø og Antony Bentley, co produsent: FAMU Studio, 2004

 

DigiBeta, 22.32 min.

 

 

 

Ei einsam eldre dame og ein einsam ung mann finn tonen over ei flaske med vodka, og hjelper kvarandre vidare med liva sine. Eg sleit med denne filmen. Delar av både manus og skodespel skrantar. Eg klarer ikkje å tru på premissene for historia, og ein del billige forteljarmessige grep, som til dømes det at eit oppklarande brev blir funne i skrivebordskuffa, er med på å forsterke filmen sitt ufrivillige preg av å presentere ei oppkonstruert historie. Like fullt har filmen ein vilje og eit hjartelag ved seg som gjer den verdt å sjå, det er tydeleg at den ynskjer å formidle ein visjon. Og sjølv om filmen heile vegen haltar av garde, ender den opp i ei poetisk sluttscene som fungerer. I tillegg er den pent fotografert. Oppsummert: ein uferdig film på godt og vondt. 

 

ØSL       

 

 

 

 

 

MANNEN SOM DRAKK TE MED HIMMELEN
Regi: Tom Petter Hansen
Manus: Tom Petter Hansen, Alexander Stensrud
Prod.: Tom Petter Hansen for Rød Rubrikk. 2002
DV, 2,38 min

 

Som tittelen sier handler denne animasjonen om en mann som drikker te med himmelen. Rettere sagt drar han fra sitt hjem, med t-banen opp til et høyt sted, får litt himmelsk hjelp av noen skyer, og vips, så har han deilig Twinings te å drikke. Det mest sjarmerende med denne filmen er at mannen som drikker te også rydder opp etter seg. Det er det slett ikke alle som gjør! Mannen som drakk te med himmelen er en enkel animasjon og en enkel historie som fungerer på sitt vis. Det eneste jeg ikke helt forsto var bildene av to mennesker på t-banen som plutselig dukket opp midt inni historien. Disse to brøt veldig med den drømmende, surrealistiske stilen som preger resten av filmen. Men det var sikkert en mening bak det også. Uansett er Tom Petter Hansen er en selvlært mann som vi sikkert kommer til å se mer fra i årene som kommer.
KSB

MATHILDE OG BESTEFAR

 

Regi, manus: Marte Stensen

 

Stemme: Anja Ruud

 

Prod.: Andres Mänd for Høgskulen i Volda. 2003

 

Beta SP, 3.20 min.

 

 

 

Alt det Mathilde og bestefaren deler av små hemmeligheter og opplevelser står i fare for å forsvinne når han blir syk. Slik virker det i hvert fall for Mathilde, som er redd bestefaren ikke blir frisk igjen. I en vakker liten animasjonsfilm forteller jenta om det de to har hatt sammen, som for å holde det fast i minnet.

 

 

 

Filmskaperen Marte Stensen har valgt å gjøre Mathilde og bestefar i sandanimasjon, en teknikk som står svært godt til filmens tema. Hun har lagt ned et stort arbeid både med animasjonen og i å få opptak av barnlige refleksjoner kondensert til både en tettspunnet og rørende framstilling. Resultatet har blitt en film som forteller om varmen og hengivenheten som kan finnes mellom barnebarn og besteforeldre, men som også får fram det underliggende vemodet som ligger i vissheten om menneskets tilmålte tid. De rene, enkle tegningene står bra til lydsidens barnlige troskyldighet, og den svarthvite utviskede streken gir uttrykk for det ubestandige; som skrift i sand. Den vare musikken er også godt avstemt, både til tegningene og til barnets voiceover.

 

 

 

Med Mathilde og bestefar har Stensen laget en helstøpt film om et barns betraktninger over et forhold som snart bare vil eksistere som minner, med et filmatisk uttrykk som i seg selv avspeiler alle tings forgjengelighet.

 

SB

 

 

 

MØDD

 

Regi, manus, klipp: Einar Egeland

 

Med: Mikkel Tolnæs, Iren Reppen, Dennis Storhøi, Svein Scharffenberg

 

Prod: Hilde Berg og Bent Rognlien for Norsk filmproduksjon AS. 2003

 

Beta SP, 28.47 min

 

              

 

Mødd av Einar Egeland handler om David, til tross for at han nærmer seg tenårene er han ikke kommet over trassalderen. Jeg synes denne karakteren blir litt for mye av alt. Det er greit med noen guttestreker nå og da, ikke hele tiden. Det er slått på den store trommen når det gjelder skuespillere her, alle de tre etablerte skuespillerne (Svein Scharffenberg, Dennis Storhøi og Iren Reppen) leverer det de blir bedt om. Historien er bra fortalt, filmingen er flott og den holder mål sånn sett. Det eneste jeg har å utsette er troverdigheten til denne lille jævel’n. Foreldrene til denne gutten bør nok ta en alvorsprat med ham. Ål er forresten en utrolig ekkel fisk

 

SK

 

 

 

 

 

MØKKAJENTENE

 

Regi, manus: Inga Sætre

 

Anim: Inga Sætre, Hans Lukas Hansen, Hilde Taugbøl

 

Med: Marianne Røise Kielland, Inga Sætre

 

Prod: Lise Fearnley for MikrofilmAS. 2004

 

DigiBeta, 3 min

 

 

 

Møkkajentene av Inga Sætre handler om to jenter på en benk som har en kort samtale om barbering av legger og hvor sexy menn visstnok synes uteblivelsen av dette er. En enkel og poengtert historie om hvordan man alltid kan finne teorier og bekreftelser som motsier allmennhetens oppfatninger av hva som er rett og galt.

 

SK

 

 

 

 

 

NIGHT FOR DAY

 

Regi og manus: HC Gilje og Jazzkammer.

 

Musikk: Jazzkammer.

 

Prod.: Nervousvision 2003/2004.

 

DV, 30.15 min.

 

 

 

Som avslutning i program seks – og dermed for hele årets konkurranseprogram – fant vi en av festivalens regissørgjengangere, HC Gilje. Årets bidrag var en halvtimes impresjonistisk og meditativ reise i dagens Japan, sett gjennom Giljes høyst subjektive oppfatning av virkeligheten. Det er åpenbart at Gilje synes at Japan er et land preget av kontraster.

 

 

 

Gilje angriper som vanlig alle våre sanser med frenetisk klipping, industriell musikk/støy avspilt på særdeles høyt volum, som settes opp mot lengre partier med statiske oversiktbilder og stillhet. Det er totalt fravær av narrative strukturer, men dertil flere vakre audiovisuelle øyeblikk. Det er rett og slett fascinerende å la seg bergta av det Gilje presenterer på lerretet og gjennom kinoens solide høytalere.

 

olep

 

 

 

OH DEAR…

 

Regi, manus, prod: Nicolas Provost 2004

 

Med: Ushi Marchandise

 

35 mm, 1 min.

 

 

 

Ett-minuttsfilmen er en noe spesiell filmform som i løpet av de siste årene har blitt en populær øvelse. De gode ett-minutterne har en nerve som gjør at de til tross for sin knapphet i lengde makter å skape inntrengende opplevelser. Provosts film har ingen slik nerve. Oh dear… tilhører isteden kategorien for lettglemte 60-sekundersbagateller. Filmen handler om barn som møter et rådyr; ikke i skogen, ikke i en dyrehage, men – du verden! – som en digitalglitrende animasjon på en gokartbane. For meg blir møtet mellom sterkt sminkede unger slingrende omkapp på banen og det eventyrlige rådyret ganske så meningsløst – og egentlig det som verre er: ganske så uinteressant. Ungenes fascinasjon over den fantastiske, uvirkelige skapningen som plutselig manifesterer seg på banen burde ha framstått som et magisk øyeblikk. Provost greier imidlertid ikke å motivere dette øyeblikket, møtet har ingen kraft og fungerer ikke som annet enn som manifesteringen av filmtittelens lett flaue ordspill.

 

 

 

Oh dear… er et blaff av en film som verken har fortellermessig drivkraft eller uttrykksmessig styrke nok til å feste seg til minnet. Provost kan langt bedre enn dette, det viser han i sin andre konkurransefilm Papillon d’amour.

 

SB

 

 

 

PAPILLON d’AMOUR

 

Regi, produksjon og øvrige funksjoner: Nicolas Provost, 2003

 

Musikk: Köhn

 

DigiBeta, 4 min

 

               

 

Med en Oscar og Gulløve i Venezia banet Rashomon fra 1951 veien for japansk filmkunst i vesten. Med et virtuost kunstgrep lar Kurosawa oss oppleve tilværelsens relativitet gjennom å fortelle en historie om voldtekt og mord fra fire diametralt forskjellige synsvinkler. Og dette gjør han i en filmstil og med et foto som senere er blitt kopiert både i øst og vest.

 

 

 

Nicolas Provost benytter en enkel metode for å transformere bildene fra Kurosawa’s film. Han speiler et halvt bildeutsnitt. En velkjent og virkningsfull metode. Men i tillegg til teknikk bruker Provost bildene fra Rashomon til å transformere en følelse om kjærlighet og død. Uttrykket han lar bildene få på lerretet er nært, vakkert og følelsesladede. Når vi vet at historien i originalfilmen er en sterk fortelling, skjønner vi at Provost vil gripe oss med noe. Provost lykkes i å få grepet. Han har også fått god hjelp til dette med Köhn’s lydbilde. Det er uttrykket bildene med speilteknikken får på lerretet og musikken som løfter filmen til noe mer. Dette er ekte kjærlighet til Kurosawa, men også en hyllest til kjærlighet i sin allminnelighet. Hele tiden ønsker vi at kjærligheten skal vedvare, samtidig som det er kjærlighetens natur å være i bevegelse. Hvor skal tyngdepunktet ligge; i det varige eller det flyktige? I viljen eller det frie fall? Provost har lykkes i å si oss noe om kjærlighet. Gripe noe av følelsen av den og ikke minst noe av det grusomt smertefulle i det kjærlighet forsvinner. Dette er ekte kjærlighet!

 

HK

 

 

 

PAPPA

 

Regi, manus: Matias Armand Jordal

 

Med: Petrus A. Christensen, Ane Dahl Torp, Trond Høvik

 

Prod: Petter Vennerød for Merkur Film AS. 2004

 

35 mm, 11 min 40 sek

 

 

 

Kortfilmnoreg vert stundom anklaga for å ikkje lage filmar som handlar om noko. Her er eit godt unnatak. Denne filmen handlar om ein ektemann som tyranniserer den vesle familien sin. Fokus ligg hjå den vesle guten som ser at faren vert hardare og hardare mot mora hans, og til slutt vert det nok. Guten seier i frå.

 

 

 

For å bli heilt riven med av ein film, må me som tilskodarar utvikle ei medkjensle for aktørane der oppe på lerretet. Det er vanskeleg å få til noko slikt i ein kort film, særleg når ein tillegg skal prøve å late desse aktørane utvikle seg gjennom filmen. I denne filmen løyser ein dette problemet ved å bruke velkjente skrekkfilmverktøy: dyster musikk, drivande røyk rundt eit hus, trapper generelt. Og me blir jo redde. Men det er ikkje det same som empati. For snart er det berre guten som er redd, ikkje me. Me registrerer hans kamp, men angsten vert berre ein påstand som Armand Jordal kjem med. Og dermed vert me ikkje med på det som hender. Så moglegvis burde ein ha satsa meir på karakterutviklinga, brukt mindre energi på det omkringliggjande.

 

 

 

Men mykje skryt for emneval og faktisk for skodespelet. I denne skrekkfilmskodda kunne det ha vorte skikkeleg ille, men det vart bra.

 

KjH

 

 

 

PIGEN I SKABET

 

Regi, manus: Hanne Larsen

 

Med: Lykke Sand Mikkelsen, Anni Bjørn

 

Prod: Jyskfilm/Le Petit Balcon 2003

 

35 mm, 13 min.

 

 

 

For mange byboere er sommer på landet den perfekte måte å tilbringe ferien på, og for dem som bor der betyr feriegjestene gjerne et avbrekk i hverdagen. På film betyr imidlertid feriegjester på landet så å si alltid at ting kommer ut av likevekt, og i lyse sommerdager ligger ofte spiren til mørke gjerninger. Så også i Pigen i skabet. Det er likevel ikke selve ugjerningene som er tema i filmen, men minnene om dem, minner som blir vekket til live mange år etter, idet hovedkarakteren Sofie på nytt besøker tanten hun ferierte hos som liten.

 

 

 

Med godt håndverk har Hanne Larsen laget en kortfilm i en kammerspillstradisjon som nå hovedsakelig assosieres med dogmefilmenes fokus på familielivets råtne fundament. Det er riktignok lite dogme-estetikk over Pigen i skabet, og det er heller ingen film med en historie hvor fortidens klamme skygger blir nedkjempet fullt og helt, etter først å ha blitt gjort synlige. Det er det siste som etter min mening svekker helhetsopplevelsen av Pigen i skabet, som ellers både er velspilt og dyktig fortalt. I skiftningene mellom nåtidsopplevelser og minnebilder, med det knirkende klesskapet som bindeledd mellom den gang og nå, blir Sofie mer og mer bevisst at noe skjedde henne sist hun var på besøk, noe fetteren Martin – som senere døde – sto bak. Det hele ender i en konfrontasjon med tanten, som anklages for hele tiden å ha visst, men ikke gjort noe. Jeg ville ha ønsket at Larsen brukte denne konfrontasjonen til å drive skjelettene ut av skapet en gang for alle. Visse biter av historien forblir liggende i mørket, og med det ender filmen som et drama som ikke fullt ut forløses, noe jeg etter nettopp Dogme95-filmene ikke greier å slå meg til ro med.

 

SB 

 

 

 

SANNHETENS ØYEBLIKK

 

Regi og manus: Lisa Karlsson/Charlotte Thiis-Evensen

 

Med: Astri Thiis-Evensen

 

Prod.: Yngve Sæther, Motlys. 2004

 

35mm (vist på Beta SP), 7.43 min.

 

 

 

Filmen forteller om en eldre kvinne, Astri, som har hatt langt hår bestandig. Moren hennes likte det slik. Nå er moren død. Tør Astri å klippe seg?

 

 

 

Filmen framstår som en dokumentar med visse selvbiografiske trekk. Historien bak den aktuelle situasjonen rulles opp ved hjelp av gamle 8mm filmklipp. En dominerende mor bestemmer datterens frisyre og åpenbart også en rekke andre forhold i livet til datteren som aldri riktig får flyttet hjemmefra. Selv som voksen bosetter hun seg i umiddelbar nærhet av moren og barndomshjemmet. Selv etter morens død har Astri problemer med å løsrive fra morens dominans. Her symbolisert ved hårfrisyren, men som åpenbart gjelder på flere av livets områder. Filmen ender med at Astri går til frisøren…

 

 

 

Som festivaloppsummerer i Grimstad, Nina Witoszek-Fitzpatrick, bemerket var det mange av årets filmer som handlet om hårklipp. Tydeligvis et tema som opptar folk i det rike og velfødde Norge. Her skal hårproblemet åpenbart anskueliggjøre mer fundamentale ting i forholdet mellom mennesker og spesielt mødre og døtre. Langt på vei beskriver den nok også en situasjon mange døtre vil kunne nikke gjenkjennende til og jeg er ikke minst spent på hvordan hovedpersonen selv opplevde filmen. Utover det forblir vel filmen helst en pussig bagatell som man først og fremst husker på grunn av dens fine bruk av sommernostalgiske og lett vemodige 8mm klipp.

 

ji

 

 

 

 

 

 

 

SARAH
Regi: Emil Trier
Manus: Kaveh Tehrani, Emil Trier
Medv.: Hedda Mjøen, Bonk
Prod.: Kaveh Tehrani og Emil Trier for Racing Junior. 2004
DigiBeta, 2,5 min

 

Dette er den andre musikkvideoen Emil Trier lager, og det er sangen Sarah med gruppa Bonk det gjelder. Sponset av Twinings te. Bonk består blant annet av tidligere medlemmer fra Kung Fu Girls, og de ønsket seg en spesiell video uten å være opptatt av å profilere seg selv. Gutta er gamle skatere som nå er i 30-åra og i videoen får de kjørt seg i dagligvarebutikken med den søteste kassadamen. Som en ode til denne jenta bruker de store mengder tebokser på et originalt vis. En helt grei historie, men mengden energi som strømmer mot publikum fortjener et stort pluss i boka.
KSB

 

 

 

SI AT ALT GÅR BRA

 

Regi, manus og animasjon: Maria Trovatten og Karin Jacobsen..

 

Stemmer: Aksel Hennie, Richard A. Sveen

 

Prod: Tordenfilm AS. 2004

 

35 mm, animasjon, 5.47 min.

 

 

 

Maria Trovatten og Karin Jacobsen sørgmodige animasjonsfilm Si at alt går bra er en stilren og vellaget sak om en ung… tja, person?… som er på jakt etter sin grønne ledestjerne. Etter å ha gått langt og lengre enn langt tar han trett og sliten inn på et hotell, der en liten edderkopp har slått seg til på fjernsynsantennen. Edderkoppen blir først irritert over å bli forstyrret, men får så sympati med denne slitne personen som er i ferd med å gi opp hele jakten på den grønne stjernen. Edderkoppen trikser til en grønn stjerne i takvinduet ved hjelp av et lys på fjernsynet. I noen sekunder tror personen at han endelig har funnet stjernen sin, men oppdager raskt at den ikke er ekte. Likevel gir dette glimtet ham håpet tilbake, og edderkoppen og personen sovner rolig inn sammen i sengen.

 

 

 

Den lille quirky historien er fascinerende nok til at den vekker vår nysgjerrighet og sympati. Moralen er at man ikke skal gi opp, selv om ikke alt går akkurat som man har tenkt seg. Det finnes andre ting i livet som kan fungere like bra som erstatning for det man drømte om.

 

 

 

Selv om filmen godt kunne ha vært laget som en god gammeldags dukkeanimasjon er den gjort digitalt. Visuelt er den meget vakker og innbydende, holdt i blåsvarte farger og med stilrene trekk hos karakterer og atmosfære forøvrig. Lydsiden er også gjennomført, selv om jeg ikke helt fikk med meg at Aksel Hennie og Richard A. Sveen figurerte på lydsporet. Kanskje like greit, da filmen er så visuelt sterk at budskapet kommer godt frem selv uten noen fortellerstemme informerer om hva som skjer eller at karakterene behøver å snakke sammen.

 

 

 

Si at alt går bra passer nok best for et voksent publikum, da både problemstillingen den tar opp og sitt noe dystre univers nok er vanskelig for barn å identifisere seg med. Men også voksne har godt av å se animasjonsfilmer, og Si at alt går bra er såpass vakker elegant at den definitivt fortjener å bli sett.

 

olep

 

SITT STILLE

 

Regi: Arild Andresen.

 

Manus: Arild Andresen og Lars Gudmestad.

 

Med: Mads Ousdal, Erik Hivju, Eli Anne Linnestad m.fl.

 

Prod.: Happy Endings 2003.

 

Digibeta, 29 min.

 

 

 

Sitt stille er en film der alt er perfekt. Profesjonelle skuespillere, et manus der dramaturgi og plot-points sitter som de skal, tydelige karaktertegninger, motiverte handlinger, flott kameraarbeid og med et lyd- og musikkarbeid som er uangripelig. Kort og godt en film laget etter læreboken. Eller med noen helt andre ord – og ut fra mine høyst personlige preferanser: en film jeg finner ganske kjedelig. Rett og slett fordi den er så strømlinjeformet og formelmessig laget at jeg forutså hovedkarakterens personlige utvikling – og filmens slutt – før filmen var kommet halvveis. Film kan nemlig bli for flinkis og godt laget, og uten intellektuelle utfordringer for tilskueren blir det gjerne… vel, kjedelig.

 

 

 

Vi møter Tom Brekke, en ultrakynisk bankmann som forsøker å overbevise en nytrukket lottomillionær om at han bør sette alle pengene sine i aksjefond. Brekke er en arrogant, overlegen drittsekk som herser med sine kollegaer og i egne øyne generelt er verdensmester. Vi skjønner allerede etter de innledende scenene at denne karen kommer til å få seg en aha-opplevelse, bli jekket ned og se annerledes på livets harde realiteter – som han så tydelig ikke har villet ta innover seg – ved filmens slutt.

 

 

 

En dag blir han oppringt av Glenn Hammer. Han hørte på Brekkes økonomiske råd for noen år siden, og har nå tapt alle sine sparepenger på feilinvesteringer i aksjefond. Brekke bryr seg midt på ryggen, men tvinges til å ta et oppgjør med Hammer når han begynner å forfølge ham på fritiden. Hammers psykopatiske forfølger-karakter er korrekt tegnet med et tynt, ugredd og halvfett hår, sliten treningsjakke og et dratt, furet ansikt. Det oser madman og fattigper lang vei. Når man til og med caster en ekstra uflidd Eli Anne Linnestad som mannens kone, er bilde av sosial nød gnidd godt inn. Hammer og kone bor i rekkehusleilighet, diametralt motsatt på den sosiale rangstigen av nyrikingen Brekke med egen villa i åsen.

 

 

 

Beleilig nok for vår historie får Brekkes kjæreste Pernille seg jobb i London, og tar et oppgjør med Brekkes altomfattende egoisme. Like før oppgjøret med Pernille har Brekke oppsøkt Hammer privat for å konfrontere ham med forfølgelsen. Hammer selv var ikke hjemme, men i praten med fru Hammer får Brekke vite at hun har Parkinson og trenger en operasjon, samt at hun ikke vet at alle sparepengene er plassert i fond og dermed borte. I samtalen med Pernille får Brekke insideinformasjon om et oppkjøp av den bedriften hun arbeider for. Brekke får dermed mulighet til en rask økonomisk gevinst om han benytter seg av kunnskapen og plasserer penger i selskapet.

 

 

 

Han «låner» lottomillionene fra de nytrukne vinnerne i et døgn, og innkasserer en halv million kroner som han – stikk i strid med både loven og hans tidligere personlighet – uselvisk overfører til Hammer. Selvfølgelig har Hammer og konen lurt ham trill rundt. Konen er slett ikke syk, og nå tar de med seg pengene til en lang sydenferie.

 

 

 

Selv om Sitt stilles historie er særdeles forutsigbar, er filmen som sagt veldig godt laget. Karakterene er karikerte, men solid konsolidert i sin funksjon i rollegalleriet. Til og med de dramaturgiske plot-pointene sitter som de skal. Vi får for eksempel tidlig vite at Hammer har teknisk innsikt, da han benytter ventetiden utenfor Brekkes hjem en kveld til å fikse en radiostyrt bil. Dermed kjøper vi at Hammer har innsikt til å sabotere Brekkes bil, og at Brekke oppsøker Hammer på slutten av filmen for å få hjelp til å fikse et ødelagt barnesete.

 

 

 

Filmen er rett og slett et solid stykke filmteknisk håndverk, og egentlig uangripelig som produkt. Det er nok også derfor jeg finner den litt kjedelig. Noen sa engang at «perfekte» kvinner var for fantasiløse menn, og slik er det kanskje i møte med film også. Man faller lettere for de litt vindskeive, originale, sjarmerende og søte filmene, fremfor en som oser struktur, planmessighet og perfeksjonisme lang vei.

 

 

 

Man skal imidlertid ikke kimse av publikums behov for nettopp gode, lettfattelige historier. I en slik setting fungerer Sitt stille aldeles utmerket.

 

olep

 

SJARKEN OG STØA

 

Regi: Magnar Mikkelsen, Ingvild Haga

 

Manus: Magnar Mikkelsen

 

Prod.: M. Mikkelsen og Blikkbox AS v/I. Haga. 2003

 

DV, 24.52 min.

 

 

 

Kortfilmfestivalen har en tradisjon for å vise dokumentarfilm fra Nord-Norge. De såkalte ”tråler-filmene” fra 70-tallet er blitt legendariske. Landsdelens filmskapere har vært veldig opptatt av å presentere Nord-Norge, og særlig Finnmark som annerledeslandet. En landsdel befolket av fiskeduftende hardhauser med en sart sjel under mange lag med ull og pels. En landsdel rik på naturressurser som alltid har blitt utnyttet, undertrykt og plyndret av folk sørfra.

 

 

 

Noen av disse filmene, spesielt en del av Knut Erik Jensens filmer, overskrider det lokale og blir allmenngyldige kunstverk med interesse langt utenfor landsdelen, langt utover Norge. Hans Svalbard-filmer kortfilmer, og kinosuksessene Stella Polaris og Heftig og Begeistret  er gode eksempler.

 

 

 

Magnar Mikkelsen, forfatter, poet, journalist etc. debuterer i sitt 66. år med en dokumentarfilm som tar i bruk en annen strategi enn Jensens for å beskrive landsdelen og dens folk. Filmen ble heftig diskutert etter visningen på kortfilmfestivalen i Grimstad og mange av det cappucino- og (gratis)whiskydrikkende festivalpublikummet spurte seg selv om filmen var alvorlig ment eller om den hadde et innslag av ironi og var en metakommentar til Nord-Norgefilmen som genre.

 

 

 

Kanskje er det rom for å hevde at filmen både er en hyllest til landsdelen og en kommentar til en genre. Sikkert er det i hvert fall at filmen tar i bruk alle genrens grep og klisjeer for å fortelle sin historie. Det er blitt en slags nordnorsk utgave av Sergio Leones Once upon the time in the West, filmen der regissøren henter grepene fra sine tidligere filmer i For en neve dollar-trilogien, for en stor del rene klisjeer, tar dem helt ut og faktisk får det til å funke bedre enn noensinne.

 

 

 

Nå synes jeg ikke Mikkelsen er like heldig med sine klisjeer. Fiskeren som bygger sjarken med sine egne hender, fisken, havet, landet, folket. Som nåtidsskildring blir det nesten ikke troverdig, selv om filmen også kommer inn på den yngre generasjon som flytter vekk, gjør andre valg. Filmen fikk meg til å tenke på Solo-reklamefilmen som viser noen nordnorske ungdommer som surfer og er bare så hyperkule. Paradoksalt nok framstår denne reklamesnutten for meg som en sannere Nordnorgeskildring enn Sjarken og støa.

 

 

 

Sannheten er kanskje at de to utfyller hverandre. I de øyeblikkene jeg klarer å la meg rive med av Sjarken og støa blir jeg sentimental, nostalgisk: det er så mye autentisk liv i Finnmark, det er så langt unna verdens selvutnevnte hovedsteder, men samtidig så mye en del av den globale landsbyen. Filmen blir en sluttstrek for det som har vært og en beskrivelse av det fundamentet som framtiden skal bygges på.  Framtiden for Nord-Norge er moderne forvaltning av naturressurser fra fisk til olje, det er samarbeidet på Nordkalotten og det er samer med reinsdyr som ikke bare er radioaktive, men også radiostyrte, det er en framtid der folk i Nord-Norge er på nett med resten av en verden, der nær og fjern ikke nødvendigvis har noe med geografisk beliggenhet å gjøre.

 

 

 

Sjarken og støa utgir seg for å være en film som (ifølge festivalprogrammet i Grimstad) ”ønsker å vise verdier i en livsform som (ellers) er fordømt gjennom en serie allmenne negative begrep om livet i ’de ulønnsomme og umoderne utkantene’”. Jeg tror filmen her slår inn åpne dører. Folk i andre deler av landet vet at store deler av nasjonens inntekter stammer fra naturressursene i Nord-Norge, de vet at folk i Tromsø er like moderne (om ikke mer) enn de som bor i Oslo. Folk fra Nord-Norge har ingen ting i offerrollen å gjøre, men det er likevel sånn at selv en mann som Knut Erik Jensen, en av etterkrigstidens største norske filmskapere, plasserer seg i offerrollen og skylder på hovedstadskritikerne og andre caféracere når en av hans mange filmer får litt laber mottagelse. Rart.

 

 

 

Men, tilbake til den foreliggende filmen. Mikkelsen og medregissør Ingvild Haga har laget en filmkrønike med mange svakheter. Jeg synes verken hovedpersonen eller bipersonene får utvikle noe virkelig liv i løpet av filmen. ”Sånn er det med han, slik gikk det med dem” forteller filmen, for så å fordype seg i emosjonelt bølgeskvulp. Filmen prøver faktisk å avslutte seg selv 3-4 ganger før regissørene endelig går med på det og lar en fiskeuro (helt lik en jeg kjøpte på kanariøyene for noen år siden) avslutte filmen slik den begynte. Et punktum for en genre?

 

ji

 

 

 

SOFISTEN

 

Regi: Kikki Engelbrektson

 

Med: Morten Tønnessen

 

Prod: Lars Borg for Vipro Produksjoner AS, 2004

 

DV. 8.20 min.

 

 

 

Enkel, men multipoengtert. Ein god dokumentarfilm. Sofisten følgjer den universitetsutdanna filosofen Morten Tønnesen nokre dagar på jobb. Med skiltet ”Spør filosofen” står han oppstilt på gata i Oslo, klar til å svare på alle moglege spørsmål. Han tek 25 kroner for store spørsmål, 10 kroner for små. Han seier: ”Det er ein hard arbeidsmarknad som tvinger filosofer ut på gata for å selje hjernen sin, og då må ein tilby det marknaden etterspør.” Når han så verken ynskjer eller ser for seg moglegheita til å arbeide for retorikkorienterte PR-byrå, men likefullt insisterer på å utøve filosofyrket i ein annan sfære enn på universitetet, blir altså gata alternativet.

 

 

 

Filmen er utelukkande basert på opptak av filosofen, enten han vender seg direkte til kamera eller han svarer på spørsmål frå nyfikne forbipasserande med brennande tikroningar i lommene. Dei stillferdige episodane me får oppleve er morosame i seg sjølve, men filmen klarer også å gje eit korrektiv til både utdanningspolitikk og ein stadig akselererande marknadstilpassing av den frie tanke, ei tilpassing som viser fram den frie tanke som prekært utrydningstrua. Synes denne korte analysen av Sofisten, som du no nettopp har lest, enten feil eller uklår? Send ein SMS til 41 67 45 88 og spør filosofen etter hans eigen vurdering. Det spørsmålet tek han vel neppe meir enn 10 kroner for å svare på.

 

ØSL

 

 

 

SOM MIN SØSTER

 

Regi: Marianne Ulrichsen

 

Manus: Marianne Ulrichsen

 

Med: Tina Benkkheira, Gine-Line Kalleberg, Gisken Armand, Reidar Sørensen

 

Prod.: Egil Ødegård for Filmhuset AS 2002/2003

 

DigiBeta, 28 min

 

 

 

En innsiktsfull og troverdig historie om tenåringshelvete. En film som tar ungdom og deres møte med voksenverdenen på alvor. Den forteller om ett skjellsettende døgn i to unge kvinners liv. Vi møter to søstere som skal være alene hjemme. Mor og far drar av sted til førstnevntes foreldre. Mor er litt stressa men begge jentene klarer uten problemer å overtale far om at det går helt fint å være hjemme alene. De skal selvsagt oppføre seg pent, ikke krangle med hverandre, og i alle fall ikke ha noe fest hjemme med sine venner. Mor er litt mer oppskjørtet over å overlate dem til seg selv, men drar litt motvillig til slutt. Søsknene har selvsagt kun begravd stridsøksa for en liten stund, og så snart mor og far er på betryggende avstand starter de. Den eldste har ganske riktig planlagt fest med sine venner, men den yngste vil være med.

 

 

 

Vel, det hele ender med fest og seksuell debut, brutte løfter, skjøre følelser, opprivende møte med virkeligheten, løgner og ett par opplevelser nærmere det å være voksen. Både fysisk og mentalt. Mor og far vender tilbake neste dag og jentene sover søtt i samme seng, med armene rundt hverandre. Lite aner foreldrene om hva deres døtre har vært igjennom det siste døgnet.

 

 

 

En flott film som virker troverdig og hvor historien er godt fortalt, alle dramaturgiske valg som er gjort oppleves som riktige og nødvendige. Fokus er tydelig, formen er ujålete og dialogene holder svært høyt nivå.

 

Vant prisen Årets Timeglass

 

RT

 

 

 

SONNY & PETRULIA

 

Regi: Karl Kristian Meidell

 

Manus: Kieron Hawkes, Karl Kristian Meidell

 

Med: Mona Hofland og Thomas Bye

 

Prod: David Reiss-Andersen Co-prod.: Ninon Onarheim, Eivind Natvig for GrenzeløsAS. 2003

 

DigiBeta, filmet på Super-16, 8 min

 

 

 

Sonny & Petrulia av Karl Kristian Meidel behandler ønsket om å dø på en snurrig og passe sprø måte. En eldre dame har lagt seg ned på skinnegangen for å dø, dessverre for henne går det ikke tog på denne banen lenger. Men en ung mann med hatt, på dresin, dukker opp og tar nesten knekken på den aldrende damen, han klarer akkurat å stoppe. Han pumper rundt på dressinen uten mål og mening, hun slår følge med han og nekter å hoppe av når de kommer til bygda, to ensomme sjeler har funnet hverandre, happy ending. Tror Meidell er en liten fan av Coen brødrene, jeg fikk i hvert fall feelingen av at dette fort kunne vært en scene fra en Coen film, mer spesifikt O Brother, Where Art Thou?

 

SK

 

 

 

STRONG HOLD

 

Regi og manus: Morten Hølmebakk Evelid

 

Med: Richard Reistad, Lise Herland, Marielle Wolfe

 

Prod: Elin Sander for Agitator AS, 2004

 

35 mm, 9 min.

 

 

 

Merkelappen «søt film» har vel sjeldan passa så godt som til denne filmen. Niåringen Tom har uformeleg, krøllete hår. Synd det når moten er hår som står rett opp. Ingen gel kan hjelpe han, men så dreg mora opp eit triks av ermet: sukkervatn. Med det som gel, får Tom den høgste sveisen av dei alle, blir den kulaste i klassen, får kjærast og eit heilt nytt sjølvbilete. Men kor viktig er sukkeret eigentleg? Sant nok likar kjærasten å smake på det sukkerhaldige håret, men kva skjer når han går tom for sukker? Var det alt som gjorde han til ein suksess? Strong Hold er ein feelgood-kortfilm for den yngre garde, og ein svært vellykka ein såleis. Den omhandlar viktige spørsmål som identitet, image og sjølvtillit med den riktige miksen av humor, oppturar og nedturar. Filmen er solid gjennomført i alle ledd av produksjonen, og dei unge skodespelarane gjer også ein framifrå jobb.

 

ØSL

 

 

 

 

 

TAPERAKSJE
Regi, manus: Stian Kristiansen

 

Med: Marko Iversen Kanic, Nina Eikeskog, Torfinn Nag, Gary Cranner Dahle
Prod.: Geir Netland for Sydvest film AS. 2003
35mm, 11,34 min

 

Jeg tror Stian Kristiansen er en liten romantiker. Blindsyn fra 2000 var en tragisk kjærlighetshistorie, men nå ser ting lysere ut for hovedpersonen. I Taperaksje er det ikke kjærligheten som er problemet, det er den store kjærlighetens far.

 

 

 

Taperaksje er en klassisk historie om en mann, en kvinne og en svigerfar som spiller golf. «Jævla golf-gnom» er kanskje ikke det man bør kalle faren til sin kommende hustru, men i dette tilfellet er det akkurat det som skal til. I denne romantiske komedien legges hindringer i veien for vår romantiske helt, men solen går aldri ned over Stavanger og kjærligheten seirer til slutt. Karakterene er godt bygd opp og spilles av flinke skuespillere. Formelen fungerer, dette er en fin historie med en happy ending.
KSB

 

 

 

TID FOR FROKOST

 

Regi: Odveig Klyve

 

Manus: Odveig Klyve

 

Med: Kari Loland, Cecilie Wien, Ragnar Holen, Vegard Hoel, m.fl.

 

Prod.: Skjalg Omdal for Fabel film 2004

 

35 mm, 5.35 min

 

 

 

En var og vakker film om en eldre kvinne og hennes tanker tilbake på sin egen fortid. Gjennom et langt liv har hun opplevd mye og nå skranter hukommelsen litt. De nære ting fra fortiden kommer tett innpå henne. Hun husker kun fragmenter av fortiden og de oppleves av henne som litt stykkevis og delt.

 

 

 

Jeg ble interessert i filmen så å si med en gang, kraftig motlys og spartansk scenografi henledet meg til å tenke at her er en slags drømmeverden, stadig vekslende utsnitt av totalbilder og nærbilder av damen og underlig, litt rastløs klipping og kamerabevegelser satt meg i en stilling der jeg tenkte at her er det noen som vil fortelle meg noe. Endelig en film med litt mening, og ikke bare nok en med et litt billig poeng som kun vil forlyste oss (i denne vår tid i lille film-Norge med den såkalte feelgood-bølgen, mener jeg). Men jeg var samtidig litt usikker på hvilken historie som ble fortalt. Damen danser noe usikkert og famlende foran speilet i noe som ser ut som et rom på eldresenteret. Sakte men sikkert kommer de ulike fragmentene tydeligere fram for oss publikummere og snart skimtes det hele. Hun danser foran speilet og i korte, etter hvert lengre klipp får vi samtidig tilbakeblikk på noe som må ha vært hennes kjære. Vi får se et ungt lykkelig, dansende par på kjøkkenet, i en pause fra frokostlaginga. Et minne hun sikkert har lagret tett ved sitt hjerte fra en lykkeligere tid i sitt liv.

 

 

 

Historien er fint bygd opp. Vi blir sittende lenge å lure på hva som skjer og sakte men sikkert kommer forklaringen. En fin film som prøver å komme tettere inn på tilskueren ved å ta utgangspunkt i hovedpersonens følelser og prøve å overføre disse til lerretet. Modig gjort. Fin og søt film. Befriende å møte en regissør/manusforfatter som har noe på hjertet og ikke prøver å finne den letteste utvei for å nå sitt mål.

 

RT

 

 TORPEDO

 

Regi, manus, foto: Marie Anisdal

 

Med: Kim Haugen, Ågot Senstad, Kari Simonsen, Eli Anne Linnestad

 

Prod: Anders Tangen for ViaFilm, 2004

 

DigiBeta, 19 min

 

 

 

 

 

Marie Anisdahl fiksjonsfilmdebuterer med historien om en familie på fødestua. Det er også en historie om hvordan løgner kan redde en umulig situasjon. Visstnok.

 

 

 

Mannen i paret som skal ha barn har med seg sin alternative røkelsesbefengte sektiåttermor med indiske bomullskjoler og små, små tingelingbjeller fra Scorpius rundt anklene (Kari Simonsen fyller rollen godt), hun står over dem med pusteøvelser, vokslys, røkelse og oljer. Hun styrer egentlig hele seremonien, før vaktskifte og torpedojordmora kommer! Torpedo vet hva som skal til. Ikke noe tull og tøys. Der i gården eksisterer ikke rosevann og dype åndedrag. Ikke noe hokuspokus. Ned på rygg i senga, opp med beina i bøylene og PRESS!

 

 

 

Jordmorens hese stemme, rå framferd og hennes pragmatiske forhold til fødsler syns vel egentlig jeg bare var litt greit, og den delen var den morsomste. Men allikevel detter det tre begreper fra revyverden ned i hodet på meg: Forviklingskomedie, Ellevill farse og 50-tallet. Jeg skjønner ingenting. Er dette den nye humoren?

 

 

 

Mens jeg lurer på hva som gjør at denne filmen ikke er morsom når det er så mange opplagte poenger, tenker jeg på noe annet, jeg tenker på at det kanskje ikke alltid er like lurt å holde seg til sannheten for sannheter kan jo forandre seg. Aha… sånn som i filmen! For torpedoen styrer fødsel og løsninger når uforutsette problem dukker opp. Hun har sett det meste før og løser også denne familiens problemer. Løgnene som serveres er ikke spesielt troverdige for noen av de involverte, men de forstår at dette er eneste mulige løsning på denne situasjonen.

 

 

 

En handlende kvinne er jo bra og torpedojordmoren i denne 20 minutter lange fødselen tar om ikke annet et sikkert grep om begivenhetenes gang. Men filmen føyer seg nok inn i rekken av punchline-kortfilmer som det ikke er morsomt å se flere ganger. Bra casting av jordmoren (Eli Anne Linnestad) var det da, og hun gjorde en fantastisk jobb med det materialet hun hadde. Det var vel det.

 

HK

 

 

 

TOY JOY

 

Regi, manus: Benedicte Maria Orvung

 

Medv.: Knut R. Andresen, Kari Røhne

 

Prod.: Lise Fearnley for Mikrofilm og Orvung Film AS 2004

 

35 mm, 5.30 min

 

 

 

Ei kvinne fer besøk på soverommet og dildoen vert lagt forsmådd nederst i skuffa. Ein morosam animasjonsfilm som i free-float spinn vidare på sexleiketøyets tilvære som sviken elskar. Originalt og bra animert, med fantasifull bruk av lauspikkar, dildoar, sjømannsbrudar og dukker. Filmen utviklar seg etterkvart til nesten å verte ein slags animasjonsversjon av Ola Solums Turnaround, der piercing-dildoane ser ut som den onde gjengen til Mouser med Jarl Goli i skinnjakke og øyrering. Artig og upretensiøs.

 

SIÅ

 

 

 

 

 

WAITING FOR DIVINE INTERVENTION

 

Regi,  manus og animasjon: Erik Vang

 

Prod: Apecosmonautene, 2003

 

DV, 1 min.

 

 

 

Ein augneblink verdt å vente på. Kanskje ikkje for hovudpersonen i filmen, men definitivt for oss som tilskodarar: Eit par auge stirer undrande ut i lufta. Gjennom det gjennomsiktige hovudet sym ein fisk. Er den ekte eller innbilt? Kva er det personen er i kontakt med? Er han rørt av ein guddom? Vanskeleg å seie, i alle fall forsvinn det som rørte ved han, og augo dett igjen. Waiting for Divine Intervention er ein flott stemningsanimasjon. Eit kort pust av undring, passe open for personlege tolkingar, men med nok knaggar å henge desse på til at det heile ikkje glir vekk inn i ingenmannsland.

 

ØSL  

 

 

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon