På kant med genrens konvensjoner

Oddvar Einarsons Karachi er uten tvil lettest å lese som en kriminalhistorie laget for å fange inn et stort publikum gjennom intrige, identifikasjon og spenning. Men hva med det filmspråket Einarson anvendte i X? Det karakteristiske statiske kameraet? Distansen til hovedpersonene? Er alt dette glemt, eller finnes det tegn i Karachi til at Einarson heller vil lage en annen film..?

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1989 Bestill nummeret

Relatert

En odyssé fra Mardøla til Karachi

Av Jon Iversen

Z #1 1989: Oddvar Einaron intervjuet av Jon Iversen | kun utdrag

Yrke: manusforfatter eller yrke: auteur?

Av Jon Iversen

Z #1 1995: Filmklubbforbundets filmskole på Hamar høsten 1994 hadde manus som tema. Foredragsholdere var [...] | kun utdrag

Med fortellingen som utgangspunkt

Av Gjermund Skogrand

Z #1 1993: Filmregissørene Erik Gustavson og Oddvar Einarson har markert seg sterkt i løpet av de 10 årene [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Av Gunnhild Øyehaug

Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Av Hans Petter Blad

Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag