Wenders’ filmede dagbok, en higen etter sannhet
«Enhver har sin egen opfatning av virkeligheten (…) Man ser og man erfarer kjærligheten, ensomheten, lykken, melankolien og redselen. Kort sagt: Enhver ser livet på sin egen måte. Og enhver gjenkjenner den ofte komiske forskjellen mellom sine personlige erfaringer og de representasjoner som gjøres på film. Vi er blitt så vant til denne uoverenstemmelsen, at det forekommer oss normalt å se filmen og livet fjerne seg fra hverandre. Det er derfor man holder pusten, og nesten sprekker når noe riktig, noe av virkeligheten plutselig viser seg på lerretet. Det være seg en fugl som krysser bildet, eller et øyeblikks skygge fra en sky. Eller et barns bevegelse i det fjerne. Slike øyeblikk av sannhet er sjeldne i moderne film, at menneskene og tingene viser seg slik de virkelig er. Det er dette som er det utrolige ved Ozus filmer.» W. Wenders
TweetRelatert

Wim Wenders’ kjærlighet
Z #2 1987: Wim Wenders har i en årrekke markert seg som en personlig og original eksponent for den moderne [...] | kun utdrag

Wenders teknologiske drømmer
Z #1 1992: 15 år etter at idéen til Bis ans Ende der Welt ble unnfanget, nærmer filmen seg premiere på [...] | kun utdrag

Den kulturelle schizofrenien – Notat om Wim Wenders filmer
Z #2 1985: Wim Wenders har i en årrekke hørt med blant de ledende regissører innenfor den nye tyske filmen. [...] | kun utdrag
Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter
Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken
Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud
Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.
Fra arkivet

Final cut: Regissørenes kamp mot distribusjonsselskapene
Z #4 1983: Helt fra 1903 har distributører klippet enkelte filmer før de ble vist for publikum. Naturlig nok [...] | kun utdrag

Bare moro – spektakulært spetakkel
Z #2 2001: På ett punkt er Lara Croft og jeg ganske like: Vi kan alltids ta oss tid til litt reinspikka moro. [...] | kun utdrag

Om å bringe lyset inn i verden gjennom filmen – en samtale med Torun Lian
Z #2 2004: Noen vil si at dette er norsk films gullalder. Andre vil innvende at gullalder for noen kan være [...] | kun utdrag